Padling og vandring i Femundsmarka 2020

Året 2020 ser ut til å bli litt annerledes. Pandemi herjer vilt på alle kanter rundt i verden. For vår del blir det ikke store omveltningen i ferieplanene. Norgesferie var designet på tapeten uansett. Det passet bra å rømme avsted til et fristed, der avstand og antibac ikke var noe tema. Vi pakket telt, gummibåter og fiskestenger og tok første skip inn i Femundsmarka.

Etter en behagelig natts opphold på planert campingplass med moderne sanitetsanlegg på Båtstø Camping ved ankelen av Femunden, er vi veldig klare for å komme i gang. Sitringen i kroppen til å pakke sekken for langtur får igjen utløp når teltet trøs ned i pakkposen. Det er deilig å atter engang gjennoppdage sommerens morgendugg i gresset. I går kveld hadde vi burger av Sik og Elg på en av Norges mest øde take-away sjapper, restauranten til Femunden Nasjonalparkhotell på Elgå. Vi tasser ned til brygga der Fæmund II, innsjøens stolthet, har anløp.

1 - Elgå Fæmund II

Fæmund II til kai på Elgå.

Det er nydelig vær å krysse Femunden i. Vi sitter ute på toppdekk med hver vår vaffel og kaffekopp og nyter disse siste pustene av moderne gastronomi før dietten planlegges over på sjokolade, fisk og grøt den kommende uken. Sjøen er blank stille og solkremen har allerede begynt å jobbe for lønna si.

2 - Røa Fæmund II

Fæmund II forlater oss som eneste avstigende passasjerer på Røa.

Vel fremme ved Røavassdragets utløp stiger vi av Femundscruiset. Vi blir møtt av et glohett terreng. Svetten sildrer allerede før vi får øye på stien inn gjennom den gamle furuskogen. Hoftebelter strammes og vi tar fatt på sommerens eventyr.

3 - Røa sti

Steinete, men fin og godt merket sti fra Røa opp mot Røvollen DNT-hytte.

Det er lett framkommelig og godt merket opp til Røvollen DNT-hytte. Vi følger stien langs elveløpet ett stykke før den tar av gjennom skogen. Etter at sola har flyttet seg litt på himmelen titter hytta frem innimellom furu og fjellbjørk. Hele veien blir vi iaktatt av gamle furuer som har fulgt med på vandrere i mange flere generasjoner enn vi kan minnes. Myggen følger med den også, helt fra start!

6 - DNT sti

Ikke noe problemer å orientere seg her.

4 - Røvollen

Røvollen.

Videre inn, forbi Røvollen, etter litt frem og tilbake i diverse steinur når vi Nedre Roasten. Sekkene går i lyngen og turens første og andre bit sjokolade får virkelig gjennomgå.

DCIM101GOPROGOPR4645.JPG

Nedre Roasten = luft i Packraftene!

Årets turinvestering var packraft. Jeg har siklet etter en av disse helt siden jeg leste en gang for mange år siden at de var laget av samme stoff som romdrakter! Utgiften blir fort avskrevet i det 25 kg sekk blir fortøyd til fordekket på denne. Et ganske greit alternativ til mine egne skuldre sier jeg meg selv enig i.

DCIM101GOPROGOPR4647.JPG

Å padle på stille vann med en slik må sies å være et veldig godt alternativ til å snuble rundt i steinur med tung sekk.

Myggen som har vært med oss fra starten gir ikke slipp før vi er langt ute på vannet. Vi padler rundt og prøver fiskelykken mens vi holder utkikk etter en brukbar leirplass. På østsiden av vannet tar vi sikte på noe som viser seg å være en strand. En privat strand må være et godkjent tilfluktssted for den varme ettermiddagssolen.

DCIM101GOPROGOPR4650.JPG

Her skal vi nok trives tenkes det.

Selv om det lå snø å is her for ikke mange ukene siden virker det som vassdraget har ligget lenge nok til gjæring. Myggen har klekket og temperaturen i vannet begynner å komme seg. Håpefull for at fisken har startet sommerbeite går ettermiddagen og kvelden på forskjellige forsøk for å lure noen eksemplarer opp på land. Her svømmer bare utspekulert fisk, viser det seg.

DCIM101GOPROGOPR4652.JPG

Godt med et friskt bad etter en lang dag i solsteiken.

I det solen senker seg ned bak den gamle furuskogen i vest, gjør gresset seg klart til å motta natteduggen samtidig som soveposene omfavner oss med et farlig begjær. Vi sover til summingen av tusen mygg på utsiden av teltduken.

12 - Camp 2 natt

Natt ved Nedre Roasten.

Dagen etterpå er vi på nytt friske til sinns og tildels i kropp. Bakken har tatt seg en grundig sjekk av kroppens anatomi gjennom natten, så jeg er stiv som et gammelt brød når jeg står opp. En god slump sterk kaffe og rundt 5 kvarters formiddagsfiske myker opp de fleste ledd uten noe nevneverdig problem.

Med fiskestanga rigget og gummibåten klar, forlater vi det første kapittelet på ferden og vender gummi-baugen videre inn i vassdraget.

Det som kan sies om padleturen over Øvre Roasten er at det var en bra dag å være flagg på. Vinden tvang oss til å ta en ekstra kaffe- og sjokoladepause halvveis over. Vi ble nødt å ta en hel kaffekjele pause hvor vi ikke kunne gjøre annet enn å kose oss og vente på bedre forhold.

DCIM101GOPROGOPR4698.JPG

Ved vanns ende var det bare å knyte gummibåtene på sekkene.

Da vi omsider hadde karret oss til toppen av Roasten, uten et eneste napp på snøret som hang bak(!), ble vi nødt til å bære vår bagasje et stykke. Målet for etappen var Grislehåen. Lovnader om gigantiske fiskefangster, helt uten sidestykke, lå og lokket. Selv gikk jeg med håpet om å lande den største ørreten som noensinne hadde satt sin buk på norsk jord. Hvordan denne planen utartet seg skal jeg ikke avsløre enda.

Etter litt gymnastikk gjennom skog og ur med en to og en halv meter lang gummibåt knytt fast på hver vår sekk var det godt å endelig komme ut på vannet igjen.

15 - Fiske Grislehåen

Flotte forhold.

Enda en ettermiddag og kveld ble brukt til finpussing av kunsten å overleve i villmarken. Men etter kun å ha fått moderlandet på kroken ble det Real Turmat til kvelds denne dagen også.

19 - Camp 3 Herlige kulisser

Selv om fisken glimret med sitt fravær kunne vi ikke gjøre annet enn å nyte omgivelsene.

17 - Camp 3 kveld

En av flere nydelige solnedganger i Røavassdraget.

Ved daggry var det nok engang bare å velte seg ut av drivhuset vi sov i. Solen skinte og man kan vel ikke være lenger enn vi nå har vært inne i Femundsmarka uten å få vekslet agnet inn i ørret.

Neste etappe står for tur og etter hver vår skål med havregraut er vi begge fulle av energi og pågangsmot. Vi har sett vak på vak, men det er mest sannsynlig småfisk som er oppe å lukter på frisk luft. Andrea tok ei gjedde i utkanten av sivet, men uten stålfortom greide den å lure seg unna.

21 - Gåetappe mot Storbuddhåen

Gruppebilde før neste skogsetappe.

22 - Storbuddhåen utløp

Vannveien til Storbuddhåen.

Jeg står å ser på en fin stekeørret ved entréen til Storbuddhåen. Stangtuppen pisker sluken noen meter forbi i det jeg knerter 6 mygg i ett vift over panna. Sola steker i det jeg sveiver sakte, med små rykk, forbi truten på dagens lunsj. Men desverre for meg tok ikke denne karen stål-valuta. Og heldigvis for fisken lå markboksen godt gjemt nede i sekken til den hadde glidd forbi. Vi padler fiskeløs videre omlag 40 kast senere. Det er som med fisk som med kvinnfolk. De liker å frekke seg til, men er vanskelig å få på kroken…

IMG_4280

Storbuddhåen.

Lystne på å nyte livet mer enn å padle motstrøms i motvind finner vi oss straks en odde å tre i land på. Det er godt å strekke på bena etter noen timer med padling. Jeg tar med det viktigste (fiskestang og melkesjokolade) og tar i vei for å utforske vårt nyoppdagede land. Jeg fisker meg rundt hele pynten der hvor sivet ikke er for tett, men her var særdeles liten aktivitet å spore. I fortvilelse går jeg tilbake mot leiren da jeg kommer på ett tråkk jeg ikke har oppdaget tidligere. 100 meter lengre inn i skogen finner jeg et fint lite vann. Med en gang ser jeg ringene i vannet som kommer å går som glorier sendt fra oven.

23 - Abbortjønn ved Storbuddhåen

Abbortjønna.

Jeg huker meg ned bak en stein og tar noen kast med både sluk å spinner. Ingen respons. Som en indianers skygge sniker jeg meg helt ned til vannkanten for å få et bedre blikk over det jeg jakter på. Det kryr av abbor. Masse små abbor. De svømmer i stim frem og tilbake rundt en gammel bever bolig. Jeg gomler i meg noe sjokolade mens jeg sitter på en stein å iaktar de forskjellige formasjonene med fisk som strømmer inn og ut av kvisthaugen. Noen må jo stå for alt dette avkommet. Fiskefar og fiskemor kan ikke være langt vekke tenker jeg. Markboksen letes frem og jeg river i ei feit klyse saftig meitemark på kroken. I det klysa treffer vannspeilet raser abborstimen mot den, gleffsene som sulteforede gjedder. Det ender med at jeg må ofre flere mark for den gode sak. Som utdøver av en fisketeknikk så primitiv som trepinne, hyssing og krok smyger jeg meg langs bredden av vannet med marken svømmende etter. Man må reagere raskt hvis de små viser sin interesse for agnet, de spiser det rent på sekunder uten at du får noe glede av det.

24 - Abbortjønna

Abbor i flere forskjellige størrelser.

Jeg returner blodig til campen med et stort glis om munnen. Bloded kommer fra alle de åpne sårene den største og mest blodtørstige knott typen jeg har opplevd har etterlatt seg mens jeg konsentrert har lurt i land to feite abborer. Gliset kommer selvfølgelig fra fangsten.

24b - Lunsj abbor

Rensing av fisk. Foto: A. Berthelsen.

Sulten som aldri før flår vi fiskene og serverer oss selv et herremåltid med potetmos som tilbehør.

Etter en siesta går vi opp å tar to til for kveldsmat. Disse griller vi direkte på bålglør med skinnet fortsatt på og skreller de i etterkant. Abbor à la carte med sitronpepper og gastromat. Helt perfekt!

26 - Middag

Selv kunne jeg like så godt latt fiskestanga ligge hjemme.

Utpå kveldingen går atter en gang fokuset over på vassdraget. Røavassdraget, med sitt berømt gode fiske. Selv tenker jeg det har gått mer kaffegrut en fisk ned den elva her under dette oppholdet, men her skal stor fisk i land uansett hvor nøye dette vannet må gås i sømmene.

19c - Solnedgang i lyngen

Foto: A. Berthelsen.

I det solen går ned begynner det så smått å skje saker å ting. I starten bobler det lett, men etterhvert koker det utpå Buddhåen. Gjedda jager småfisk i sivet og annen fisk er oppe etter mygg og andre insekter lenger ute. I rekordfart er jeg ute i gummibåten, som har mistet en god del av sitt luft volum etter at solvarmen har sluppet taket. Jeg flyter på håpet og fiskestanga viftes like aktivt som den ledige hånden vifter bort mygg og knott. Jeg sveiver over, under, til høyre, venstre og rett gjennom vak etter vak. Men ingen fisk vil ha det jeg byr på.

19b - kveldsfiske

Kveldsfiske. Foto: A. Berthelsen.

