Etter en lang kald vinter. En vår med evige meter fortapt sene og fravær av napp. Time på time med dagdrøm rund leirbål og hyttepeiser. Jeg har sett Monsen og gjengen dratt opp en etter en etter en etter en i Finnmark og i Canada… En etterlengtet sommer har gjort innmarsj i fjord og fjell. Endelig. Nok en tur kan vel ikke falle i fisk?
Denne karen trives som fisken i vannet. Men får han fisk? Foto: Birk Arnesen.
Fire karer står klare ved foten av Frafjordheiane. Det er ikke lenge siden jeg sto her sist, men mye har skjedd. Alt er plutselig grønt og frodig. Den svale duften av nysprungede bjørkeblad blandes fort inn med lukten av de fire karene som for litt siden sto ved foten av stigningen, da uten en svetteperle i panna. Det er like bratt som sist gang konstateres det. Månafossen faller elegant som vanlig med sine vel over 90 fall-meter før vannmassene dundrer i bakken langt nedenfor utsiktspunktet. Jeg blir like bergtatt hver gang jeg passerer. Men det er ikke disse lovordene som har fristet våre to nye turkompanjonger til å bli med på dette blodslitet. Vi skal på fisketur med sitronpepper og gastromat i krydderhylla.
Erlend og Steigen’s store sønn tar føringen fra start.
Utsikten innover dalen er ikke noe annet en spektakulær nå når all løvskogen har blomstret. De tidligere grå og nakne fjellsidene er nå grønnere enn MDG og vel så det. Og bjørka den biter seg fast der ikke en gang fugler kan komme til. Vi tar en drikkepause i bekken som renner rett sør for Friluftsgården Mån og slår av en prat med to danske herremenn som sitter å spiser norsk melkesjokolade på trappa til utedoen.
Steigen, Erlend og meg i god flyt innover. Foto: Birk Arnesen.
Til tross for fuktig underlag i siste etappe før leirbålet kommer vi alle fram relativt tørrskodd. Det gledes da vi finner den svære presenningen vi mente vi hadde sett liggende gjemt bak en stein her sist vi var oppe. Været ser grått ut og da er det innafor å sikre leirplassen med ett midlertidig tak for anledningen. Steinhelleren får stå ubrukt denne gangen. Uansett produserer nok fire mannfolk alt for mye rot til at det skal være mulig å gjennomføre en helg under en stein på noen praktisk god måte.
Leirplass under konstruksjon.
Sekkene tømmes utover plassen og det lages system i kaoset. Jeg foreslår at våre to nye turgjester snører stengene å løper ned til vannet og ordner noe kveldsmat, mens jeg og fyrbøter Birk får gang på varmeelementet i helgens ungkarsbule. Det hogges, det kløyves, det stables og tennes. Turen er i gang.
Det er viktig med litt takhøyde på turer som dette.
Diskusjonene rundt leirbålet på en guttetur som dette trenger ikke nødvendigvis gjengis i referatform. Kveldens viktigste tema handler om hjemplassene våre, som kanskje er normalt når man samler en gjeng med karer fra forskjellige steder i landet. Det utvikler seg til en pissekonkurranse om hvem sin hjembygd som er best merittert. Jeg føler meg som en sikker vinner når jeg drar trumf-kortet om at vi har Norges største ostehøvel hjemme (selv om jeg har hørt rykter om at dette ikke er tilfelle lenger, noe jeg ikke nevner). Hvem som går av med seieren er uklart i det jeg slokner til vreden av vassdraget som snor seg gjennom steinura noen hundre meter lengre bort i lia.
Erlend og fyrbøteren har funnet seg til rette.
Jeg våkner på natt-morgenen til fuglekvitter og syvsovende turvenner. Da jeg skal til å snu meg for å sove videre kjenner jeg at soveposen er fuktig utenpå og lurer på om det har lagt seg et dugglag i løpet av natten. Videre undersøkelser avslører at det er en svartsnegl som har ålet seg til åpningen av posen. De trives vist i slike fuktige og grønne omgivelser som vi har slått leir i. Jeg grynter på nesen og knipser den i retning fyrbøteren, snur meg og sover videre.
