Da er februar teltturen gjennomført. Strålende vær! Fantastiske forhold. God mat, god søvn! Den nye vinter-posen var fantastisk. Birk holdt på å fryse seg forderva i sin, mens jeg måtte av med superundertøy og ullsokker for at det ble for varmt inni min.

Januar er over og februar har hatt ett kaldt inntog. Det har vært klar himmel hele uken og frost både natt og dag. Turen blir ikke så lang denne gangen heller. Tvert om faktisk! Snuten vendes mot et populært turområde i Sandnes, kun en halvtime i bil fra sentrum i Stavanger. Dalevatn er målet. Dette er et flott lite vann som ligger inneklemt mellom Lifjell og Jødestadfjellet, rett over det skandale rammede gamle Dale psykiatriske sykehus. Men det er en helt annen historie. Uansett, går man av stien og følger vannet noen titalls meter er man plutselig ganske alene. Perfekt.

Birk ble lurt med denne gangen også og stilte nå med eget utstyr fra topp til tå. Nesten imponerende! Det er ikke lange turen fra parkering til leirplass her, men det er grei stigning så skiftetøyet ble brukt da godkjent leirplass var funnet. Med utsikt til Ryfylke i nord-øst og den aldri så lite populære kvikklunsj toppen Dalsnuten i sør-vest var det ingen stor diskusjon angående om dette var riktig side av vannet.

Like ovenfor var furuskogen tykk og finn. Ned langs fjellsiden var det nesten som urskog med mye nedfallsved klar til å fyres på. Det ble sanket, hugget og stablet pent og pyntelig.  Øksen ble også brukt til vannsanking. Vannet var frosset over med et islag på rundt ti centimeter. Men hull ble det.

Da kaffevannet var hengt opp over bålet var prosjekt teltplass allerede i gang. Det var ingen perfekte plasser fra naturens side, men med hjelp fra noe granbar og einebusker ble det over gjennomsnittet komfortabelt å testligge både på kryss og tvers innenfor teltduken.

Inspirert av Wenche fra God Morgen Norge hadde jeg pannekakerøre med meg, laget helt fra bunnen av! Innafor fór dette, med blåbærsyltetøy og bålkaffe attåt.

Etterhvert som kvelden røynet på ble det fort kjøligere. Tykkere ulltrøyer ble vrengt på kroppen og enda tykkere vedskier selvantente i det livsviktige leirbålet. Nå var det virkelig kaldt. Sko ble satt til side og føtter ble samlet rundt flammene så tåfisen fordampet. På et punkt var det så kjølig at pilsen ble satt til side og kaffen ble prioritert. Det er herlig å kjenne at man lever påstås det, og det nikkes samtykkene.

Det er virkelig herlig utendørs på kvelder som dette. Når det ikke er en sky på himmelen og stjernene skinner om kapp med månen. Vinterluften er klar og forfriskende. Selv om lysene fra to byer prøver å forurense med all sin makt fra hver sin kant makter de ikke å overdøve det herlige skinnet fra fjerne stjerner og russiske satellitter i bane rundt jorden. Det er med ærverdighet hodelykten slukkes og soveposen kneppes igjen denne kvelden.

Det var med et utspekulert smil jeg våknet neste morgen. Det ble så varmt i den nyinvesterte vinter-posen min at jeg måtte av med alt utenom trusa for å ikke koke i stykker inni der i løpet av natten. Det jeg lå å viste var at han i nabo-posen hadde slitt med å holde varmen sist tur da det var betraktelig mildere. Så han måtte nok til pers denne morgenen også med tanke på bål og morgenkaffe. Det var litt hutrete banning og steiking fra andre siden av teltet som også var til god hjelp i avsløringen av nettopp dette.

 

Natten var over og morgenen i gang. Jeg mekket siste rest av moffeloff-røra og egg og bacon ble fortært. Selv om teltlivet i en dal virker veldig bra på kveldstid, betyr ikke det at det er like bra om morgenen. Det gikk to kjeler kaffe før solen greide sno seg rundt Jødestadfjellet for å dele sin varme med oss. Men da den kom, kom den med full kraft og gleden var stor fra oss begge. Tre lag med ull ble ettertenksomt erstattet med bar hud og skinnfellen ble inntatt horisontalt. Det er ikke mye som matcher varme solstråler når hele kroppen er like kald som vinterluften utenfor. Med den tanken runder jeg av og takker for turen!

Flere bilder under.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Marsturen