Som verdensøkonomien sent på 2000-tallet bukket plutselig alle fiskene under uten forvarsel. Det er merkelig hvordan alle disse individene kan samhandle slik. Slukøret padler jeg til land tomhendt. Jeg forsøker å sette meg i lyngen for å furte litt, men myggen inspirerer fort til et mer aktivt gjøremål. Vannet er blank stille. Plutselig hører jeg det plasker et sted innimellom all summingen rundt ørene på meg og horisonten. Igjen er jeg i gang med fiskestangen. Denne gang fra land. Jeg ser flere insekter bli sendt til de evige jaktmarker, både av meg selv og av sulten storfisk. Langt der ute øyner jeg håp. I sluksettet har jeg et hemmelig våpen. En sluk jeg har tatt de utroligste fangster på. Den festes kjapt på enden av snøret. I det snella går og sluken svever gjennom myggsvermen tramper jeg frem og tilbake langs vannbredden i et voldsomt tempo for å unngå de flyvende jævlene som gjør alt for en smak av mitt blod. Hyperaktivt fiske. Plutselig står jeg helt stille. Jeg har fast fisk. Jeg stålsetter meg til kamp. Denne er stor.

28 - Harr

Nattefisket resulterte i en feit harr på størrelse med ei padleåre.

Det ble ikke noe særlig til kamp. Håpet om ørret svant fort hen da fisken lot seg dra på land med like mye livsgnist som en taretorsk. Uansett var gleden av å ha lurt en skapning så intelligent at den biter etter mark og skimrende fjærpryd festet i en krok, stor. Det blir en god frokost om noen timer tenker jeg i det øynene atter en gang lukker seg for litt søvn.

29 - Gå etappe til Svukuriset

Pakket og klar for en real gå etappe.

Et eventyr av en padletur er ved sin ende. Vi kunne godt ha fortsatt opp mot Rogen, men hadde kvelden i forveien bestemt oss for å ta en gå etappe rundt det store majestetiske fjellet vi har hatt i horisonten nesten hele uken, Store Svuku. Fjellet har ligget der å fristet siden første fisk spyttet sluken ut. På kartet ser det ut som en lang etappe. I virkeligheten er det nok lengre, men hvem drømmer ikke om å gå lengre enn horisonten? Vel, de som nettopp har gjort det gjør nok ikke det.

Båtene pakkes sammen og knytes på sekken på en litt mer transportabel måte. Vi forlater vår siste bredde av vassdraget og lar maurene som har tilhold på hver kvadrat centimeter av haugen få sitt dronningrike tilbake. Vi bakser gjennom skog og steinur til vi treffer på DNT-stien som går i sør-vest retning mot Svukuriset.

31 - Grøtå

På tur gjennom Grøtådalen.

Med sola i ryggen tar vi fatt på kappløpet med skyggen på tverrs av Grøtådalen. Her er det mye ørret, av god størrelse også fikk vi både fortalt og illustrert av en gjeng som holdt til i ei koie midtveis gjennom dalbunnen. Vi fikk se ett ørret hode like stort som padleåre-fisken jeg tok natten før. Jeg må innrømme det kriblet litt i kroppen for å slå leir der å fortsette fisket, men vi hadde enda langt igjen før vi nådde Svukuriset på andre siden av fjellet.

34 - Øde steinur

Grøtådalen er i ferd med å gli inn i horisonten bak oss.

Vi bryter sammen i varmen midt oppe på steinsletta under toppen av Store Svuku. Her er en grønn oase med krokete bjørketrær som livnærer seg av en krokete bekk som glir forbi her oppe i høyden.

33 - Oase i steinura

Midt i et øde ingenmannsland finner vi en grønn oase med friskt og kaldt vann!

34b - Rundt Store Svuku

Går mann lenge nok, kommer mann nok rundt… Foto: A. Berthelsen.

Etter 8-9 timers vandring kan endelig føttene luftes og soveposen inntas på teltplassen utenfor Svukuriset. I dag har vi gått langt er det siste som blir sagt før vi våkner neste morgen.

35 - Revlingsjøen

Revlingsjøen.

Dagen etterpå går mest til restitusjon av trette kropper. Vi går inn til Revlingsjøen hvor vi bader å fisker opp noen små ørret som får svømme videre. Utpå ettermiddagen spaserer vi halveis til Elgå. Inne i furuskogen ved enn stri bekk, rett østenfor ei gigantisk maurtue, ser vi sollyset sakte forvinne mens vi har et etegilde uten sidestykke. Det spares ikke på et gram sjokolade. Det pulserer mer i magen enn i brystet når glidelåsen på teltet snurpes igjen for siste gang denne turen. I morgen venter sivilisasjonen…

37 - Påtur ned i skogen

Påtur ned under skoggrensen igjen.

38 - Siste teltplass

Siste natt i skogen.

Haukeliseter – Ståvassdalen – Kvanndalen – Holmavatn – Haukeliseter

Årets første ‘lengre’ sekketur var så spontan at jeg enda ikke er sikker på om den ble gjennomført. Da en jobbreise ble kansellert og jeg satt igjen med ei ekstra langhelg var det ikke stort annet å gjøre en å synke ned i sjumilsstøvlene å beinfly til fjells.

Haukeliseter

Ståvatn ved Haukeliseter.

Etter en runde kart-rulett falt Haukeli kartet ned i kartmappa. Sekken ble pakket som en middagspølse i lompe og jeg satt plutselig på ferja over Boknafjorden. Det er egentlig ikke lange kjøreturen opp til Haukeliseter fra Siddis-byen nede i sør-vest. Jeg bemerker meg burger på menyen allerede når jeg er inne å slår av en fjellprat i fjellstua. Det er alltid greit å sjekke menyen i tilfelle man klarer å fullføre rundturen man skal sette ut på. Tips av lokalkjente er også alltid en bonus når man først er kommet inn i varmen.

Langs Ståvatn

Ståvatn på langs i motvind.

Turens første hinder er Ståvatn. Jeg observerer straks jeg stikker hodet ut av bildøren at her oppe blåser det fælt. Men solen skinner uansett og litt vind er alltid positivt nå midt i mygg sesongen.

Inngangen til Ståvassdalen

Innbydende dalføre.

Vinden øker og øker ettersom jeg finner terreng med mer stigning. Jeg tar av meg jetfly-øredoblene bak en stein oppi lia å tar en slurk vann og en stor bit sjokolade. Skal det være så tungt å drive med friluftsliv spør jeg meg selv?

Leir dag 1

Leirplass i Ståvassdalen.

Det er alltid den første mila som er tyngst sier jeg med meg selv å presser på videre til jeg når toppen av fjellpasset og vinden begynner å falle andre veien. Timene går raskt og plutselig har forskjellen i lufttrykket dyttet meg ned til en fantastisk leirplass.

Teltplass i Ståvassdalen

Sekk ned, telt opp -> Slapp av!

Sekken tømmes inn i teltet som allerede er satt opp i det jeg snur meg vekk fra utsikten. Jeg faller pladask ned i skyggen av teltduken med bærende lem strakt ut i den svale trekken på utsiden.  Hvis det har seg sånn at den første mila er tyngst, så er i alle fall den første teltleiren deiligst. I dette store paradiset jeg snublet over her oppe nyter jeg godt av livet. Jeg har en klukkende bekk med rent og friskt vann i bakgården og panorama-utsikt innover fjellet på framsiden. Kaffekoppen er plassert i høyre hånd og Bamsemums går vekselvis mellom venstre hånd og munnen. Jeg ligger så godt i bakkens kurver at jeg føler meg litt som en Formel 1 bil i full fart gjennom svingene.

Ståvassfalen

Det var dette friluftslivet handlet om…

Med øyene lukket hører jeg på elven som aldri sover. I tusen år og mer har den rast forbi. Tenk på all den energien! Jeg får lyst på et bad, men kraft tilsvarer dessverre ikke varme i dette tilfellet. Hva om stryket kunne rent litt saktere å gjort om litt av energien til varme i istedenfor? Det får være nok sitteunderlag-filosofering for nå. Plutselig er det pose-tid.

Morgenkaffe i Ståvassdalen

Morgenkaffe i avvente av solretur.

Når jeg våkner neste morgen er det en frisk atmosfære i teltet. Det er akkurat kaldt nok på nesa til at jeg forstår hvorfor Rudolf er rød på den. Jeg må faktisk dobbeltsjekke i kompass-speilet om jeg er rød på min. Den ser fin ut, til tross for nattekulde og den sterke solen dagen før. Natten har inneholdt mye god søvn, heldigvis hadde jeg en tissepause der jeg fikk se en måne så stor og klar at jeg måtte ta to skritt tilbake for å betrakte den i all sin prakt. Jeg tar morgenkaffen på utsiden av teltet mens jeg venter på at solen skal komme rundt fjellet og tvinge av meg ullgenseren.

Videre ned Ståvassdalen

Videre ned Ståvassdalen åpenbarer dette seg.

Skolissene knytes og hoftereima strammes og turen videre ned dalen gjenopptas. I dag er det varmt. Ikke mye vind, men heldigvis greit terreng å ferdes i.

Ned Ståvassdalen

…og dette.

Det virker som det er et nytt, legendarisk, utsiktspunkt for hver kneik jeg forserer. Herlig, urørt, kulturlandskap (om det kan sies) som inviterer deg til å gi seg videre for ikke å gå glipp av flere grandiose rundskuer.

Ved Jensafita

Rolig del av starten på Kvanndalsåna.

Da de fleste utsiktspunkt er passert og jeg meg selv har rotet meg ned i maleriet slår det meg at kunstneren som har malt denne dalen har vært nøye med detaljene. Elva renner i sikksakk mellom sandbanker og vierkratt. Sildrende vann renner fra snøfonnene øverst i fjellet og lengre ned hører jeg at vannet tar heftigere tak på sin vei gjennom dalføret. I det jeg skal til å vasse over en liten bekk nede ved Jensafita-stølen holder jeg på å tråkke på en stakkar liten ørret som har forsvømt seg. Forvirret svinser den rundt støvelen min før den endelig finner en åpning ut til elven igjen.

Kvanndalen

Førsteprioritet er kaffe.

Før jeg vet ordet av det ligger jeg henslengt i solveggen på Kvanndalen turistforeningshytte. Hvilket liv det er jeg lever tenker jeg. Mer enn meget! Dalen får jeg ha for meg selv, sammen med et titalls paranoide sauer vel og merke.

Morgenen etter sitter jeg på trappa å hører stryket dure nedover en oktav høyere en fossen over. Det gjør godt å nyte suset fra elva i det fjerne, vinden som rasler i gresset og tretoppene. En ensom fugl kvitrer ivei fra toppen av ei krokete bjørk, kanskje i håp om at en artsfrende skal høre sangen å komme flyvende. Ei og annen flue krasjer sin vei gjennom luften og svimer klønete inn i alt som står i veien. Idet andre kaffekopp er halvveis inntatt jogger ei lita spissmus forbi på steinhellene, det hurtige ganglaget går fort over i en heftig spurt når jeg kremter min tilstedeværelse.

Kvanndalen

Godt voksen fjellbjørkeskog!

Her er det bare å komme seg videre. Dagens etappe blir seig. Høydekurvene i kartet lyver neppe og jeg skal opp, opp og opp i dag.

Kvanndalen

‘Flybilde’ av Kvanndalen.

Etter turens desidert varmeste time er jeg halvveis opp dagens første kneik. Jeg kjenner hvordan et halvår med bare søndagsturer betaler seg i lysten på å legge meg ned å dø. Problemet er bare at jeg har alt for mye mat og vann. Det hadde tatt for lang tid. Det er bare å titte videre opp det endeløse fjellet. En fot foran den andre.

Skorpeskar

Jeg poserer i denne posituren i fem minutter, minst.

Etter å ha kommet opp en bakke så bratt at den kunne slått lufta ut av en luftballong er det sjokoladetid. Mer er det ikke å si om den saken.

