Nå skal det fiskes! Våren har gjort sin innmarsj i lavlandet og det kribler i fingrer og ben. ‘Har du mark i ræva?’ ville gamlingene spurt. ‘Nei, men jeg er på mark-kjøret’ ville jeg svart. Når ørreten våkner fra vinterdvale er den våryr og sulten. Kanskje litt lettlurt også?

Slik starter en god fiskehistorie. Dette er ikke en av de. Målet for turen er Månavatnet og Fidjavatnet i Frafjordheiane. Her har jeg gått forbi uten fiskestang før, og da vaket det som om det regnet fra klar himmel. Greit nok, dette var mye senere på året. Men man kan jo alltid håpe. Man må alltid håpe! Sekken blir pakket for to netter i fjellet. Nødrasjoner er med, men markene ligger hjemme. Man kan ikke huske alt. Sluk og spinner settet er da med i alle fall. Så finnes det tross alt meitemark i naturlige forekomster i marka.

Bilen parkeres på en tom parkeringsplass en virkelig strålende mandag i slutten av påskeferien. Hvordan kan det ha seg at det ikke er noen andre som skal på tur hit på en fridag som dette? Dem om det tenker vi og beinpresser på oss sekkene. Starten er mannevond fra parkeringen og opp til dalen hvor friluftsgården Mån ligger. Det går rett opp, i motsatt retning av tyngdekraften og overskuddet. Heldigvis passeres den spektakulære Månafossen på tur opp. Noen bedre grunn for en vannskvett og pust i bakken trengs ikke.

Vel oppe i dalen får vi fort pusten tilbake. Solen skinner og glitrer i fossene som renner ned langs de bratte fjellstupene på hver sin side av dalen. Her er mye løvtrær konstateres det, men lite løv. Våren har ikke kommet opp hit riktig enda. Uansett nærmest spaserer vi innover dalen og nyter den varme solen i det rim-fuktige gresset som står å tørker i den kjølige luften. Friluftsgården Mån inspiseres og ligger riktig fint til, her nede i dalen får den nok maksimalt utbytte av solen på dager som dette. Etter en medbrakt kaffekopp marsjerer vi videre innover til turens første mål, Månavatnet.

Is. Det er is på vannet. Riktig nok kun litt på sørsiden, men det blir fort fastslått at det ikke har vært samme temperaturene her oppe som nede i byen den siste tiden. Vi tenker ikke mer på det og starter en god gammeldags dugnad med ved-sanking. Det tårner seg opp med diverse fallved. Til tross for store mengder skog, er det kun løvskog. Og det som er lettest tilgjengelig er pil-råttent. Birk blir satt i sage tjeneste og jeg stikker på streif etter noe tørt for å få fyr med. Ett stykke oppe i lia snubler jeg over en diger steinblokk som ligger alene inni skauen. Nysgjerrigheten er på høyde med tyngdekraften så jeg faller avsted i retning steinen. Kan det være et krypinn her? Kanskje en aldri så liten steinheller? Perfekt! En første klasses steinheller med jærsk-stablede steinvegger og steinovn. I natt skal ikke teltet opp.

Budskapet deles og utstyr forflyttes. Foran helleren ligger det ei stor hylle av en stein hvor bål trygt kan gjøres opp med utsikt ned mot gården på Mån. Fristelsen er uansett for stor, steinovnen i helleren må jo testes. Birk tar fyringsvakt, mens jeg hiver fiskestanga over skuldra og småløper ned til vannet.

Når vannet er så kaldt som dette ligger fisken på bunnen å tar livet med ro. Sparer på kreftene og biter kun på det som kommer til seg… I en steinur av et vann er ikke dette ideelt for sluksettet. I løpet av en time hadde jeg mistet fem gode kompanjonger til det klare vannets bunn. Jeg trår varsomt gjennom steinura tilbake til bålrøyken og melkesjokoladen.

Det er full fyr i ovnen! Herlig. Så lenge vinden blåser i riktig retning er ikke røyknivået innensteins faretruende høyt heller. Dette kan jo bli bra sier jeg til meg selv. Så snur vinden. Primusen monteres utendørs og kaffen kommer på kok. Det fiskes mer, skjønt man må nesten finne på noe annet å kalle det siden selve fisken er fraværende. Sluker hukes fast. Noen kommer fri, noen blir gjenlagt. Det blir trålet fra side til side med spinnere, men det oppnås ikke noe annet enn knekt tupp på stanga som en konsekvens av den massive steinura langs vannet. Den som venter på noe godt… Får nøye seg med pølser og koteletter. Det funker det også! Det er alltid viktig å ha med seg kulinariske nødprovianter. Det er alltid en trøst. Kvelden trenger seg på og stjernene byttes ut med innsiden av soveposen.

Dagen derpå. Å for en dag! Det er deilig å våkne under en 100 tonn tung stein og myse ut over en fjelldal med blå himmel i enden. Det deles i diverse sosiale medier og to til er plutselig på tur opp. Fristelser er til for å gi etter. Fidjavatnet er skrinlagt for denne turen og blir forbeholdt neste. Det ligger høyere i terrenget så vi venter på varmere tider når fisken er lettere og terge på seg.

Dagen går i turtempo og etter dagens første fiskeøkt sitter Henrik og Vegard også å nyter utsikten utover dalen. Det fyres mer bål og det forsøkes på mer fiske, men vi ender opp med nødrasjonene i dag også. Ettersom dagen går må Vegard gjøre retrett, noen må jo holde landet i gang. Vi andre nyter dagen fullt ut helt til kvelden tar over og helleren inntas nok en gang.

Neste morgen starter som forrige. Kan vi være like heldig med været hver gang vi er på disse turene? Også på vestlandet av alle plasser. Perfekt. Det skåles i kaffegrut og leiren ryddes. Teltet er fortsatt spent på sekken så mye av pakkejobben er allerede gjort. Og vipps er turen over og vi setter skotuppene mot hverdagen igjen.

Takk for turen! Flere bilder under.

Maituren