Galdhøpiggen

Når man er så heldig og bo i en annen ende av landet enn der man er oppvokst må man selvsagt ta nytte av det. Hver gang man skal reise hjemover på besøk passerer man mange severdigheter alt etter som hvilken vei man tar! Denne gangen tok jeg Sognefjellet og snarveien gjennom Jotunheimen.

Gaute speider etter neste varde i tåka.

Jeg skal kjøre nordover etter helgen og er lite gira på selve kjøreturen. Den er lang, den tar tid, man irriterer seg over andre trafikanter og livet er i grunn ganske surt hver gang man havner bak en bobil. Hvordan kan jeg piffe opp en slik tur da? Tenkes det høyt. Et par telefonsamtaler senere er det avtalt. To stykk sitter på fra Stavanger og oppover, mens en annen kommer kjørende nordfra. Ruten vår går gjennom blant annet Hardanger, Lærdal, Årdal og Tindevegen inn i Jotunheimen og videre. Tar mann denne veien fra Sørvestlandet og nordover passerer man tilfeldigvis Galdhøpiggen. Perfekt! En topptur er alltid ett greit avbrekk i en ellers så monoton øvelse som å kjøre bil i 18 timer.

Etter ni timer med fjord- og fjellsightseeing parkeres bilen ved Spiterstulen fjellstue i Lom. Her kan vi gå opp uten brefører og på eget ansvar. Slik vi liker det. Rolf har kommet oss i forveien fra E6en i nord og er allerede i gang med teltet sitt. Vi får gang på det og slår leir i en fei vi andre også. Det føles godt å kave med litt teltduk etter en dag bak frontruten.

Spiterstulen i bakgrunnen.

Morgenen etter er vi tidlig på’n. Halv syv rister jeg i samtlige teltduker for å kunngjøre at kaffen står på trekk. Det gryntes og rulles litt før lyden av glidelås annonserer noen trøtte morgentryner for den friske fjelluften som ligger stille i dalen.

Elven Visa renner gjennom dalen.

En time etter er campen pakket ned og frokosten inntatt. Hvor langt opp Galdhøpiggen kommer jeg på to polarbrød og en sterk kopp kaffe?

GPS sporet opp.

Turen opp fra Spiterstulen til toppunktet er bratt. Vi snakker i underkant av 1500 høydemeter på drøye fem kilometer. Alt unødvendig havner i bilen, uten unntak. Det er lenge siden jeg har gått med så lett sekk på fjellet! Vi geiter oss opp meter for meter. Fort går det også! Ingen skritt kastes vekk på flate partier her. Alle går oppover.

Rolf setter standarden.

Det tar ikke lang tid før vi når igjen det lave skydekket som går i ett med snøfonnene der det er tettest. Vi har nok ikke valgt ut den beste dagen med tanke på været funderes og konkluderes det i. Uansett er vi fornøyde til sinns og guffer på. Meter for meter og etterhvert halvmeter for halvmeter. Jeg finner ut at jeg trenger to bananer og noen ruter melkesjokolade i tillegg til frokosten for å komme meg til toppen. Heldigvis ble dette prioritert til sekken og ikke til bilen.

Utsikten nytes av brødrene Estensen.

Stemningen blir ganske trolsk etterhvert som vi blir pakket inn av skodda. Kartet tas frem i blant for å dobbeltsjekke retningssansen. I blant letter tåka akkurat nok til at vi får små inntrykk av fallhøyden om vi skulle gå utfor den ene eller den andre siden av ryggen vi kravler oss opp. 3-400 meter fra toppen er det bom stopp. Alt er hvitt. Luften står helt stille. Varmt er det også. Det minner nesten mer om en steamdusj i et tyrkisk bad enn 2400 m.o.h like ved toppen av Galdhøpiggen. Et lag av ull tas av og vi er tilbake i fjellheimen. Det kjøpslås om det er forsvarlig og fortsette. Alt vi ser er omrissene av hverandre. Vi blir enige og GPS punkt tas på klokka så vi vet hvor vi er på kartet. Du deilige teknologi! Kompasskursen blir satt og vi traver videre. Sakte og forsiktig.

I ensom majestet.

Og der ser vi noe merkelig. Vi må noen titalls meter nærmere før vi får tolket det korrekt. Ei hytte. Ei hytte på toppen av Galdhøpiggen. Greit nok tenker vi og løper i ekstase mot toppunktet. Vi greide det! Til tross for den tykke tåka… Så kommer sjokket! Det er en mann der oppe. Han selger pølser og kaffe i en kiosk i hytta. Hva i all verden.

Her selges det pølser, kaffe og kvikk lunsj på 2469 moh.

Da vi har kommet over sjokket forteller mannen med Norges høyeste stilling at hytta drives privat og har stått her i 100 år. Jaja tenker vi, så mye for den villmarksfølelsen. Selvfølgelig mens vi gomler i oss pølse og heller nedpå med kaffe fra kiosken.

På toppen!

Det tas en high-five på toppen før vi starter på landets største nedtur. Dette har vi drømt om hele veien opp. Å endelig få ake ned igjen! Hadde de solgt romperesere i kiosken hadde vi nok betalt det vi hadde for ett par slike, men bukserompa fungerer fint den også. Vi er under skylaget på under halve tiden vi brukte opp. Det glises fra øre til øre for hver turist som passeres på tur motsatt vei.

Sikten på tur ned var ganske lik sikten på tur opp.

Vel nede avsluttes turen med en low-five som vi valgte og kalle det. Burgerstoppen på Dombås var på sin plass på turen videre nordover. Hvilket fjell skal bestiges på returen til Stavanger mon tro?

Takk for turen!

Flere bilder under.