Holmavatn

Teltet får henge denne natten, jeg tar inn på hytta.

Videre langs Sandvatnet og Holmavatnet er det ikke så mye annet som foregår enn hardt psykisk og fysisk slit. Utsikten er så som så ettersom begge vannene er regulerte og breddene består av høyspentmaster og anleggsveier om hverandre. Framme på hytta blir jeg møtt av hundre sauer så sjefsbeslutningen blir at natten blir tilbragt på hytta.

Holmavatnet

En siste morgen i fjellet.

Til tross for at jeg nok engang sovner i skyggen av fjellet våkner jeg til blå himmel og skinnene sol. Holmavatnet er blankere enn Keith Richards øyne og turens siste morgen blir tilbragt som de andre morgenene. Med kaffe på trappa.

Turistskaret

Fra Holmavatnet går veien opp Turistskaret før Vassdalen fører deg ned til Haukeliseter.

Med friskt mot og frisk kropp tar jeg fatt på siste etappe. De første kilometerene går i fint flatt terreng med godt gammelt sauebeite som kulisser. Det lukter sau og er fylt med fluer, kanskje derav turens høyeste tempo. Galoppen svinner ikke hen før jeg sitter på toppen av Turistskaret og lurer på hva som nettopp skjedde. Hvor kom all den energien fra, og tok den nettopp slutt?

Vassdalstjørn

Med utsikt til Haukeliseter.

Noe som forsåvidt gjelder like mye på fjell som på fest er at når vannet (i fjellets eksempel) begynner å renne motsatt vei har du som regel passert toppen. Det er all motivasjon man trenger for å trø den siste halve mila til burgeren nede på Haukeliseter fjellstue. Gjennom den myggfylte Vassdalen, navngitt etter Rogalands høyeste fjell Vassdalseggi, nærmest løper jeg for å komme unna de flyvende barbarene. Beitende på melkesjokolade spaserer jeg som en egenerklært helt inn på parkeringsplassen på Haukeliseter. Sekken slenger jeg i bilen, den løse huden under føttene erstatter jeg med et par slippers. Så spiser jeg burger. Så drar jeg hjem.

 

 

Hit trenger jeg ikke store unnskyldningen for å dra tilbake!

 

 

 

Desemberturen

Vinter. Du vet ikke ordet av det før sørpa ligger tjukt i boligfeltet og saltet er strødd langs hovedvei og fortau. Kanskje erindrer du bakglatte ski og stilongs som klør på skitur med skolen. Alt dette er fortiden forunt. Med ull som ikke klør og ski med feller kan man dra til fjells der det er alt annet en sørpe og salt som anfører. Det føles litt uvirkelig tatt fra menigmannslivets perspektiv; himmelen, lyset, mørket, atmosfæren. Tilstedeværelsen er ekte og frisk der jeg sitter nedi bålgropa og nyter varmen fra flammene som slikker seg lenger og lenger inn i veggen av snø som ligger og svetter i utkanten av heten. 

Bål

Det blir mye bålfyring når solen går ned i det den er på tur opp.

Det er vanskelig å se for seg at det noen gang har vært sommer her. Yrende liv og lyder fra alle kanter. Nå er det kaldt og hvitt. Vindstille og snø. Klart at det tar ikke lange tiden for Kong Vinter å legge om til kuling og snøfokk og plenti med lyd om han vil. Men akkurat nå er alt som kan høres kun knasingen av snøen under fjellskiene. Jeg setter i vei og glir avgårde med vekta på høyre ski og blikket mot toppen.

Skitur i fjellet er alltid like gøy for de som synes høydemeter er morsomt. Disse tapre fjellformasjonene våre som stiger som uvær opp fra havet langs kysten og videre innover det ganske land går bare en vei. Oppover.

Skilt

Av og til blir kartet overflødig.

Et par timer går med på å slite sinn, legeme og pulk opp denne vinterstengte veien i Sirdal. Det er ikke tungt så lenge man bare tar seg god nok tid. Og tid har jeg nok av der jeg trasker og trasker og trasker. Først når jeg føler meg på høyde med ett gjennomsnitlig Widerøe fly ser jeg meg ut en hvit urørt furu-kolle. Der skal jeg bo sier jeg til Fridtjof som stirrer spørrende opp fra skituppene i det jeg stanser.

Fritjof

Etter en god del mil på ski sammen er vi på fornavn.

Når man kommer til veis ende på en kald vinterdag som dette nytter det ikke å sette seg ned med melkesjokoladen og kose seg. Det må sysselsettes for å holde varmen. Jeg snur pulken på hode og får system i rotet. Teltplass måkes frem i ly under ei furu og teltet kommer opp i rekordfart. Det er noe eget med det å slå opp teltet med ski og staver som teltplugger.

Telt

Viktig med gode dimensjoner på teltpluggene.

Øksa graves opp av gropa den falt ned i under pulk-velten slik at vedhogsten kan begynne. Ved er noe det trengs mye av når man er på tur i desember. Mesteparten av turen foregår i mørket. Da er det veldig kjekt å fordrive tiden med bålbrenning. Bieffekter er som kjent varme og lys. Noe man finner veldig kjært i fjellet en kald vinterkveld.

Skispor

Kaldt og fint før mørket siger på.

 

Endelig er tiden kommet. Bålgropen er klargjort og veden ligger kald og klar til fyring. To fyrstikker og en neve med medbrakt never er det som skal til. Bålet får en egen personlighet når det lyser opp veggene i ei grop med snø. Jeg lør på med treverk til jeg kan stå oppreist med armene rett ut fra kroppen og kjenne flammene varme fingertuppene. Og sånn går dagen, ettermiddagen og kvelden.

Bålkos

Når snøen laver ned og bålglørne laver opp er det ganske digg å sitte å pirke i bålet med en pinne.

I det flammene ebber ut ligger jeg trygt og varmt innpakket i soveposen. Det er enda vindstille. I blant hører jeg skrattingen til ei rype i vinterdrakt i det fjerne. Det er alt. Så sovner jeg.

Skitur

Jeg fant meg en fin liten klynge med furuer og fjellbjørk der jeg kunne søke ly for natten.

Det er med et gufs jeg stikker hodet ut av posen morgenen etter. Mørket regjerer enda utenfor. Det har vært så kaldt i natt at teltet sikkert ville stått oppreist uten teltstenger. Jeg kosefyrer litt primus i teltet for å få en nogenlunde oppholdsvennlig temperatur. Jeg hiver i meg ei lefse til frokost og starter dagen. Pulken blir lastet og sekken blir fylt. Endelig skal jeg ta fatt på turens kanskje desidert største høydepunkt. Turen ned. Alt slitet opp skal endelig få sin betaling. Det er så bratt nedover at det eneste som bremser farten er lysten på å overleve.

Der jeg står på kanten klar til og hive meg utfor tenker jeg på året som har gått. Året med alle disse fine utfluktene. Jeg tenker på turen jeg nettopp har hatt. Tenker på landet vi lever i og alle mulighetene vi har. I det jeg setter utfor hvisker jeg stille for meg selv; «Enig og tro til Jonas faller».

 

 

 

Teltferder 2017

Novemberturen

Det er typisk norsk å sitte inne å se på ute. Men hvorfor er det blitt sånn? Hvordan kan en befolkning som er oppfostret utendørs ende opp med å myse ut gjennom persiennene i reklamepausene på tur mellom sofaen og kjøleskapet? Jo, det er lett å finne svaret på det. Det er bare å bli med på novemberturen. Da blir det fort klart hvorfor mange foretrekker det overnevnte. 

Parkeringsplassen

Startposisjon!

Denne gangen starter turen fra noe så originalt som en parkeringsplass. En ganske så tom parkeringsplass faktisk. I et temmelig populært turområde på en lørdags formiddag. Om værmeldingen kan være et grunnlag for at vi er de eneste her lar vi oss ikke spekulere i. Sekkene lempes rett over rumpehøyde og turen er en realitet.

Klatrerute

Er du en tøffing kan du klatre rett opp, er du ikke kan du gå rundt slik som oss.

Starten på vandringen er som vanlig mer i lodd enn i vater og stien går i et bekkeleie som den som oftest gjør i dette landet. Hva som kom først av stien og vannføringen er blitt mer og mer usikkert gjennom tidens løp og spørsmålet kan lett sammenlignes med  mysteriet om høna og egget. Det er uansett ingen tvil om hvilket av alternativene som hersker den dag i dag; nemlig vannet.

Sti og bekk i samme sekk

Her trengs ingen røde T’er, kart eller kompass for å finne frem.

Som kjentmann i område tar jeg føringen opp høydedraget. Det er så vått at gutta bak meg lett kan følge kjølvannet mitt uten større problemer. Det at en eller to av oss tråkker ned i dype gjørmehull sånn cirka hvert steinkast vi legger bak oss i terrenget spiller ingen rolle. Fottøyet er like rent igjen etter fem sekunder på stien uansett. Både inni og utenpå. Plutselig har høydemeterne fløyet avgårde og vi står og speider utover et åpent fjellandskap halvveis tilslørt med kram snø. Under snøen er det myr. Våt myr. En herligere kombinasjon finner du ikke.

Nakent fjellandskap

November.

Følelsen av å komme fra bratt bakke til åpent landskap, møtt av fjellets farger og lyden av pludrende bekk ligger i bakhode på meg der vi trasker av gårde til knes i myr og snø. Det er herlig dette friluftslivet vi har så kjært mange av oss. Snart er vi fremme og kan tørne inn ved et varmt bål under en stor presenning som skal skjerme oss fra elementene fra oven og under.

Gutta på tur

Gutta følger etter på rekke og rad under en tidvis herlig himmel!

Campen er bestemt til et idylisk nes som stikker ut i et mellomstort tjørn i en bred fjelldal der fjellsidene er rak og rett som stevnene på et stort grått vikingskip. Vi nærmer oss sekkeslipp under nydelige forhold. Himmelen viser sin blåhet og skyene er gullfargede av solskinn.

Stupbratte fjellsider

Været varierer heldigvis og tidvis har vi blå himmel og sol i mellom haglebygene.

I det vi ankommer turens tilfluktssted begynner samhandlingen. Leirplass ryddes, ved sankes og plutselig sitter vi der alle mann. Klare for å kose oss. Mann og flamme. Flamme og mann. – «Får vi fyr på dette da?» spørres det forsiktig. For det er fuktig her. Vi tenner en fyrstikk og tar det som et godt tegn at den brenner ivrig i den stille luften.

Bål

Å få fyr på bålet i dette klimaet er like vanskelig som å gjete katter.

Etter en del om og men kjemper det sure bålet en seig dødskamp mot fukten. Litt etter litt leder bålrøyken vekselvis an over vanndampen fra treverket og livet er plutselig ikke så verst likevel.

Leirplass

Det er alltid ly under presenningen. Nesten.

Vi får noen fine timer så lenge dagslyset varer. Været veksler for hver gang nesen vendes vekk fra bålgrua og vi får tid til både kaffepause og en aldri så liten fisketur. Det biter ikke, men det har det heller aldri gjort tidligere på noen av ferskvannsslukene mine i november måned.

Fiske

Beroligende tidsfordriv eller bortkastet tid alt etter øyet som ser.

Ettersom mørket sniker seg innpå begynner jeg å innse hva jeg har belagt meg utpå. Jeg lot teltet være hjemme og tok med ei hengekøye for å sove i. Kanskje ikke det smarteste trekket en novembernatt på vestlandet. Jeg strekker den uansett opp mellom to trær og det konkluderes med latter at dette skal bli en interessant natt. Dette er ikke noen fancy turhengekøye som du ser på Instagram. Det er en billig hengekøye som lett kunne blitt forvekslet med et trollgarn. Tanken bak er at trenden må testes ut før det investeres noe mer betraktelig i skikkelig utstyr. Trollgarn har uansett veldig god gripeevne på det som roter seg inni, og det er effekten jeg er ute etter for denne natten.

