Mai er måneden da sekken blir lettere på tur. Soveposen tar mindre plass, pelskåpa kan få henge hjemme i skapet og skjerf og votter kan pakkes bort om du er påpasselig og drikker tran til vanlig. Til tross for en forkjølelse pådratt i tigerstaden helgen før kjører jeg ullgenseren over hodet å trør til fjells.

Denne gangen er jeg hjemme på Helgeland i anledning konfirmasjon og kan ikke la sjansen unnslippe når været er slikt som dette. Det skal teltes på fjellet i mitt liv. Den lokale toppen. Toppen hvor du aldri kommer opp. Toppen som alltid har enda en stigning når du føler du er over siste kneik. Til tross for at den kun er i underkant av 600 moh. Dette er stigningen jeg tenker på over alt ellers i landet når det blir tungt å gå. ‘Det er i alle fall ikke like j**** som Trælneshatten’.

Jeg pakker sekken med tørrfisk, sjokolade og en nordlandspils. Akkurat det som trengs for å bli kvitt denne pesten av en forkjølelse som har sneket seg innpå i storbyen. Det er vanskelig å kle seg lurt i byen, man skal jo se så stilig ut. Da blir det gjerne kjølig etterhvert som kvelden røyner på… Men her på fjellet derimot gjør man hva man vil. ‘Ull fra topp til tå – og i sekken og’ pleier jeg å si. Nei jeg gjør egentlig ikke det, men jeg praktiserer det!

Jeg velger en alternativ rute opp mitt ungdoms fjell. I stede for å dra med meg ryggsekk og telt opp den aldri-endene fjelltrimstien lurer jeg systemet ved å gå opp fra andre siden. Opp langs ryggen. Det er litt lengre, men sååå mye mer komfortabelt. Det er ikke juks det. På toppen hvor jeg planlegger å slå leir er det dårlig med drikkevann, så kaffen er ferdig traktet på termosen og vannflaskene er fulle. God mosjon.

På veg opp passerer jeg flere fine utsiktspunkt i alle himmelretninger. Både innover i landet såvel som utover havet. På toppen vet jeg at jeg ser fra langt ned i Trønderlag til langt nord i Nordland, men ingen ser meg. Perfekt. Like før toppen møter jeg to reinsdyr som har forvillet seg vekk fra flokken sin. Mon tro om de finner vegen tilbake til resten av gjengen? De følte ikke for en prat og ruslet av gårde som om jeg ikke eksisterte. Jeg følger sporene deres opp til toppvarden hvor jeg slenger fra meg sekken og tar en pust i bakken. Jeg skriver meg inn i boken og slår av en prat med to karer som har kommet opp  fjelltrimstien for å sjekke utsikten. De går ned igjen og jeg går på leting etter egnet plass å slå opp teltet. Og gjett om jeg finner det.

Himmelen er ikke bare blå på kveldstid her, den balanserer mellom rød-oransj-gul-rosa-hvit og blå. Blant annet. Om man legger et filter på et bilde tatt her, blir bilde ødelagt. Det er akkurat slik det skal være fra naturens side. Har du sjansen til å besøke denne plassen så ikke nøl. Sjansen for at det er drittvær du møter på fergekaia eller flyplassen er temmelig stor, men er du heldig får du en turopplevelse for livet.

Kvelden nytes og sjokoladen prioriteres over tørrfisken. Sånn er verden blitt og jeg har lært meg å leve med det. Jeg sparer tørrfisken til frokost. Hvis jeg ikke blir mett nok av polarbrødene med Nugatti.

Jeg våkner til en strålende soloppgang i fire tiden på morgenen. Jeg stikker hode ut av teltduken, smiler, og snur meg i posen og sover videre. Utpå formiddagen takker jeg værgudene for turen og vender hjemover.

Flere bilder under.

 

 Junituren