Dette må kan påstås å være en grei start på dagen.
Potetene vannes på utsiden av presenning-fortet mens kaffen står å trekker ved morgenbålet. At det gjespes er kun av vanesak, for i natt har alle sovet som om vi aldri har sovet før. Uthvilte som vi kan bli går turen ned til vannet for å ordne noe småfisk til lunsj. Jeg er den første som gir opp og returnerer til leiren etter et par timer uten sysselsetting av typen å faktisk dra en fisk opp på land. Jeg står i å hogger noe ved for å få tankene vekk fra alt og ingenting en stund og slutter ikke før ulltrøya henger gjennomvåt til tørk i solsteiken.
Erlend har fått fisk, en skikkelig sværing om du ser dårlig etter.
Heldigvis ordnet de andre gutta noe småfisk slik at vi fikk et lite lunsjmåltid likevel. Vi blir enige om å ta turen videre nord i dalen til Fidjavatnet etter at maten har seget. Det må da være bedre beite opp gjennom vassdraget. Den store og sterke fisken holder seg vel i form der det er litt strøm tenker vi høyt og fyller termosene og setter av sted.
Gutta nyter utsikten nedover dalen.
Månavatnet passeres et par hundre meter oppe i terrenget, de som har anlagt denne stien var nok entusiaster av utsikt og samlere av høydemeter på tur. Etter ett par drikkepauser kommer vi uansett fram til elveleia mellom vannene. Erlend tar en liten rakker på tredje kast med spinner over de strie vannmassene. Vi tar første avbrekk for fiske på vår vei her. Halvtimen vi setter av har kun ført til lettere termoser da vi stabler oss på stien å kommer oss videre.
Fantastisk skue opp gjennom den frodige dalen.
Så åpenbarer den seg. Fiskeplassen er som tatt ut av ett fiskeprogram på TV. En kulp fylt med gjennomstrømmende krystallklart fjellvann. Store kampesteiner ligger spred rundt om i vannet. Over rolige seksjoner av stryket står det trær, som tatt ut av den villeste eventyrskog, hengende over den blanke overflaten hvor de kaster skygger over hva nå enn som måtte oppholde seg under overflaten. Her biter han tenker jeg. Et kast, jeg sveiver inn. Ingenting. Kast nummer to, halvveis inn. Hva er det jeg ser? Blodet starter å bruse. Jeg holder snella stille i et sekund og myser. Kan det være? Sveiver videre. Nap! NAP!! Han beit på!
Du har hørt om diverse måleenheter for lengde, som en fot, en tomme eller en favn. Hvis en fisk hadde vært en måleenhet hadde det vært denne som var malen. Pulsen slo som om jeg hadde drukket ti kopper ren kaffegrut på under halvtimen. Jeg så for meg ørreten i frysedisken på butikken. Ørreten fra læreboka i naturfag. Dette var eksempelet på den greske gudefisken. Haisommer passerte i revy gjennom hodet mitt.
Jeg sloss med fisken i det som føltes som en evighet. I frykt for at den skulle lure med seg agnet ned i steinura da den atter en gang stuper mot bunn, eventuelt av ren dumskap, blir jeg for ivrig å fører den opp mot land. Det er alt for tidlig. Høvdingen har enda for mye energi igjen og bykser seg fri fra spinneren da jeg skal til å hogge tak i den med nevene.
Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Pulsen slår enda. Det eneste som mangler er blodsmaken i kjeften. Jeg er utkjørt. Jeg sitter på kne og roper inn i steinura ufine ting om fiskeferdighetene mine og fiskekroken som ikke greide å kleppe godt nok tak i kjeften på den største ørreten i mitt liv. Knust, apatisk, som en annen mann, med en annen personlighet ser jeg meg rundt for å se om noen har vært vitne til det som akkurat har utspilt seg. De andre er fortsatt en liten hundremeter bak i ura og prøver lykken der. Kommer noen til å tro meg? I forargelse prøver jeg et kast til selv om jeg vet det er for sent, den karen der kommer ikke til å få tilbake matlysten på en stund. Spinneren fyker til værs og lander øverst i ei gigantisk bjørk. Jeg strammer bremsen og rykker til og vender tilbake til gutta med ekstra plass i slukskrinet og en tragedie for dramatisk for teater. Fra lykkerus til øresus.