Leirplassen

Vi koser oss ettersom mørket siger på.

Etter at diverse middagsmat er fortært og bålet holder på å ebbe ut kommer jeg meg ned i køya med sovepose og alt tilbehør. Håpet om stjernehimmel svinner sakte hen. Haglebygene blir til regnbyger og den overhengende presenningen blir tyngre og tyngre over nesen på meg. Det utvikler seg til en mørk og stormfull aften. Eller mørk og fuktig kanskje. En sur og ulende vind, som tatt ut fra The Julekalender, sniker seg rundt i det fjerne og nære.  Jeg ligger og tenker at dette kan bli en natt jeg får kjenne på kroppen. Jeg innser plutselig hvordan det må være å være elg i dette landet. Det ble plutselig mer forståelig hvorfor de hiver seg ut i veibanen titt og ofte. Men soveposen holder på sitt og jeg blir bare varmere og varmere der jeg ligger å gynger i utakt med vindkastene. Jeg tar meg selv i å kose meg der jeg nærmest svever over bakkenivå. De andre må bare ligge i telt så mye de orker, det er helt okei dette. Så snur vinden og regnet kommer rett inn under presenningen og treffer meg i trynet og den psykiske runddansen er komplett.

Krosstjørn

Slik kan det se ut i området på en finværsdag. Bilde fra en tidligere tur.

Etter noen timer med slumring og værsikring av sovepose klarner været opp igjen. Vinden spakner av og stjernene skinner gjennom. Jeg innser nok en gang hvorfor jeg utsetter meg selv for dette. Varm og søvnig slokner jeg til brusingen fra elva i det fjerne, med et siste glimt av gløden til Sirius i det virkelig fjerne.

Krosstjørn

Fin plass som burde besøkes igjen, en annen tid på året.

Det koster mye å klatre ut av køya dagen derpå. Alt det våte vrenges og pakkes møysommelig ned i den våte sekken før vi nærmest rafter ned til en varm dusj og en tørr sofa. Det føles godt å være typisk norsk etter en slik tur.

 

 

Desemberturen

Oktoberturen

Som et siste krampetak i fiskesesongen 2017 blir nok en ryggsekk stappet full av nødvendige og unødvendige saker og ting. Vinter-soveposen lurer til seg halve volumet og dette går dessverre på bekosting av god mat og drikke (Les: grillpølser og øl). Men pulverkaffe og Real Turmat kan oppleves kulinarisk det også bare man er sulten nok. Og hvem vet, kanskje vi til og med får en fisk eller to?

Viglesdalen

Skodda ligger enda nede i bunnen mens vi tråkker i vei oppover dalføret.

Klokken 06:30 er det avreise fra Stavanger. Turens utgangspunkt er på Nes i Hjelmeland. Månen lyser enda opp himmelen når vi setter av sted fra den lille storbyen. Luften og atmosfæren er frisk i det vi fester på oss sekkene nede på Nes og skuer oppover det høstkledde dalføret. Vi er et sterkt mannskap på fire friskuser som skal ta turen innover denne morgenen. Jeg og turkamerat Mikael pluss to frøkner som vi har fått haik med hjemmefra.

Viglesdalen

Det spaseres i jevn takt under blå himmel.

Som nevnt skal vi gutta teste fiskelykken, mens jentene skal gå to kaffekok inn til ei turistforeningshytte langt inne i heia. Heldigvis er vi beæret med det gode selskapet helt fram til vårt dagsetappe-mål oppe ved noen fisketjørn i en liten forlatt dal inne i Viglesdalsheia.

Viglesdalsvatnet

På vandring inn Viglesdalen på jakt etter solstråler.

Luften står stille i Viglesdalen denne morgenen. Vannet er blank-stille og vi møter kun en liten gjeng med sauer som er ute å bedriver morgengymnastikken sin. De forsvinner mens vi nyter omgivelsene rundt den gamle driftsveien som er anlagt på nordsiden av innsjøen for to århundre siden. I det solen endelig treffer oss i ansiktet og tilfører litt ytre varme og mysing i fjesene våre fiskes fiskestengene opp av sekkene. Det kastes og surres inn forgjeves. Den vakende fisken føler ikke for å bite fra seg der og da. Den trekker heller lenger ut slik at vi ikke greier å forstyrre den med sluk-bombarderingen vår.

Viglesdal

Det går en gammel driftsvei innover Viglesdalen.

Det er ikke annet å gjøre enn å fortsette inn til turistforeningshyttene i Viglesdalen hvor solskinnet har tilrettelagt for kaffepause og lunsj. (Les mer om Viglesdalen fra et tidligere innlegg).

Viglesdalsvatnet

Fin morgen ved Viglesdalsvatnet.

Det føles godt å gå sammen i fjellet. Man trenger ikke prate mye, det viktigste er at det som blir sagt oppleves som noe annet enn bare en boble på telefonen. Dessuten smaker det iskalde vannet i bekken bedre enn sukkerspinn på tivoli når kroppen er blitt god og varm av kilometerene tilbakelagt.

Viglesdalen

Solen steiker til tross for at vi er vel ute i oktober.

Halvannen time senere blottstiller fiskevannene seg for oss da vi kommer opp over ei real kneik. Tregrensa forlot vi et par hundre meter lenger nede, så kaffebålet må nok vike denne gang.

Steggjadalen

Steggjadalen åpenbarer seg.

I det jentene forlater oss for å fortsette videre på sin ferd skyer det over. En sur vind trenger seg på og det en gang så blanke vannet kruser seg. Det blir hustrig i lufta og skjerfet må snurres på. Været som en gang var så optimistisk har nå blitt til en vanlig oktoberdag i høyfjellet. Det stopper ikke oss, vi fisker oss rundt de små vannene til neglebiten sprer seg fra tommel til stortå. Heldigvis vaker det i flere av tjernene, og mer motivasjon trenger ikke vi for å holde det gående.

Steggjadalen.JPG

Hvor står fisken?

Ikke før det fornemmes regn i de grå dottene på himmelen slår vi leir og setter opp teltene. Det går akkurat, vi kommer oss under tett duk før det starter og hølje ned. Det er deilig med ruskevær og gjennomfrossen kropp. Når var sist du satte pris på en kopp varmt vann?

Steggjatjørna

Det fiskes på skift i mellom bygene.

Det kan ikke meldes om store fangsten her oppe i disse vesle vannene. Det er mye fisk, men den er veldig liten. Ikke noen eksemplarer som får pulsen til å stige nevneverdig. Men man vet jo aldri, spenningen gjør det alltid verdt det uansett hvor stor fisk man ender opp med å få. I fra slukens plump gjennom vannskorpa til den igjen dingler foran nesa på deg nedenfor tuppen av stangen kan alt skje.

Steggjadalen_telt

Middagen ble inntatt under teltduk med tørre sokker.

Overdrevne fiskehistorier blir delt rundt primusflammen i det mørket senker seg over høyfjellet. Posen snurpes igjen før Dagsrevyen har startet kveldssendingen nede i sivilisasjonen. Øyelokkene senkes til lyden av regn og haglbyger som hamrer mot teltduken. Det er ro i Steggjadalen.

Viglesdalsheiane

Tåka lå tykt inne i fjellheimen.

Neste morgen våkner vi til de samme forholdene. Kroppen har det godt inntullet i soveposen som kunne holdt liv i skrotten midtvinters på Nordpolen. Det er kun en ting som kan lokke en mann ut fra denne komforten. Et heftig måltid egg og bacon.

Tilfredsheten av den herskapelige frokosten utnyttes ved at leiren brytes og vi setter avgårde ned dalen igjen. Her var det bare småfisk uansett blir vi enige om. Det innrømmes at telt- og fiskesesongen er over i høyfjellet for i år. På turen ned finner vi oss en steinheller nede i lia der vi fyrer oss ett fuktig kaffebål. Som to huleboere fra steinalderen sitter vi der og fortærer ett par skiver med Nugatti hver.

Steinheller

Kafferast og lunsj under tak.

Vel nede i Viglesdalen igjen møter vi andre vandrere. Fjellets sagnomsuste jovialisme står for det meste av praten og lykkeønsker på turen videre flyr alle veier. Til slutt får vi lurt oss inn i den gamle turistforeningshytta hvor en sliten godt brukt Jøtulovn står å venter på å bli satt i arbeid.

Viglesdalen

Skodda slører til Viglesdalsvatnet der nede.

Jentene som har vært inne på Stakken kommer i retur utpå ettermiddagen og de har med seg solen også! Perfekt tenker vi, da får vi fiske tørrskodd i kveld.

Viglesdalen

Godværet kom tilbake utpå ettermiddagen.

Etter å ha sløvet på hytta halve dagen knyter vi på oss sko og traver ned til vannet. Solen er blendene der den sakte men sikkert synker ned mellom de bratte fjellveggene som står stolte på hver sin side av vannet. Fisk til kvelds blir det. Og en solnedgang av de sjeldne.

Solnedgang

Skulle nesten tro dalen var laget for solnedganger.

Etter et godt måltid og en heftig runde Uno er det kveld i hytta. Vi skal tidlig opp i morgen. Klar himmel betyr nattefrost. Man kan ikke gå glipp av sjansen til å traske over frossen myr og hard gjørmesti i måneskinn tidlig en oktober morgen.

 

Flere bilder under.

 

 

Novemberturen

Septemberturen

Jeg sitter i lyngen og undrer meg på hva som befinner seg videre inn i dalen, bak neste topp og kanskje enda lengre inn. Regnbuen peker idyllisk i en retning slik at jeg føler ett kall om å gå den i møte. Hvem trenger vell kompass i en sådan stund? Poff, så er regnbuen vekk og det begynner å yre. Ikke fra oven, men fra vannet. Fisken danser sin egen regndans der ute mellom små viker og stein. Vi angler på løpende bånd og får ikke duppen raskt nok utti før den er på land igjen med sprellende fisk. Vi gliser og ler og slår den ihjel! Dette er livet gutta, dette er livet.

Regnbue

Regnbuen nytes fra lyngen.

Så våkner jeg av at ei flue er på vei inn i nesa på meg. Hvor er duppen? Der er den ja. Den flyter enda stille og rolig der utenfor vannkanten. Det er godt å drømme tenker jeg der jeg ligger snurret sammen som en kringle i blåbærlyngen. Hvor lenge har jeg duppet av? En halvtime? Noen få minutter? Det er ikke så nøye. På andre siden ser jeg en rød jakke som jakter på det samme som meg. Ro i sjelen og kanskje litt matfisk til kvelds.

Henrik fisker

Denne karen har forstått hva det handler om.

Dagen før dette tilfredse øyeblikket jeg prøver å framstille startet vår ferd inn i dette edle landskapet med grått og fuktig vær og føre. Mye hadde blitt fortalt om dette området som så visst skulle rå over gode fiskemuligheter. Derfor var det med godt mot vi trosset den ubehagelige værmeldingen og satte i vei.

Fuktig

Gode forhold for oljehyre og gummistøvler. Eventuelt Netflix.

Det er alltid spennende å starte på en ny tur, på en ny plass, med nytt pågangsmot. Vi hutrer oss av gårde, men får snart varmen i kroppen ettersom sko, klær og sekker trekkes full av vann og plutselig veier det dobbelte. Det gjørmete myr-terrenget er også behjelpelig på varmeutviklingen før vi kommer oss opp på berggrunnen og tar fatt på stigningen.

Kartlesing

Kartet dobbeltsjekkes for å se om vi virkelig skal opp den bratte skråningen foran oss.

