Å dra på telttur er noe alle har erfart. Det er ikke sikkert du har vært på en selv, men du har sett det på en av skjermene dine eller blitt fortalt en historie om det. Alle de store oppdagerne, speiderne og østeuropeiske menneskene med lavere levestandard enn deg har alle sovet i telt. Det er typisk norsk å vite hva en telttur innebærer.

I år har jeg tatt på meg oppgaven og erfare ‘teltturing’ gjennom alle årets årstider. Selv om dette er fullt mulig å få til på et forsøk her til lands, har jeg bestemt meg for å gjøre det skikkelig. Jeg skal sove utendørs hver måned i kalenderåret 2017.

Januar, en dønn ærlig måned der grått vær og sur vind har fjernet alt som slører til sannhetene gjemt bak skygger av yrende liv, grønn vegetasjon og sene sommerkvelder. Tenker du. Men nei; da jeg pakket sekken med jekkestropp for å sette i vei på min første lille mini-ekspedisjon smilte solen og været var mildt. Perfekt.

For langt til å hoppe, for dypt til å vade.

På turen fikk jeg lurt med meg en kompis som var litt nysgjerrig på dette. Mye turutstyr hadde han ikke, men man trenger ikke så mye for å komme seg på tur. Det han ikke hadde fikk han lånt. Med en god plan peisa vi på i god tur ånd. Vi skulle inn i Røssdalen i Forsand kommune. Dette er en herlig dal hvor jeg har vært før på sommertid. Og siden det var første vintertur så tenkte jeg at det måtte være et greit utgangspunkt. Det var bare et problem. Brua over elven inn til dalen manglet! Og strømmen var for sterk og vannet for dypt til å krysses. Bra start! Da er det vel bare å reise hjem igjen… Nei, fram med kartet og finn en annen løsning! Vi tar nabodalen.

På tur opp Tverrfjelldalen renner svetten like fort som tempoet dabber av. ‘Her var det jammen bratt’ hører jeg det peses et sted bak slottet av en ryggsekk jeg har på ryggen. Det humres lett tilbake før tempoet økes og høydemeterne begynner å fly.

Birk begynner å innse hva det innebærer å yppe til kappløp opp fjellsidene med 20 kg på ryggen.

Ett stykke opp i høyden finner vi oss en fin plass å slå leir. Her har vi en stor og fin steinblokk til å reflektere bålvarmen vi skal få av all furuen som er sprekkeferdig av harpiks. Ekte tyrived… Min favoritt. Vår venn istiden har i sin tid slipt ut fine sitteplasser for oss i berget rundt så her oppe skal vi ikke bli ukomfortable. Pilsen og teltet blir sprettet på en flate like ved og nå starter den virkelige teltturen. Ved sankes og tennes av den ene, mens den andre henter vann i den sildrende bekken like ved. Birk har tatt hovedansvaret for middag og har delegert meg til frokosten. Grei ordning rundt middagstid i alle fall, spør du meg.

Birk’s suppekjøkken.

Etter at bønner, pølser, bacon og potetmos er inntatt har roen virkelig senket seg over Tverrfjelldalen. I det fjerne skinner solen og vi blir enige om at bedre solforhold i januar kan det ikke være mange daler som kan matche denne med. Det skåles i kaffe og enda en pils mens historiene deles like livlig som flammene i bålet. Før vi vet ordet av det har mørket senket seg og stjernene har meldt sin ankomst. Luften er klar på denne tiden av året. Det ses godt når himmellegemene viser vei til teltet når det er på tide å ta kveld.

Allerede før det er helt mørkt begynner stjernene å vise seg.

Natten går sin gang og ingen blir spist opp av ville dyr eller lurt ned til underverden av mystiske skapninger. Birk har dårligst sovepose så han blir nødt å stå opp først å lage kaffebål for å få varme i skrotten. Jeg ligger gjerne litt til i min egen favn før jeg greier å rulle meg ut. Perfekt. Lomme-termometeret som henger i teltduken viser tre blå. På tide å steke noen egg til frokost!

Vi fastslår at turen er velykket og gleder oss allerede til februarturen. Dette gav uten tvil mersmak! Leiren ryddes og returneres til moder jord i samme forfatning som da vi ankom, før vi hiver på oss de nå latterlige lette sekkene å marsjerer ned igjen.

Takk for turen! Se flere bilder under.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Februarturen