Et lite paradis i mellom steinur-klyvingen. Like før plassen hvor mine største drømmer ble knust.
Etter denne hendelsen er det uklart for meg hvordan turen gikk videre inn over dalen. Det har rett og slett ikke blitt registrert. Jeg husker bare skoene mine som forflyttet seg skritt for skritt. Men vi kom fram til Fidjavatnet til slutt. Lengde- og tidsanslaget vi foretok oss før avreise var ganske skralt i forhold til virkeligheten. Makan til kronglete fjelldal å trø igjennom er meg enda forunt. Men det er det som er så fint med Frafjordheiane. Det er litt vilt, det er slik det skal være.
Fidjavatnet strekker seg langt innover dalen.
Fidjavatnet og bredden langs østsiden var som tatt fra ett maleri. Dette er virkelig en fantastisk plass. Jeg vil ikke anbefale å trø gjennom steinura vi nettopp hadde forsert med 20 kg på ryggen, men om du skal ha en leirplass med virkelig mening, er dette plassen. Den frodige bredden strekker seg flere kilometer innover det store fjellvannet før vannet går over i ett meandrerende elveformat til du treffer ett fossefall enda høyere opp i retning Blåfjellenden. Det veksler mellom grov småstein til fine sandstrender innover. Her er nok rikelig med fisk også. Men det hadde allerede blitt så sent på dagen at vi tok oss ikke tid til noe grundig fiske her denne gangen. Den siste slurken kaffe fikk gjennomgå sammen med nøttemiksen som gikk på rundgang før vi satte kursen ned dalen igjen. Det hadde samlet seg mørke saker på himmelen den siste timen og det var i seneste laget vi gjorde retrett. Det ble en heller bløt affære å traske seg hjem. Men alle mann tok det med et smil. Desto bedre å komme fram til leiren og vrenge på seg tørre klær…
Man kan gå for evig og alltid innover denne dalen uten å kjede seg et sekund.
Gjensynsgleden med tilfluktsstedet var tilstedeværende. Det bar rett ned til vannkanten og ut i vannet med alle mann. Selv om det enda er smeltevann fra sneen lengre opp som renner gjennom dalen er det jo tross alt juni. Utslitt etter dagens strabaser sloknet alle i god tid før skumringen tok over himmelhvelvingen.
Sokker tørkes og fyrbøteren lager seg Fjordlands(!) til kvelds.
Det påstås at gjengen under presenningen sov enda bedre denne natten. Lyden av regnbyger som slår på duken har visst en beroligende effekt på det menneskelige sinn.
Når vi heller i oss den første kaffekoppen er klokken allerede passert ni og en kjapp hoderegning tilsier at vi har sovet i vel over ti timer. Klærne som henger til tørk på utsiden er enda våtere enn da vi hengte de opp kvelden i forveien, men det ordner vi med litt ekstra ved på bålet før vi bryter leir. Da tiden er inne for å pakke sammen har alle fått på seg tørt tøy. Buksa mi er enda i våteste laget. Men det går fint, jeg har stilongs og regnjakke. Det får bare være ekstra underholdning for turistene nede ved Månafossen når vi passerer dem.
Det er ikke ofte man går ned med tyngre sekk enn når man kom opp, men ved dette tilfelle er det så mye vått i sekken at det er ganske jevntungt med turen opp. Ikke noe problem det. Opp og ned turen fra i går sitter merkelig nok ikke igjen i bena og turen ned går lekende lett. Det må ha vært det kalde badet som gjorde susen.
Alle er enige om at dette var innafor bruk av pinsehelgen og at det ikke må bli lenge før neste tur. Det satses på mindre trafikk på hjemveien enn på turen opp og vi skiller lag for denne gang. Takk for turen!
Flere bilder under.
fjelldorado 
Kjekk skriving, Jonas. Den auren så slapp, ska me sei ca 10-15kg?;)
LikerLiker
I filé vekt ja, kanskje.
LikerLiker
Veldig artig skrevet ☺ Og flotte bilder!
LikerLiker