Det drømmes om leirbål og stor fangst og spøkes med at det eneste som kommer til å ta fyr i dette klimaet er bremsen på snella når sena går. Det skal nok ordne seg. For på Nilsebu er det god gammel Jøtul-ovn forsikres det. Etter et blodig slit, kun gjort mulig av tre karer som absolutt ikke skal gå tregest i oppoverbakke, står vi på toppen av kneika. Vi ser ned der vi kom fra og nikker samtykkende, uten og innrømme det, at denne bakken tok litt ekstra på. Så tusler vi videre i håp om å komme målet vårt i øyesyn på andre siden.

Utsikt

Turens høyeste punkt.

Nilsebu åpenbarer seg prektig nede ved kanten av vannet som er oppkalt etter bua selv. Det går lett å slippe seg ned søkket med en slik gulrot dinglende foran nesa. Vel fremme presenteres skiftetøyet og vipps så er vi alle tørre og gode igjen. Det fyres og henges til tørk, mens kaffevannet hyler at det er klart på kjøkkenet. En god time eller kanskje to bedrives med ikke annet enn kaffeslabberas og en solid porsjon Real Turmat.

Nilsebu

Det er fint å sitte inne og nyte været i blant også.

Rastløsheten tar til slutt tak og plutselig er vi på vei ut dørene alle mann. Vi er tross alt her for å fiske. Og nå er det spente karer med barnslig optimisme som knyter på hver sin favoritt sluk i enden av snøret.  Det er ikke mye som slår det å komme til et fiskevann, slenge ut håpet og sette seg på krøk slik at lukten av skosmurning stikker i nesa.

Nilsebuvatnet.

Her må det da være muligheter for å få noe napp?

Sjømonsteret får leve videre i dag også, men noe matfisk ble det heldigvis. Kvelden rundes av med god drikke og dype overfladiske samtaler som det hør og bør seg på slike turer.

Nilsebu

Ett av flere elveinnløp til Nilsebuvatnet.

Så mine damer og herrer er dagen der. Dagen som kun har en ting på agendaen. Å nyte livet. Egg og bacon er selvskreven frokost som siderett til den gromme kaffen som fungerer som tennplugg på Guds legeme her i heia. Etter å ha observert skrytebilder med skrytevekter innrammet på hytteveggen går turen inn Storådalen. Det er der de virkelig store fangstene er rapportert. Det er med lett innbytterpuls høydemeterne bestiges før vi havner inn i ett slakt og behagelig dalføre.

Storådalen.

Storådalen strekker seg laangt inn i heia.

Timene går mens slukene slår ringer i vannflata. Her var det ikke mye liv idag. Vi krøker på en god slump med mark og slenger duppene ut i vannet mens vi tar oss ett kaffekok i lyngen. Nistematen fortæres og vi spekulerer i været og terrenget. Konklusjonen er at fisken står lengre inn. Den må jo det, siden den ikke er her. Vi fordeler oss videre langs bredden innover og dagen utfolder seg som den selv vil.

Storådalen

Mikael speider etter den ultimate fiskeplass. Tro om han finner den?

Etter mange timers livsnytelse må vi komme oss ned til campen igjen. Mat må i skrotten og noen timers hvile etter denne intense fiskingen er på sin plass. Fisk sløyes og tilberedes og potetmos dukker opp på et magisk vis ved at noe pulver blir blandet med vann. Perfekt.

Middag

Henrik disker opp med noen heftige kokkekunnskaper.

Heldigvis er dagene lange når man har god tid. Etter mer kaffe blir det enda litt mer fiske før mørket senker seg over Nilsebu atter en gang. Det sies jo at den virkelige store fisken her oppe biter i skumringen.

Telt

Jeg slår et slag for friluftslivet og sover i telt.

Synet som møter meg utenfor teltduken neste morgen burde virkelig oppleves. Jeg kjenner det på kroppen i det jeg våkner. Frisk, disig, men også klar fjelluft fyller lungene. Jeg gliser som en unge på julaften der jeg spretter ut i syvtiden på morgningen. Det er en stor kontrast til været vi hadde da vi kom opp to dager tidligere. En perfekt avslutning på denne vidunderlige turen. Etter at kaffevannet er satt til kok nytes utsikten til det fulle på trappa mens jeg venter på at resten av flokken skal våkne til.

Nilsebu

Slik ser det ut når vi forlater Nilsebu.

Det er fornøyde karer som kjemper seg opp den første stigningen før det bare er nedoverbakke igjen til turen er ferdig. For denne gang.

 

Sjekk ut flere bilder under:

 

Oktoberturen

Augustturen

Etter utallige mil i fjell og skog, på vandring med melksyra og tung ryggsekk, var det på sin plass med en skikkelig skjærgårdstur. Vi mønstret på skuta til Magnus og satte kursen mot en av hjembygdas perler.

Andklakkan

Andklakkan en sensommerkveld i August.

Det stilles opp ved marinaen en gang i slingringen mellom ettermiddag og kveld. Båten lastes full av pølser, god drikke og forventningsfullt humør. Det er litt sjø og den beryktede nordavinden blåser litt mer en planlagt, men det spakner som regel av utpå kvelden og det satses på at det skjer i kveld også. Det er heldigvis medvind ut til den planlagte ankerplassen så vi kommer rask frem i den gode børen.

Andklakkan

Selv om det blåser friskt har vi klar himmel og gode solforhold.

Båten kjøres rett inn i fjæra som består av den fineste sand som er å oppdrive på disse breddegrader. Litt tang er det her og der, men det hører også hjemme på en plass som dette. Det fortøyes midlertidig i en stein mens alle tar en tørn og får proviant og utstyr i land. Telt slås opp i kamp med vinden og brensel samles fra den tynne vegetasjonen som står spredt rundt på den lille øya.

Andklakkan

Magnus inspiserer teltene.

Et kaffekok senere er vi på tur ut på bøljan blå igjen for å se om vi har noe fiskelykke med oss. Vinden feier enda greit slik at bølgene til tider bryter i hvitt. Vi legger til slutt inn årene og peiler oss inn på den medbrakte provianten etter ett heller mislykket fiske.

Båttur

Fisket er ikke alltid hovedformålet med båtturen.

Da det er på tide med noe kveldsmat blir bålet fyrt og grillpølsene blir lurt fram fra spiskammerset i forteltet. Rundt grua diskuteres alt mellom himmel og hav mens den farlige feieren snur fra nord til øst og undertegnede får all bålrøyken mitt i fleisen.

Ettersom kvelden går videre og solen har sunket under horisonten i vest og månen har steget i øst konkluderes det i at sjølivet her i nord er mye bedre enn slikt kvalmende badeliv nede ved ekvator. Det er kanskje derfor jeg havner uti med dreggen da båten skal fortøyes for natten. Den må ett stykke ut slik at båten ikke feller tørr ettersom vannet trekker seg tilbake. Støvelskillet introduseres og det vasses i vei. Det føles helt greit å komme opp og tilbake til bålet. Alt tørker til slutt, foruten glisene som lyser opp nå og da når vinden blåser litt ekstra liv i flammene.

Andklakkan

Fortøyd!

Det er rett og slett nydelig å sitte slik på ett stort skjær å se at lyset trekker seg lenger og lenger vekk i horisonten. Den behagelige rødfargen skimrer i et panorama langs hele himmelranden. Torghatten stikker opp av havet som en blomsterknopp før det blir mørkt.

Andklakkan

Torghatten på andre siden av fjorden.

Vi våkner neste morgen til en slående hete. Sol på teltduk er ikke noe å spøke med. Liggeunderlaget dras med utenfor og det døses i vei mens kaffevannet begynner å få lunk ved morgenbålet. Vannet ligger rolig og stille og flyter forbi. Gamlingene kunne nok sett det på fjorden om noen hadde rodd forbi for to timer siden.

Formiddagen nytes i solskinn med etegilde og mye kaffe. Det er en fornøyd gjeng som returnerer til fastlandet etter en vellykket tur til sjøs.

Flere bilder under:

 

Septemberturen

Børiøyra til Lomsdal

En sommer med hensynsløs og uforpliktende turgåing i hjemtraktene er i ferd å avsluttes. Inspirert av tidligere bragder blir vandringen nok en gang lagt til Lomsdal. Denne gangen er det noe mer lavterskel-tur over utflukten. Leirbålkompanjong Ole organiserer båtskyss inn Storbørja slik at utgangspunktet for sekkebæringen starter i Børiøyra innerst i fjorden. Det skal nok bli godt å ikke gå fra Tosbotn til Trofors også (Tidligere tur: Lomsdal-Visten).

GOPR0516.jpg

Grått vær, men fortsatt fint på tur.

Sekkene er fullpakket med pølser, flesk, egg og bacon. Fiskestengene er selvsagt med, men fra tidligere ekskursjoner har vi sultet til oss erfaring nok til å ikke stole blindt på disse. Selv om det er vått overalt er det ingen kald dag. Solen glimter til mellom skybruddene og luftfuktigheten beregnes til rundt 300 %. Dette hvis vi kan regne oss selv som luft.

Bregneskog

Ole i bregne skogen.

Regn fra oven, vann i bekken og mye høyvokst grønn vegetasjon mellom en salig blanding løv og bartrær passeres i det melkesyra begynner og hinte sin ankomst i bærende lemmer. Vannet som nytes rett fra bekken smaker friskt og kjøler kjærkomment ned de to varme fjesene som gnus grådig nedi fylte hender. Etter en liten time er det eneste som fortsatt er tørt i reisefølget humoren.

GOPR0523.jpg

Solen gløtter frem innimellom.

Blåbær er det nok av og vi forsyner oss lystent av dette sensommer matfatet som er så flott servert. Ei og annen molte finner også veien ned gapet i forbifarten.

GOPR0551.jpg

Breivassfossen.

Etter en kjapp lunsj i Strompdal kommer vi oss videre innover i villmarken. På toppen av den forserte steinura tar vi oss en pust i bakken og monterer fiskestengene. Nå er vi der. Det fiskes aktivt rundt alle tjern uten noe særlig hell. Det som viser interesse for agnet er så smått at det nesten kan klassifiseres som rogn. Solen skinner skikkelig igjennom og vi koser oss uansett, fisk eller ikke fisk.

GOPR0586.jpg

Lomsdal er litt av et paradis.

Det føles godt å komme fram til leirplassen hvor den snart berømte Lomsdalskoia ligger laftet i harmoni med granskogen rundt. Forbi renner et rolig parti av elva som fråder både lenger oppe og lenger nede, men ikke akkurat her. Tørre sokker introduseres for skrukkete føtter og det som tørkes kan forsøkes hengt opp på strategiske plasser rundt Jøtul ovnen som jobber på dugnad mens vi sitter å sipper i oss ett par grove kjeler kaffe.

GOPR0613.jpg

De tykke tømmerveggene holder regn og mygg ute.

Det blir fort varmt å sitte inne med fyr i ovnen så vi rigger til med presenning over bålplassen utendørs. Her nytes grillede pølser til lyden av rennende vann og knitrende bål. En virkelig herlig kveld.

bål.jpg

Middagstid og filosofering.

Vi våkner til nok en fuktig morgen. Det har regnet hele natten gjennom. Økingen i vannstanden er umulig å overse. Vannet har nok steget en god meter fra bålet brant ut i går kveld. Det skal bli veldig interessant å vasse tilbake mot Strompdal nå tenker vi. Heldigvis har kroppen nye krefter etter hvilen.

GOPR0658.jpg

Vannlinja står greit over normalen.

Men før vi tenker mer på retretten skal formiddagen fordøyes. Kaffevannet blir kokt utendørs over bålet og de mektige vannmassene beundres der de driver forbi.

GOPR0645.jpg

Det som var en liten bekk i går er blitt en formidabel vollgrav som ikke er så lett å passere lenger.

