Desemberturen

Vinter. Du vet ikke ordet av det før sørpa ligger tjukt i boligfeltet og saltet er strødd langs hovedvei og fortau. Kanskje erindrer du bakglatte ski og stilongs som klør på skitur med skolen. Alt dette er fortiden forunt. Med ull som ikke klør og ski med feller kan man dra til fjells der det er alt annet en sørpe og salt som anfører. Det føles litt uvirkelig tatt fra menigmannslivets perspektiv; himmelen, lyset, mørket, atmosfæren. Tilstedeværelsen er ekte og frisk der jeg sitter nedi bålgropa og nyter varmen fra flammene som slikker seg lenger og lenger inn i veggen av snø som ligger og svetter i utkanten av heten.

Det blir mye bålfyring når solen går ned i det den er på tur opp.

Det er vanskelig å se for seg at det noen gang har vært sommer her. Yrende liv og lyder fra alle kanter. Nå er det kaldt og hvitt. Vindstille og snø. Klart at det tar ikke lange tiden for Kong Vinter å legge om til kuling og snøfokk og plenti med lyd om han vil. Men akkurat nå er alt som kan høres kun knasingen av snøen under fjellskiene. Jeg setter i vei og glir avgårde med vekta på høyre ski og blikket mot toppen.

Skitur i fjellet er alltid like gøy for de som synes høydemeter er morsomt. Disse tapre fjellformasjonene våre som stiger som uvær opp fra havet langs kysten og videre innover det ganske land går bare en vei. Oppover.

Av og til blir kartet overflødig.

Et par timer går med på å slite sinn, legeme og pulk opp denne vinterstengte veien i Sirdal. Det er ikke tungt så lenge man bare tar seg god nok tid. Og tid har jeg nok av der jeg trasker og trasker og trasker. Først når jeg føler meg på høyde med ett gjennomsnitlig Widerøe fly ser jeg meg ut en hvit urørt furu-kolle. Der skal jeg bo sier jeg til Fridtjof som stirrer spørrende opp fra skituppene i det jeg stanser.

Etter en god del mil på ski sammen er vi på fornavn.

Når man kommer til veis ende på en kald vinterdag som dette nytter det ikke å sette seg ned med melkesjokoladen og kose seg. Det må sysselsettes for å holde varmen. Jeg snur pulken på hode og får system i rotet. Teltplass måkes frem i ly under ei furu og teltet kommer opp i rekordfart. Det er noe eget med det å slå opp teltet med ski og staver som teltplugger.

Viktig med gode dimensjoner på teltpluggene.

Øksa graves opp av gropa den falt ned i under pulk-velten slik at vedhogsten kan begynne. Ved er noe det trengs mye av når man er på tur i desember. Mesteparten av turen foregår i mørket. Da er det veldig kjekt å fordrive tiden med bålbrenning. Bieffekter er som kjent varme og lys. Noe man finner veldig kjært i fjellet en kald vinterkveld.

Kaldt og fint før mørket siger på.

Endelig er tiden kommet. Bålgropen er klargjort og veden ligger kald og klar til fyring. To fyrstikker og en neve med medbrakt never er det som skal til. Bålet får en egen personlighet når det lyser opp veggene i ei grop med snø. Jeg lør på med treverk til jeg kan stå oppreist med armene rett ut fra kroppen og kjenne flammene varme fingertuppene. Og sånn går dagen, ettermiddagen og kvelden.

Når snøen laver ned og bålglørne laver opp er det ganske digg å sitte å pirke i bålet med en pinne.

I det flammene ebber ut ligger jeg trygt og varmt innpakket i soveposen. Det er enda vindstille. I blant hører jeg skrattingen til ei rype i vinterdrakt i det fjerne. Det er alt. Så sovner jeg.

Jeg fant meg en fin liten klynge med furuer og fjellbjørk der jeg kunne søke ly for natten.

Det er med et gufs jeg stikker hodet ut av posen morgenen etter. Mørket regjerer enda utenfor. Det har vært så kaldt i natt at teltet sikkert ville stått oppreist uten teltstenger. Jeg kosefyrer litt primus i teltet for å få en nogenlunde oppholdsvennlig temperatur. Jeg hiver i meg ei lefse til frokost og starter dagen. Pulken blir lastet og sekken blir fylt. Endelig skal jeg ta fatt på turens kanskje desidert største høydepunkt. Turen ned. Alt slitet opp skal endelig få sin betaling. Det er så bratt nedover at det eneste som bremser farten er lysten på å overleve.

Der jeg står på kanten klar til og hive meg utfor tenker jeg på året som har gått. Året med alle disse fine utfluktene. Jeg tenker på turen jeg nettopp har hatt. Tenker på landet vi lever i og alle mulighetene vi har. I det jeg setter utfor hvisker jeg stille for meg selv; «Enig og tro til Jonas faller».