En sightseeing runde oppe ved den gamle gården er selvsagt når man først er her inne og vi er piss blaute allerede før vi kommer fram dit. Sekkene plukkes opp ved koia på tur tilbake og vi vasser i retning Strompdal igjen. Det blir mange omveier da enkelte parti rett og slett er flødd over av vannmassene. Alt av myrer og vegetasjon er mettet av vannet, så det har ingen plass å gjøre av seg. Motivasjonen er langt fra dårlig, men den vedlikeholdes uansett med hopp og sprett i diverse søledammer og gjørmepytter. Det er ikke ofte man treffer på slikt ‘utedag i barnehage’ vær. Vi koser oss. Det meldes om eventyrlig fiske også i dag, må da påpeke at eventyr er oppdiktede og ikke sanne.

GOPR0679.jpg

Litt heftigere vannføring enn da jeg ruslet gjennom dalen tidligere i sommer.

Våte opp til nesa tar vi inn på koia i Strompdal. Alt henges til tørk foruten de fårete glisene vi har i fjeset mens bamsemumsen fortæres sammen med ett par dype kopper nytrekt kaffe. Sjansen for at noe som helst er tørt til i morgen er fraværende, men et forsøk verdt er det konkluderer vi. Selv om det ikke vil ta mer en 100 meter gjennom den tykke vegetasjonen før det er bløtt igjen uansett.

GOPR0682.jpg

Godt å komme opp fra myrterrenget for noen kilometer.

Solen skinner igjennom i det vi laster sekkene i bilen på andre enden av fjorden dagen etter og setter kursen hjem.

Flere bilder under:

 

 

Lofoten

Lofoten. Hvor skal jeg begynne? Lofoten, klisjéen. Magneten. På bristepunktet. I våre forfedres tid var dette plassen som tok imot så mange mennesker. Nå i vår tid er det enda slik. Det er bare det at sesongen og klientellet har endret seg litt. Eller muligens totalt. Fulle fiskevær med fembøringer, jekter og andre tjæreluktende fartøy er byttet ut med bobiler, busser og eventyrlystne fotturister. Rorbuene som engang var sesongbolig for de barske fiskerne er nå fiffet opp og leies ut til kravstore veifarere fra alle verdens kriker og kroker. Ved bryggene ligger det seilbåter på visitt fra den franske riviera og en og annen fiskeskøyte som frakter med seg betalingsvillige asiatere ut på hvalsafari. Lofoten. Hvorfor vet jeg at jeg absolutt må tilbake?

IMG_4837.JPG

Dette er en av grunnene jeg vet jeg må tilbake! Bare se det lyset. Fra Helvetestind i Moskenes. Foto: Topp Hestmark.

Jeg og turkamerat Topp er på ferde igjen. Denne gangen blir det en litt annerledes tur. For min del i alle fall. Lofoten skal utforskes på godt og vondt. Bilen er lastet med to tursekker som sikkert kunne livnært oss tre uker i villmarka, men dette er ikke en slik tur. Vi skal bruke bilen som bindeledd mellom alle forskjellige utflukter vi ser det likt å sette i gang med. Når vi kjører nordover den berømte E6en har vi ingen bestemte planer. Ingen utsikter. Agendaen er kun å nyte uken i fantastiske omgivelser. Mellom ville fjell, gamle fiskevær og heftige strender. Hvor skal vi dra da? Vi sjekker Instagram-feeden og ser hva som er trendy og drar dit.

IMG_4721.jpg

På vei inn i topptur-paradis.

Lofoten angripes fra nord. Den flotte ferga forlates på Lødingen og Europavei 10 følges i et flott lys skapt av den berømte midnattsolens skinn gjennom skyene i horisonten. Fjellene som møter oss mens vi cruiser innover er noe for seg selv. Det som slår meg er hvor vilt det ser ut. Også så grønt.

GOPR0021.jpg

Rørvikstranda ved full flo. Fin badestrand ved lavvann.

Når man kommer fra en plass der fjellene stort sett blir referert til som hatter er man nesten nødt til å bli litt sjokkert her oppe. Fjellene her kan selvsagt også omtales som hodeplagg, men ikke av den bowlerhatt typen vi har hjemme på Sør-Helgeland. Dette er mer som heksehatter, eller slike luer blånissene bruker. Fantasien kan løpe løpsk her. Alt etter hvilke personlige preferanser man har kan man skimte kirkespir eller djevelhorn i alle himmelretninger.

GOPR0175.jpg

Fiskeværene Reine og Hamnøya nedenfor og Bunes- og Kjerkfjorden som strekker seg inn mellom tinde-rekkene.

Jeg kommer ikke til å greie ut om alle uviktige turdetaljer og alt det normale våset i dette innlegget. Jeg lar bildene tale og slenger ved noen kommentarer der jeg ikke greier holde meg unna.

GOPR0027.jpg

Topp på tur opp Vågakallen. Skydekket blir bare lavere og lavere.

Vi prøvde oss på Vågakallen den første dagen, men var uheldige med tåka som la seg tykt rundt toppen på vell over 900 m.o.h. Dette var uansett en grei dagstur med cirka tre timer opp og tre timer ned. Mye klyving i bratt terreng så denne turen anbefales ikke under våte forhold! Jeg har forsåvidt ikke klyvd så mye som på denne turen siden bestemor fikk seg vedklyver en gang på 2000-tallet.

GOPR0040.jpg

Vi ser nesten Svolvær fra Vågakallen under disse forholdene.

 

GOPR0141.jpg

Kvalvika.

GOPR0115.jpg

Kvalvika sett fra utsiktspunktet på fjellet Ryten.

GOPR0150.JPG

Solnedgang fra Kvalvika.

Da vi først fant Kvalvika ble vi like godt der to netter. Det angret vi ikke på da været plutselig slo om fra den noe gråe typen til blå himmel med silkemyke skydotter. For å komme til Kvalvika må man gå over fjellet. Det går ingen bilveier til stranden. Ikke tro at du får stranda for deg selv fordi om! Hvis du er ute etter å gå på telt-seightseeing er Kvalvika uten tvil et godt alternativ. Her var det mange som hadde funnet veien. Men man kan ikke klage på dette når man følger et turspor fra Instagram. Dag to gikk vi over fjellet og kjøpte oss en sekk med ved. Det ble riktig koselig med bål til solnedgangen.

 

DCIM100GOPROGOPR0210.JPG

Bunesstranden.

Synet som møtte oss da vi kom over knausen mellom Bunesfjorden og stranden var noe for seg selv som kan ses av bildet over. For en magisk og spesiell plass! For å komme oss ut hit måtte vi ta båt i tillegg til en liten traske-etappe. Her var det ikke fullt så mange andre som inne langs landeveien, men det var fortsatt en god del turglade sjeler som hadde funnet passasjen inn hit også.

GOPR0223.jpg

Teltplassen på Bunesstranden.

GOPR0265.jpg

Bunesstranden sett fra Helvetestind.

 

 

GOPR0281.JPG

Teltplass like ved Henningsvær.

GOPR0292.JPG

Solnedgang fra Festvågtinden.

IMG_4835.JPG

Henningsvær sett fra Festvågtinden. Foto: Topp Hestmark.

GOPR0335.jpg

Svolvær sett fra Fløya.

IMG_4853.jpg

Djevelporten! En av flere poseringsposter i Lofoten. Foto: Topp Hestmark.

Lofoten leverte i stor grad for min del. Nå hadde jeg ikke noen spesielle forhåpninger siden jeg ikke visste så mye om området før jeg plutselig var på tur nordover. Jeg har det mer klart for meg nå. Dette er ikke en plass man drar til for å få det unnagjort og krysset av listen for ting som må oppleves. Hit vil man tilbake. Hit må man tilbake. Fjellene hjemme blir aldri de samme igjen etter en tur hit. Greit nok at det er et kick å stå oppe på fjellene å se ned, men her er en stor del av opplevelsen å stå nede å se opp på alle de ruvende spisse tindene som sloss om de fineste plassene i himmelranden. Ting blir satt i perspektiv når øynene får hvile på disse formasjonene. Eventuelt ut av perspektiv.

Mange lovord er blitt gitt for dette turparadiset vi har oppe i fjellhøye nord. Og det stemmer det. Lofoten har en veldig flott fasade, men følger du Instagram-sporet og går der ‘alle’ andre går kan det fort minne mer om festivalsommer på innsiden. Dopapir langs gjørmete stier og turister i uteskoletempo. Men slik er det blitt ved de mest populære attraksjonene landet vårt har å by på. Men husk, det er mange fine sanger som aldri har blitt noen hitlåt. På samme måte er det mange fine turer rundt om i Lofoten som folk ikke raser til for å få de perfekte bildene som gir likes og anerkjennelse på det store internettet. Dette er stedene jeg kommer til å sikte etter ved neste anledning der oppe. Det er uansett uendelig med usannsynlige topper og bestige i området. Heldigvis er som regel de spisseste fjellene butt på toppen.

Lomsdal-Visten

Å pakke sekk for langtur er som å mekke tacolefsa på en hvilken som helst fredagskveld. Det er så mange saker og ting som frister og bringe med, men lefsa er bare ikke stor nok. Man kan prøve å pakke på forskjellige måter, men ender alltid opp med at det tyter ut i en ende eller en annen. Når man i tillegg er skrubbsulten på nye turopplevelser er det vanskelig og ta tiden til hjelp. Ingen planlegger vel hvordan fredagskosen skal pakkes inn? Lefsa skal fylles og etes, sekken skal pakkes og bæres. Det som er sikkert er at begge skal nytes. På forholdsvis magen og ryggen, eller rundt hofta om vi skal finne en felles betegnelse.

IMG_4029.jpg

Sekkene står klar til start.

Lomsdal-Visten Nasjonalpark står for tur. Helt siden jeg leste boken ‘Det Gjemte Landet’ av Arvid Sveli har dette vært et lite drømmeland for min del. Fantasien har løpt løpsk og jeg har dannet mine egne bilder fra dette utrolige området vi har her på Sør-Helgeland. Siden min første omgang med Sveli’s forrykende fortellerevner har jeg pløyd igjennom det meste jeg har greid å oppdrive om området rundt. Jeg vil forøvrig anbefale alt ellers han har skrevet. I tillegg vil jeg nevne boken ‘Det Gjemte Landets Villmark’ av Marius Nergård Pettersen, som også har en utrolig evne til å formidle gleden og slitet med en skikkelig tur i skauen. Leser du disse bøkene uten at det kribler i sjumilsstøvlene får du bare holde deg innendørs. Mange av Sveli’s bøker finner du forøvrig på Nasjonalbibliotekets nettsider.

IMG_4033.jpg

På tur opp fra Tosbotn.

Det er fjerde juli. Amerikanere verden over feirer nasjonaldagen sin med parader, fyrverkeri og heftige grillfester. Jeg og Topp, min turkompis for uka, er derimot på tur opp fra fjordbunnen i Tosbotn i Brønnøy. Vår egen lille parade består av oss og to greit opplastede sekker. Været er grått med skimt av blå himmel mellom regnbygene. Vegetasjonen opp den bratte skråningen er tett og blir nesten kvelende i det lomre klimaet vi serverer oss selv ved god hjelp fra melkesyra som pumper gjennom bena. Delvis gjennom kratt og lyng og delvis via diverse dyretråkk kommer vi oss over den grønne floraen. Det grå berget kjennes fast og sikkert under sålene på de nypussede fjellstøvlene. Tørr på føttene enn så lenge.

IMG_1942.jpg

Tosenfjorden forlates mens Lomsdal-Visten Nasjonalpark ligger i vente. Foto: Topp Hestmark.

Vel oppe over det tykkeste barskogbeltet siger det en kjølig bris over heia. Sekkene blir slengt på hver sin mosetue og ullgenseren blir introdusert for det ville landskapet innover dalføret. Vi er snart forbi alt av vannverkets hærverk og nyter snart den naturlige buldringen fra vassdraget. Første sjokoladebit inntas og siste blikk til sivilisasjonen kastes over skuldra før det bærer inn i ingenmannsland.

IMG_4054.jpg

Kun noen kilometer over vannverket renner vannet endelig fritt igjen.

Vi følger en delvis vardet sti gjennom lia til vi kommer til Bjørnstokkvatnene. Været har slått om til den mer sure siden av skalaen. Vind og regn pisker slag om slag i fjeset og jeg takker erfaringer fra tidligere våte turer at regnjakken lå klar øverst i sekken. Plutselig skinner solen i noen minutter før det høljer ned igjen. I bunn og grunn helt normalt her i området. Veldig varierende vær. Men man vet i alle fall hva man går til.

IMG_1953.jpg

Ett av Bjørnstokkvatnene. Foto: Topp Hestmark.

Over en knaus og forbi ett par fosser tar fjellbjørka over. Nærmest som krattskog i mose og lyng slynger den seg rundt som tatt ut fra hvilken som helst scene i Flåklypa. Vi finner alltid en vei forbi gjennom en og annen myr og noen bare bergflekker. Det er vår i denne dalen. Bjørka har akkurat slått knopper og det lukter friskt og rent. Etterhvert som ettermiddagen røyner på begynner det å utvikle seg et eget fuktig regnskogklima i skoene. Angrepet av vann fra alle kanter var nok til å ta knekken på den tydeligvis for dårlige smørejobben jeg gjorde før avreise. Elva vi vader over ved Øvre Bjørnstokkvatn har ingenting å si til og fra.

IMG_4086.jpg

Topp tar av seg skoene for forseringen, jeg trår rett over.

Etter å ha lett forgjeves etter den berømte steinheller-kirka ved Bjørnstokkvatnet måtte vi gi opp å komme oss videre å finne en plass å slå leir. Det var mer enn på tide å få tørt tøy på kroppen. Valget av teltplass falt noen hundre meter nord for vatnet rett ved elva som renner ned igjennom dalen. Etter en grundig saumfaring av område fant vi nok tørrkvist til å få fyr på den våte fjellbjørka. Telt, tarp og presenning ble slått opp for å holde vannet unna oss og utstyret vårt. Det ble en formidabel camp etterhvert. Det hustrige været fristet ikke til fiske, så første måltid på turen ble grillpølser fra Topps rasjoner. Det hadde nok vært tungt å bære opp, men det smakte fortreffelig etter den første dagens marsj. Til og med ketchup hadde karen med seg! Utrolig. Søvnen kom krypende på alle fire den kvelden. Til lyden av regn som slo mot teltduken.

IMG_1958.jpg

Sure sokker og surt bjørkebål; perfekt. Foto: Topp Hestmark.

Neste dag våknet vi til sol og fine forhold. Primusen sto klar i forteltet med vann på kjelen. Det er viktig å ta seg god tid og gjerne tre kopper kaffe i posen før man drar seg opp. Dagens mål er ei kåte ved Nedre Breiavatn. Det er langt, men vi har heldigvis all tid i verden på å komme oss dit.

IMG_4130.jpg

Fine forhold morgenen dag to.

Vandringen fortsetter oppover dalføret. Det er ingen stier eller varder lenger. Nå er det kun kart og kompass som gjelder. Selvfølgelig litt imaginær retningssans også i blant. Her oppe mellom fjellsidene er det ikke store problemet og orientere. Store og mektige fjell som Breivasstind og Lauvasstind ruver innover på den ene siden. Og hver dal har sine egne vann og tjønn.

IMG_4139.jpg

Ferden går videre.

Når vi kommer opp steinura i toppen av dalen og skuer utover Breiavatnene er det vanskelig og ikke bli bergtatt. Øvre- og Midtre Breiavatn ligger hånd i hånd nede mellom butte fjelltopper. Himmelen er grå. Dette gjenspeiler seg i vannene og hele fjellet virker nærmest dystert der vi marsjerer nedover de glatte svabergene mellom flekker av snø som ligger igjen fra sist vinter, eller kanskje vinteren før.

IMG_4152.jpg

Øvre- og Midtre Breiavatn.

Fiskestangen monteres optimistisk da vi når bredden av vannet. Det hives i hist og pist, men ikke mye annet enn agnet kommer opp i retur. Vi fisker oss videre mellom vannene, men den sure nordavinden har nok skremt fisken ned til bunns. I det vi passerer nordenden av det ene vannet titter solen frem og vinden spakner. Nå biter det tenkes det høyt, noe som forøvrig tenkes ved flere anledninger uten hell, men denne gangen biter det på. Sekken slenges i gresset og bremsen går. Endelig jubler jeg stille for meg selv. På tredje kastet dras det opp en skive i skostørrelse 52. Den er sikkert 600 gram og vel så det. I kveld blir det ikke noen nødrasjoner til middag… Ørreten slås ihjel og vi prøver litt til. Solen har blitt erstattet av vinden igjen og ingenting biter. Vi tar for oss resten av dagsetappen og går videre.

IMG_1972.jpg

Til tider surt i fjellet, men matauke trengs. Foto: Topp Hestmark.

For å komme til kåta ved Nedre Breiavatnet må vi rundt en fjellknaus og ned en fjellskrent. Ikke optimalt fotturist terreng, men så er vi ikke inni her for å loffe rundt på landevei heller. Betalingen får vi da vi kommer nedenfor Breivasstind og skuer opp mot toppen og fossen som kommer brasende nedover. Som regel spinner hodet mitt vilt rundt når jeg ser pene ting i naturen med alskens beskrivelser og erindringer, men akkurat da vi satt å så på dette skuet ble det stille. Jeg satt rett og slett bare å nøt utsikten. Dette forble udokumentert, så du får ta turen selv hvis du vil se.

IMG_4170.jpg

Lauvasstind og Breivasstind sett fra vest.

Vi karret oss videre ned gjennom lia og kom til slutt til bunns. Vi møtte vannet i ei vik med hvit grusstrand. Her var det rester etter noe som jeg vil tippe hadde vært et naust en gang i tiden. Over på den andre siden oppunder Middagsfjellet og Lauvasstind en plass ligger kåta som var målet for dagen. Vi kollapset i lyngen ved vannkanten og ble liggende rolig og slitne i noen minutter før vi stablet oss på bena og fortsatte langs vannet.

IMG_4197.jpg

Vi fikk følge vannkanten noen kilometer før vi måtte opp i høyden igjen.

Etter mye opp og ned, på langs og på tvers ser vi endelig byggverket. Ute på en odde, innkranset i tørr og fin barskog, med en sildrende bekk ved siden. For en plass. For en dag.

IMG_4199.jpg

Kåta ved Nedre Breiavatnet.

Vi får raskt fyr på kaffebålet og sekkene vrenges åpne slik at det blir skikkelig hjemmekoselig innenfor torva. Fisken vi fikk tidligere gjøres til og nytes med en stor porsjon potetmos. Den må deles i to for å få plass i panna. Kjøttet er så rødt at det er på grensen til å være selvlysende. Nå er vi virkelig inne i turmodus.

IMG_1985.jpg

Ikke den største ørreten. Men god smakstilsettelse til potetmosen var den virkelig. Foto: Topp Hestmark.

 

Når kvelden senker seg på utsiden av kåta er ikke godt å si. Inne er det mørkt der hvor lyset fra flammene ikke når fram. Røyken ligger tykt oppunder toppen hvor den sakte men sikkert åler seg ut.

IMG_2002

Kaffen nytes til lyden av knitrende bål.

Jeg våkner tidlig neste morgen og skal egentlig bare en rask tur ut å vanne potetene. Men BOOM! Det jeg møter når jeg svinger meg ut i den kalde morgenluften kan vanskelig beskrives med ord. Planen om å returnere til soveposen blir fort byttet ut med å nyte den fantastiske utsikten. Vannet er blank stille og fjellene rundt speiler seg perfekt i overflaten. Morrabålet får vente. Ikke før jeg innser at jeg sitter ute i underbuksa omkranset av mygg får jeg fart på kroppen og nærmest løper, kløende, inn og fyrer opp.

IMG_4245 2.jpg

Flott, fint og pent samtidig.

Kaffen blir derfor sjenket alt for tidlig, uten filter, men det er greit. Da trekker den fortsatt i koppen. Kaffen blir sterkere for hver supp. Det er fint å våkne litt gradvis.

IMG_4271.jpg

Pakket og klar for nok en etappe. Like mye utenpå sekken som inni!

Da vi går videre etter en lengre formiddag med fiske og bålbrenning kjennes kroppen bra. Solen er på tur å skinne gjennom og alt er bare velstand. Vi går tvers over heia i retning Strompdal. Her er mye kratt og småstein i ulendt terreng. Tankene går løst å fast og jeg tenker på blant annet hva meningen med livet er og hvor mange gule kort terrenget hadde fått om det ble spilt en fotball kamp her.

IMG_4274.jpg

En real dagsmarsj vekke fra alt.

Sola skinner virkelig fra sin beste side når vi tråkler oss ned geitestien ned mot Breivassfossen. Suset fra denne kolossen av en foss dundrer ned i vassdraget. Vi hadde ikke hørt det om et helikopter hadde landet bak ryggene våre. Jeg blir akutt tissetrengt av vannmassene, så vi tar en pause nede i dalen.

IMG_4293.jpg

Breivassfossen.

Nå er vi inne i delen av nasjonalparken hvor folk oftest ferdes om de først tar turen. Her er både sti, bru og skilt. Rene storbyfølelsen for oss som har følt oss fram over berg og lyng gjennom skog og myr. Vi tar en svipptur innom Strompdal koia bare for å ta en titt. Hytta ser bra ut og er godt holdt vedlike. En rask lunsj slukes før vi går tilbake samme vei vi kom og fortsetter innover mot Lomsdal.

IMG_4301.jpg

Strompdal hytta.

I det vi kommer inn i skogen på nordsiden av Breivassfossen har været snudd igjen. Nå høljer det virkelig ned. Men ikke før regnjakken er tatt på har det gitt seg og solen skinner igjen. Det er ikke til og bli klok på dette været på Helgeland. I godt driv klatrer vi gjennom steinura og kommer fort opp i høyden. Utsikten blir bare flottere og flottere etterhvert som vi smyger oss oppover.

IMG_4305.jpg

Lomsdalselva slynger seg fra  toppen av dalen og ned til kysten.

Vel oppe av ura åpner landskapet seg og vi står plutselig inne i en åpen dal med furu, fjellbjørk og mange små fisketjønn. Det er noe eget her inne med at hver dal har sitt eget særpreg, sin egen fauna av vekster og former. Her i Lomsdal er det virkelig sommer. Det føles greit å følge vardene inn til Lomsdalskoia og la kartet henge ubrukt rundt halsen i noen timer.

IMG_4308.jpg

Terrenget de siste kilometerene før ‘sentrum’ av Lomsdal nås.

Området rundt Lomsdal er virkelig en perle. Koia ligger nede ved et rolig parti av elva inne i granskauen. Det er ei flott lita tømmerhytte med utedo og naust. Utenfor er det laget til bålplass med bord og stoler av tømmer og stein. Vi finner fort roen her.

IMG_4331.jpg

Koia i Lomsdal.

Utpå kvelden kommer det spaserende to fruer som viser seg å være ætlinger til de som drev den gamle gården i Lomsdal sist. Vi forærer de koia uten ettertanke og sover godt i teltet på den myke skogbunnen. Morgenen etter våkner vi til ferdig fyrt morgenbål med kaffe og godsaker flyvende under nesene våre. For en luksus her inn i ødelandet.

IMG_2059.JPG

Fine forhold.

Turen går videre opp til de gamle gårdstuftene som står igjen og som om noen år vil være helt vekke. Det må ha vært en fin gård i sin tid. Men naturen tar raskt tilbake når den ikke blir temmet av menneske og dyr. Det føles som om en egen del av turen er over når vi krysser brua over fossen nord i dalen som kommer fra Grunnvatnet over. Skoene trår nå mot Henriksdalen og videre opp mot Vistfjellene.

IMG_2069.jpg

En siste hvil før Lomsdal forlates for denne gang. Foto: Topp Hestmark.

Da vi begynte å gå fra Tosbotn hadde vi ikke noen fast plan på hvor vi skulle ende reisen vår. Men studier av kart og bamsemomsrasjoner i Lomsdal hjalp oss å beslutte at endestasjonen blir Trofors. Hadde fisket vært bedre kunne vi kommet oss til Mosjøen, men vi bestemmer oss for å kose oss heller enn å jage kilometer.

IMG_2089.jpg

‘Farvel Lomsdal’. 25 varmegrader . Null vind og steiksol! Herfra og til Stavassdalen møter vi ikke ett menneske. Foto: Topp Hestmark.

Alle fosser, elver, bekker og regndråper som kommer fra fjellsidene spiller virkelig på lag for å få mest mulig guffe ut av vassdraget nedover Henriksdalen. Vi går dalen oppe i høyden hvor vi virkelig får nytt utsikten.

IMG_4483.jpg

Snart klart for lunsjpause.

Steinhelleren i Henriksdalen er et perfekt lite krypinn for en vandrer, men turen går dessverre bare forbi denne gangen. Men det er uansett artig å gå seg på den aldri så lite kjente kuriositeten her inne. Hit skal jeg tilbake og tilbringe en natt eller to. Uten tvil.

IMG_2091.jpg

Steinhelleren i Henriksdalen.

Det er noe eget i å se et fjell stige i horisonten foran deg, det samme er det å se det synke bak deg. Breivasstind, Lauvasstind og Middagsfjellet er nå langt borte, mens Litlskardtind og Vistkjærringa gjør sin ankomst i front etterhvert som vi klyver oss gjennom terrenget.

IMG_4568.jpg

Disse skyene mangler bare ett par mummitroll.

Målet for dagens etappe var Henriksvatnet på oversiden av Henriksdalen. Elva som renner ut fra vannet måtte vades, men vi var lite interessert i det på grunn av dårlig tilgang på brensel så høyt oppe i fjellet. Så tørking av våte bukseben og sokker var et tvilsomt alternativ. Derfor bestemte vi oss for å prøve lykken å gå rundt. Det angret vi ikke på! For plutselig gikk vi oss på ei sandstrand som tatt ut fra et Instagram bilde med emneknagg Lofoten. Finkornet hvit sand som speilet seg i det blanke fjellvannet. Jeg var splitter naken og på tur ut i vannet allerede før Topp hadde rukket å hive av seg sekken. At vannet var iskald rakk jeg ikke oppfatte før det var for seint, men etter en dag i solsteiken i et middels-krevende terreng var det rett og slett bare på plass med ett bad.

IMG_2120.JPG

Idyllisk camp ved Henriksvatnet. Visttindene i det fjerne. Foto: Topp Hestmark.

Vi fisket som bare pokker, men ingen ville bite på. Jeg så det var fisk uten å ha noe hell med skjeisluken eller spinneren. Den var nok mett og fornøyd av all myggen som surret rundt. For det var nok av mygg og andre flygere. Enkelte steder ved vannkanten kunne det ikke pustes engang uten å inhalere nok proteiner til å bli like rød i kjøttet som ørreten i vannet antageligvis var. Problemet er at når man først starter å fiske er det vanskelig å stoppe. Det er akkurat som om man åpner en pose potetgull, man peiser på helt til det er tomt. Så sitter man bare å skuler på posen etterpå. Eller vannet i dette tilfellet, som virket helt tomt for bitevillig fisk.

IMG_2101

Noen øyeblikk er helt greie. Foto: Topp Hestmark.

Nervesystemet er fantastisk, det kan gi hjernen beskjed om minst 20 forskjellige myggstikk som klør rundt på kroppen, synkront. Pluss noen fantomstikk. Et myggstikk klør heldigvis ikke like mye i fjellet som på terrassen hjemme, men det går bra. De 100 000 jafsene jeg ble frarøvet gjorde nok opp for det. Grådige insekter. For en dag… Og så mange inntrykk. Bamsemoms til kveldsmat nok en gang.

IMG_2123.JPG

Magisk kveldslys. Foto: Topp Hestmark.

Morgenkaffen inntas ved standard prosedyre på dag fem. Solen gliser mot meg når teltduken dras til siden og jeg klyver ut. Nok en strålende dag i vente… Vi fisker oss rundt Henriksvannet i vår vandring videre. En drøy time etterpå står vi ved veis ende og ser oss nødt til å vade ei elv likevel. Vi får det unnagjort og trasker opp ett nytt dalføre med ferskfuktige skosåler.

IMG_4559.jpg

Her må vi over.

Lyden av sildrende vann til fossene stryk møter oss og forlater oss mens vi tråler oss opp i høyden. Her inne kommer mann seg ikke forbi uten å klatre i steinur. Alt fra store blokker store som høyhus til mindre steiner man kan bruke til å måle lengde med. I enkelte juv ligger det enda tett med snø som vi lett sklir over med mysende øyne i solsteiken. Visttindene kommer nærmere og nærmere mens vi setter snuten mot toppen av Dåeriesåårke. I utgangspunktet ville nok dette vært en seig motbakke å møte med sekkene våre, men etter noen dager er det som de hører til oss og det er nesten glemt at de henger på. Likevel lager jeg en sekkepulk av liggeunderlaget mitt når vi kommer på toppen. For herfra må vi ned noen hundre meter før stigningen over Visttindene kan starte. Og her er det mye snø! En velfortjent hvil for skuldrene når jeg kan dra sekken med meg fra bakkenivå.

IMG_4576.jpg

Liggeunderlaget kan brukes til så mangt.

Det deilige været diskuteres mens vi nyter utsikten så langt øyet kan se. På tur opp ryggen på Litlskardtind får vi øye på kysten og havet. De syv søstre står og danser i horisonten langt, langt vekke. Et feilsteg nedenfor, noen hundre fallmeter under oss ligger Søre Vistvatnet og nyter solen. Det ser ut som det enda er noen små flak av is som dupper rundt der nede. En sen lunsj tilberedes rett under nesa på Vistkjærringa (1239moh). Fra vi finner fram primusen til vi er ferdig forsynt har været slått om fra sommer og 20 grader til 9 grader og regn. Fra vi begynner å pakke sekkene til vi står klare til å gå har skodda sløret til alle gjenkjennelige formasjoner. Jeg står å ser såvidt kompassnåla foran meg. Været i fjellet snur fort får man alltid høre fra erfarne vandrere.

IMG_4584.jpg

Været i fjellet snur fort.

Heldigvis har vi god kontroll over hvor vi er slik at vi kan sette kompasskursen og gå etter den. Det gjelder bare å unngå det halvveis islagte vannet på nordsiden og det bratte stupet på sørsiden. Tempoet settes til to kilometer i timen og om ikke tåka har lettet etter en time slår vi leir. Enkelt og greit.

IMG_4589.jpg

Kjekt å ha!

Heldigvis letter været igjen og vi kan orientere normalt. Berggrunnen er endret og vi ser den massive granskogen i Eiterådalen et godt stykke foran oss. Det er mange juv mellom oss og målet. Men snøen ligger tykt og godt i de fleste så det blir aldri noe problem og forsere de. Målet vi har satt oss litt etter litt gjennom dagen er ei hytte i enden av Eiterådalen. Det blir litt av en dagsetappe. Sikkert dobbelt lengde av den korteste vi har hatt hittil, men ei hytte passer fint så våte og slitne som vi er nå.

IMG_4597

Eiterådalen nærmer seg.

Utkjørte og håpefulle står vi plutselig ved øst-enden av nasjonalparken. Vi er enda en god marsj fra målet på Trofors, men den fredede delen av område slutter her. Dalen er bratt som bare fy og kartet studeres for å finne en mulig fluktrute nedover. Det skal gå en sti ned, men den er ikke lett å få øye på i kratt- og granskogen som dekker området. Etter litt traversering frem og tilbake finner vi den og den følges krampaktig ned til bunnen av dalen.

IMG_4603.jpg

Turen nærmer seg vemodig en slutt. Men enda har vi noen tunge kilometer igjen på dagens etappe.

Etter noen drøye kilometer langs en skogsvei i dalen ankommer vi destinasjonen vår. Neversletta. Kartet, forøvrig kjøpt i år, har tydelig merket av at her står det ei åpen koie for slitne og våte vandrere. Alt som står igjen er restene av ei pipe og noen rester fra brent laftet tømmer. Og utedoen. Denne hytten har brent ned for flere år siden fastslås det. Ikke noe mer å gjøre med den saken. Bålet fyres av tørr grankvist og teltet slås opp. Vi får det riktig koselig inne i skauen her. Det blir en egen atmosfære inne i granskogen når det småregner og bålet knitrer og varmer slik at man må trekke seg en meter eller to lenger bak innimellom. Det er sent så jeg rekker bare å brenne de våte sokkene halvveis opp før soveposen letes fram og jeg knøvler meg som en brennende plastpose ned i den. Det soves uavbrutt i ti timer etter dagens fjorten i aktivitet.

IMG_4127.jpg

En siste hilsen fra posen.

Den siste dagen er her og det føles litt vemodig og tenke på at ved enden av dagen er denne fantastiske turen over. Men hva kan man gjøre? Den siste mila får vi prøve og nyte selv om kroppen er litt tafatt. Ting har begynt og gå på autopilot. Kjelen står på primusen nesten før man våkner og teltet er pakket på to minutter. Rutinen er inne. Evnen til å blokkere den virkelige verden ute har vært deilig og kjærkommen.

IMG_4616.jpg

Stavassdalen glimter til med pene omgivelser den også.

For å sprite opp de gelé-aktige beina for den siste etappen fyrer vi i gang noe musikk på vedklyve-musikkboksen som Topp har med seg. Spillelista er som tatt ut av en kassetthylle på bruktbutikken. Men med få alternativer er det rart hvor raskt man blir fornøyd. Det moonwalkes til Michael Jackson gjennom Stavassdalen. Det er nok ikke mange som har gjort det tidligere. Romklangen fra gitarriff minner meg om klangen av vann og fugleskrik mellom dalene vi har passert i vår vandring og stemningen blir litt melankolsk inne i hodet mitt der jeg trasker av gårde. Elgbæsjen som man unngikk i starten av turen går det nesten sport i å maltraktere mest mulig når den passeres. Livet føles enkelt og herlig. Noe det i bunn og grunn også er.

IMG_4620.jpg

Statskog og turistforeningen har gjort en bra jobb på denne siden av fjellene.

Stavassetra forsvinner like fort i skogholtet som den åpenbarte seg og vi er nå nærmere sivilisasjonen enn vi har vært siden vi forlot Tosbotn for ei lita uke siden. Her treffer vi folk på søndagstur og noen lurer på om vi er riktig kloke og om at det virkelig er mulig å gå fra der vi kom fra til der vi er kommet. Vi nikker og sier at det er bare å fortsette innover så kommer dere dit dere også.

IMG_4623.jpg

Ved Stavvatnet ligger denne fine gapahuken. Det er også mulighet til å låne båt her. Og utedo.

Ved Stavassgården treffer vi en gjeng besteforeldre og barnebarn som spanderer pølser, vafler og muffins på sultne vandrere. Det er kjekt og møte folk på tur. De tilbyr seg å gi oss skyss inn til Trofors slik at vi slipper de siste timene med vandring langs landeveien og vi takker ja til det. Det beste er at jeg kommer til Trofors en halvtime før bussen har avgang hjemover. Jeg rekker en pose bamsemoms og en feit bacon-cheese burger på Esso før jeg må ta farvel med turkompis Topp og hive meg på bussen hjem. Bussen bruker 50 minutter fra Trofors til Tosbotn. Tenk på det du.

Flere bilder under: