Haukeliseter – Ståvassdalen – Kvanndalen – Holmavatn – Haukeliseter

Årets første ‘lengre’ sekketur var så spontan at jeg enda ikke er sikker på om den ble gjennomført. Da en jobbreise ble kansellert og jeg satt igjen med ei ekstra langhelg var det ikke stort annet å gjøre en å synke ned i sjumilsstøvlene å beinfly til fjells.

Haukeliseter

Ståvatn ved Haukeliseter.

Etter en runde kart-rulett falt Haukeli kartet ned i kartmappa. Sekken ble pakket som en middagspølse i lompe og jeg satt plutselig på ferja over Boknafjorden. Det er egentlig ikke lange kjøreturen opp til Haukeliseter fra Siddis-byen nede i sør-vest. Jeg bemerker meg burger på menyen allerede når jeg er inne å slår av en fjellprat i fjellstua. Det er alltid greit å sjekke menyen i tilfelle man klarer å fullføre rundturen man skal sette ut på. Tips av lokalkjente er også alltid en bonus når man først er kommet inn i varmen.

Langs Ståvatn

Ståvatn på langs i motvind.

Turens første hinder er Ståvatn. Jeg observerer straks jeg stikker hodet ut av bildøren at her oppe blåser det fælt. Men solen skinner uansett og litt vind er alltid positivt nå midt i mygg sesongen.

Inngangen til Ståvassdalen

Innbydende dalføre.

Vinden øker og øker ettersom jeg finner terreng med mer stigning. Jeg tar av meg jetfly-øredoblene bak en stein oppi lia å tar en slurk vann og en stor bit sjokolade. Skal det være så tungt å drive med friluftsliv spør jeg meg selv?

Leir dag 1

Leirplass i Ståvassdalen.

Det er alltid den første mila som er tyngst sier jeg med meg selv å presser på videre til jeg når toppen av fjellpasset og vinden begynner å falle andre veien. Timene går raskt og plutselig har forskjellen i lufttrykket dyttet meg ned til en fantastisk leirplass.

Teltplass i Ståvassdalen

Sekk ned, telt opp -> Slapp av!

Sekken tømmes inn i teltet som allerede er satt opp i det jeg snur meg vekk fra utsikten. Jeg faller pladask ned i skyggen av teltduken med bærende lem strakt ut i den svale trekken på utsiden.  Hvis det har seg sånn at den første mila er tyngst, så er i alle fall den første teltleiren deiligst. I dette store paradiset jeg snublet over her oppe nyter jeg godt av livet. Jeg har en klukkende bekk med rent og friskt vann i bakgården og panorama-utsikt innover fjellet på framsiden. Kaffekoppen er plassert i høyre hånd og Bamsemums går vekselvis mellom venstre hånd og munnen. Jeg ligger så godt i bakkens kurver at jeg føler meg litt som en Formel 1 bil i full fart gjennom svingene.

Ståvassfalen

Det var dette friluftslivet handlet om…

Med øyene lukket hører jeg på elven som aldri sover. I tusen år og mer har den rast forbi. Tenk på all den energien! Jeg får lyst på et bad, men kraft tilsvarer dessverre ikke varme i dette tilfellet. Hva om stryket kunne rent litt saktere å gjort om litt av energien til varme i istedenfor? Det får være nok sitteunderlag-filosofering for nå. Plutselig er det pose-tid.

Morgenkaffe i Ståvassdalen

Morgenkaffe i avvente av solretur.

Når jeg våkner neste morgen er det en frisk atmosfære i teltet. Det er akkurat kaldt nok på nesa til at jeg forstår hvorfor Rudolf er rød på den. Jeg må faktisk dobbeltsjekke i kompass-speilet om jeg er rød på min. Den ser fin ut, til tross for nattekulde og den sterke solen dagen før. Natten har inneholdt mye god søvn, heldigvis hadde jeg en tissepause der jeg fikk se en måne så stor og klar at jeg måtte ta to skritt tilbake for å betrakte den i all sin prakt. Jeg tar morgenkaffen på utsiden av teltet mens jeg venter på at solen skal komme rundt fjellet og tvinge av meg ullgenseren.

Videre ned Ståvassdalen

Videre ned Ståvassdalen åpenbarer dette seg.

Skolissene knytes og hoftereima strammes og turen videre ned dalen gjenopptas. I dag er det varmt. Ikke mye vind, men heldigvis greit terreng å ferdes i.

Ned Ståvassdalen

…og dette.

Det virker som det er et nytt, legendarisk, utsiktspunkt for hver kneik jeg forserer. Herlig, urørt, kulturlandskap (om det kan sies) som inviterer deg til å gi seg videre for ikke å gå glipp av flere grandiose rundskuer.

Ved Jensafita

Rolig del av starten på Kvanndalsåna.

Da de fleste utsiktspunkt er passert og jeg meg selv har rotet meg ned i maleriet slår det meg at kunstneren som har malt denne dalen har vært nøye med detaljene. Elva renner i sikksakk mellom sandbanker og vierkratt. Sildrende vann renner fra snøfonnene øverst i fjellet og lengre ned hører jeg at vannet tar heftigere tak på sin vei gjennom dalføret. I det jeg skal til å vasse over en liten bekk nede ved Jensafita-stølen holder jeg på å tråkke på en stakkar liten ørret som har forsvømt seg. Forvirret svinser den rundt støvelen min før den endelig finner en åpning ut til elven igjen.

Kvanndalen

Førsteprioritet er kaffe.

Før jeg vet ordet av det ligger jeg henslengt i solveggen på Kvanndalen turistforeningshytte. Hvilket liv det er jeg lever tenker jeg. Mer enn meget! Dalen får jeg ha for meg selv, sammen med et titalls paranoide sauer vel og merke.

Morgenen etter sitter jeg på trappa å hører stryket dure nedover en oktav høyere en fossen over. Det gjør godt å nyte suset fra elva i det fjerne, vinden som rasler i gresset og tretoppene. En ensom fugl kvitrer ivei fra toppen av ei krokete bjørk, kanskje i håp om at en artsfrende skal høre sangen å komme flyvende. Ei og annen flue krasjer sin vei gjennom luften og svimer klønete inn i alt som står i veien. Idet andre kaffekopp er halvveis inntatt jogger ei lita spissmus forbi på steinhellene, det hurtige ganglaget går fort over i en heftig spurt når jeg kremter min tilstedeværelse.

Kvanndalen

Godt voksen fjellbjørkeskog!

Her er det bare å komme seg videre. Dagens etappe blir seig. Høydekurvene i kartet lyver neppe og jeg skal opp, opp og opp i dag.

Kvanndalen

‘Flybilde’ av Kvanndalen.

Etter turens desidert varmeste time er jeg halvveis opp dagens første kneik. Jeg kjenner hvordan et halvår med bare søndagsturer betaler seg i lysten på å legge meg ned å dø. Problemet er bare at jeg har alt for mye mat og vann. Det hadde tatt for lang tid. Det er bare å titte videre opp det endeløse fjellet. En fot foran den andre.

Skorpeskar

Jeg poserer i denne posituren i fem minutter, minst.

Etter å ha kommet opp en bakke så bratt at den kunne slått lufta ut av en luftballong er det sjokoladetid. Mer er det ikke å si om den saken.

Holmavatn

Teltet får henge denne natten, jeg tar inn på hytta.

Videre langs Sandvatnet og Holmavatnet er det ikke så mye annet som foregår enn hardt psykisk og fysisk slit. Utsikten er så som så ettersom begge vannene er regulerte og breddene består av høyspentmaster og anleggsveier om hverandre. Framme på hytta blir jeg møtt av hundre sauer så sjefsbeslutningen blir at natten blir tilbragt på hytta.

Holmavatnet

En siste morgen i fjellet.

Til tross for at jeg nok engang sovner i skyggen av fjellet våkner jeg til blå himmel og skinnene sol. Holmavatnet er blankere enn Keith Richards øyne og turens siste morgen blir tilbragt som de andre morgenene. Med kaffe på trappa.

Turistskaret

Fra Holmavatnet går veien opp Turistskaret før Vassdalen fører deg ned til Haukeliseter.

Med friskt mot og frisk kropp tar jeg fatt på siste etappe. De første kilometerene går i fint flatt terreng med godt gammelt sauebeite som kulisser. Det lukter sau og er fylt med fluer, kanskje derav turens høyeste tempo. Galoppen svinner ikke hen før jeg sitter på toppen av Turistskaret og lurer på hva som nettopp skjedde. Hvor kom all den energien fra, og tok den nettopp slutt?

Vassdalstjørn

Med utsikt til Haukeliseter.

Noe som forsåvidt gjelder like mye på fjell som på fest er at når vannet (i fjellets eksempel) begynner å renne motsatt vei har du som regel passert toppen. Det er all motivasjon man trenger for å trø den siste halve mila til burgeren nede på Haukeliseter fjellstue. Gjennom den myggfylte Vassdalen, navngitt etter Rogalands høyeste fjell Vassdalseggi, nærmest løper jeg for å komme unna de flyvende barbarene. Beitende på melkesjokolade spaserer jeg som en egenerklært helt inn på parkeringsplassen på Haukeliseter. Sekken slenger jeg i bilen, den løse huden under føttene erstatter jeg med et par slippers. Så spiser jeg burger. Så drar jeg hjem.

 

 

Hit trenger jeg ikke store unnskyldningen for å dra tilbake!

 

 

 

Desemberturen

Vinter. Du vet ikke ordet av det før sørpa ligger tjukt i boligfeltet og saltet er strødd langs hovedvei og fortau. Kanskje erindrer du bakglatte ski og stilongs som klør på skitur med skolen. Alt dette er fortiden forunt. Med ull som ikke klør og ski med feller kan man dra til fjells der det er alt annet en sørpe og salt som anfører. Det føles litt uvirkelig tatt fra menigmannslivets perspektiv; himmelen, lyset, mørket, atmosfæren. Tilstedeværelsen er ekte og frisk der jeg sitter nedi bålgropa og nyter varmen fra flammene som slikker seg lenger og lenger inn i veggen av snø som ligger og svetter i utkanten av heten. 

Bål

Det blir mye bålfyring når solen går ned i det den er på tur opp.

Det er vanskelig å se for seg at det noen gang har vært sommer her. Yrende liv og lyder fra alle kanter. Nå er det kaldt og hvitt. Vindstille og snø. Klart at det tar ikke lange tiden for Kong Vinter å legge om til kuling og snøfokk og plenti med lyd om han vil. Men akkurat nå er alt som kan høres kun knasingen av snøen under fjellskiene. Jeg setter i vei og glir avgårde med vekta på høyre ski og blikket mot toppen.

Skitur i fjellet er alltid like gøy for de som synes høydemeter er morsomt. Disse tapre fjellformasjonene våre som stiger som uvær opp fra havet langs kysten og videre innover det ganske land går bare en vei. Oppover.

Skilt

Av og til blir kartet overflødig.

Et par timer går med på å slite sinn, legeme og pulk opp denne vinterstengte veien i Sirdal. Det er ikke tungt så lenge man bare tar seg god nok tid. Og tid har jeg nok av der jeg trasker og trasker og trasker. Først når jeg føler meg på høyde med ett gjennomsnitlig Widerøe fly ser jeg meg ut en hvit urørt furu-kolle. Der skal jeg bo sier jeg til Fridtjof som stirrer spørrende opp fra skituppene i det jeg stanser.

Fritjof

Etter en god del mil på ski sammen er vi på fornavn.

Når man kommer til veis ende på en kald vinterdag som dette nytter det ikke å sette seg ned med melkesjokoladen og kose seg. Det må sysselsettes for å holde varmen. Jeg snur pulken på hode og får system i rotet. Teltplass måkes frem i ly under ei furu og teltet kommer opp i rekordfart. Det er noe eget med det å slå opp teltet med ski og staver som teltplugger.

Telt

Viktig med gode dimensjoner på teltpluggene.

Øksa graves opp av gropa den falt ned i under pulk-velten slik at vedhogsten kan begynne. Ved er noe det trengs mye av når man er på tur i desember. Mesteparten av turen foregår i mørket. Da er det veldig kjekt å fordrive tiden med bålbrenning. Bieffekter er som kjent varme og lys. Noe man finner veldig kjært i fjellet en kald vinterkveld.

Skispor

Kaldt og fint før mørket siger på.

 

Endelig er tiden kommet. Bålgropen er klargjort og veden ligger kald og klar til fyring. To fyrstikker og en neve med medbrakt never er det som skal til. Bålet får en egen personlighet når det lyser opp veggene i ei grop med snø. Jeg lør på med treverk til jeg kan stå oppreist med armene rett ut fra kroppen og kjenne flammene varme fingertuppene. Og sånn går dagen, ettermiddagen og kvelden.

Bålkos

Når snøen laver ned og bålglørne laver opp er det ganske digg å sitte å pirke i bålet med en pinne.

I det flammene ebber ut ligger jeg trygt og varmt innpakket i soveposen. Det er enda vindstille. I blant hører jeg skrattingen til ei rype i vinterdrakt i det fjerne. Det er alt. Så sovner jeg.

Skitur

Jeg fant meg en fin liten klynge med furuer og fjellbjørk der jeg kunne søke ly for natten.

Det er med et gufs jeg stikker hodet ut av posen morgenen etter. Mørket regjerer enda utenfor. Det har vært så kaldt i natt at teltet sikkert ville stått oppreist uten teltstenger. Jeg kosefyrer litt primus i teltet for å få en nogenlunde oppholdsvennlig temperatur. Jeg hiver i meg ei lefse til frokost og starter dagen. Pulken blir lastet og sekken blir fylt. Endelig skal jeg ta fatt på turens kanskje desidert største høydepunkt. Turen ned. Alt slitet opp skal endelig få sin betaling. Det er så bratt nedover at det eneste som bremser farten er lysten på å overleve.

Der jeg står på kanten klar til og hive meg utfor tenker jeg på året som har gått. Året med alle disse fine utfluktene. Jeg tenker på turen jeg nettopp har hatt. Tenker på landet vi lever i og alle mulighetene vi har. I det jeg setter utfor hvisker jeg stille for meg selv; «Enig og tro til Jonas faller».

 

 

 

Teltferder 2017

Novemberturen

Det er typisk norsk å sitte inne å se på ute. Men hvorfor er det blitt sånn? Hvordan kan en befolkning som er oppfostret utendørs ende opp med å myse ut gjennom persiennene i reklamepausene på tur mellom sofaen og kjøleskapet? Jo, det er lett å finne svaret på det. Det er bare å bli med på novemberturen. Da blir det fort klart hvorfor mange foretrekker det overnevnte. 

Parkeringsplassen

Startposisjon!

Denne gangen starter turen fra noe så originalt som en parkeringsplass. En ganske så tom parkeringsplass faktisk. I et temmelig populært turområde på en lørdags formiddag. Om værmeldingen kan være et grunnlag for at vi er de eneste her lar vi oss ikke spekulere i. Sekkene lempes rett over rumpehøyde og turen er en realitet.

Klatrerute

Er du en tøffing kan du klatre rett opp, er du ikke kan du gå rundt slik som oss.

Starten på vandringen er som vanlig mer i lodd enn i vater og stien går i et bekkeleie som den som oftest gjør i dette landet. Hva som kom først av stien og vannføringen er blitt mer og mer usikkert gjennom tidens løp og spørsmålet kan lett sammenlignes med  mysteriet om høna og egget. Det er uansett ingen tvil om hvilket av alternativene som hersker den dag i dag; nemlig vannet.

Sti og bekk i samme sekk

Her trengs ingen røde T’er, kart eller kompass for å finne frem.

Som kjentmann i område tar jeg føringen opp høydedraget. Det er så vått at gutta bak meg lett kan følge kjølvannet mitt uten større problemer. Det at en eller to av oss tråkker ned i dype gjørmehull sånn cirka hvert steinkast vi legger bak oss i terrenget spiller ingen rolle. Fottøyet er like rent igjen etter fem sekunder på stien uansett. Både inni og utenpå. Plutselig har høydemeterne fløyet avgårde og vi står og speider utover et åpent fjellandskap halvveis tilslørt med kram snø. Under snøen er det myr. Våt myr. En herligere kombinasjon finner du ikke.

Nakent fjellandskap

November.

Følelsen av å komme fra bratt bakke til åpent landskap, møtt av fjellets farger og lyden av pludrende bekk ligger i bakhode på meg der vi trasker av gårde til knes i myr og snø. Det er herlig dette friluftslivet vi har så kjært mange av oss. Snart er vi fremme og kan tørne inn ved et varmt bål under en stor presenning som skal skjerme oss fra elementene fra oven og under.

Gutta på tur

Gutta følger etter på rekke og rad under en tidvis herlig himmel!

Campen er bestemt til et idylisk nes som stikker ut i et mellomstort tjørn i en bred fjelldal der fjellsidene er rak og rett som stevnene på et stort grått vikingskip. Vi nærmer oss sekkeslipp under nydelige forhold. Himmelen viser sin blåhet og skyene er gullfargede av solskinn.

Stupbratte fjellsider

Været varierer heldigvis og tidvis har vi blå himmel og sol i mellom haglebygene.

I det vi ankommer turens tilfluktssted begynner samhandlingen. Leirplass ryddes, ved sankes og plutselig sitter vi der alle mann. Klare for å kose oss. Mann og flamme. Flamme og mann. – «Får vi fyr på dette da?» spørres det forsiktig. For det er fuktig her. Vi tenner en fyrstikk og tar det som et godt tegn at den brenner ivrig i den stille luften.

Bål

Å få fyr på bålet i dette klimaet er like vanskelig som å gjete katter.

Etter en del om og men kjemper det sure bålet en seig dødskamp mot fukten. Litt etter litt leder bålrøyken vekselvis an over vanndampen fra treverket og livet er plutselig ikke så verst likevel.

Leirplass

Det er alltid ly under presenningen. Nesten.

Vi får noen fine timer så lenge dagslyset varer. Været veksler for hver gang nesen vendes vekk fra bålgrua og vi får tid til både kaffepause og en aldri så liten fisketur. Det biter ikke, men det har det heller aldri gjort tidligere på noen av ferskvannsslukene mine i november måned.

Fiske

Beroligende tidsfordriv eller bortkastet tid alt etter øyet som ser.

Ettersom mørket sniker seg innpå begynner jeg å innse hva jeg har belagt meg utpå. Jeg lot teltet være hjemme og tok med ei hengekøye for å sove i. Kanskje ikke det smarteste trekket en novembernatt på vestlandet. Jeg strekker den uansett opp mellom to trær og det konkluderes med latter at dette skal bli en interessant natt. Dette er ikke noen fancy turhengekøye som du ser på Instagram. Det er en billig hengekøye som lett kunne blitt forvekslet med et trollgarn. Tanken bak er at trenden må testes ut før det investeres noe mer betraktelig i skikkelig utstyr. Trollgarn har uansett veldig god gripeevne på det som roter seg inni, og det er effekten jeg er ute etter for denne natten.

Leirplassen

Vi koser oss ettersom mørket siger på.

Etter at diverse middagsmat er fortært og bålet holder på å ebbe ut kommer jeg meg ned i køya med sovepose og alt tilbehør. Håpet om stjernehimmel svinner sakte hen. Haglebygene blir til regnbyger og den overhengende presenningen blir tyngre og tyngre over nesen på meg. Det utvikler seg til en mørk og stormfull aften. Eller mørk og fuktig kanskje. En sur og ulende vind, som tatt ut fra The Julekalender, sniker seg rundt i det fjerne og nære.  Jeg ligger og tenker at dette kan bli en natt jeg får kjenne på kroppen. Jeg innser plutselig hvordan det må være å være elg i dette landet. Det ble plutselig mer forståelig hvorfor de hiver seg ut i veibanen titt og ofte. Men soveposen holder på sitt og jeg blir bare varmere og varmere der jeg ligger å gynger i utakt med vindkastene. Jeg tar meg selv i å kose meg der jeg nærmest svever over bakkenivå. De andre må bare ligge i telt så mye de orker, det er helt okei dette. Så snur vinden og regnet kommer rett inn under presenningen og treffer meg i trynet og den psykiske runddansen er komplett.

Krosstjørn

Slik kan det se ut i området på en finværsdag. Bilde fra en tidligere tur.

Etter noen timer med slumring og værsikring av sovepose klarner været opp igjen. Vinden spakner av og stjernene skinner gjennom. Jeg innser nok en gang hvorfor jeg utsetter meg selv for dette. Varm og søvnig slokner jeg til brusingen fra elva i det fjerne, med et siste glimt av gløden til Sirius i det virkelig fjerne.

Krosstjørn

Fin plass som burde besøkes igjen, en annen tid på året.

Det koster mye å klatre ut av køya dagen derpå. Alt det våte vrenges og pakkes møysommelig ned i den våte sekken før vi nærmest rafter ned til en varm dusj og en tørr sofa. Det føles godt å være typisk norsk etter en slik tur.

 

 

Desemberturen

Oktoberturen

Som et siste krampetak i fiskesesongen 2017 blir nok en ryggsekk stappet full av nødvendige og unødvendige saker og ting. Vinter-soveposen lurer til seg halve volumet og dette går dessverre på bekosting av god mat og drikke (Les: grillpølser og øl). Men pulverkaffe og Real Turmat kan oppleves kulinarisk det også bare man er sulten nok. Og hvem vet, kanskje vi til og med får en fisk eller to?

Viglesdalen

Skodda ligger enda nede i bunnen mens vi tråkker i vei oppover dalføret.

Klokken 06:30 er det avreise fra Stavanger. Turens utgangspunkt er på Nes i Hjelmeland. Månen lyser enda opp himmelen når vi setter av sted fra den lille storbyen. Luften og atmosfæren er frisk i det vi fester på oss sekkene nede på Nes og skuer oppover det høstkledde dalføret. Vi er et sterkt mannskap på fire friskuser som skal ta turen innover denne morgenen. Jeg og turkamerat Mikael pluss to frøkner som vi har fått haik med hjemmefra.

Viglesdalen

Det spaseres i jevn takt under blå himmel.

Som nevnt skal vi gutta teste fiskelykken, mens jentene skal gå to kaffekok inn til ei turistforeningshytte langt inne i heia. Heldigvis er vi beæret med det gode selskapet helt fram til vårt dagsetappe-mål oppe ved noen fisketjørn i en liten forlatt dal inne i Viglesdalsheia.

Viglesdalsvatnet

På vandring inn Viglesdalen på jakt etter solstråler.

Luften står stille i Viglesdalen denne morgenen. Vannet er blank-stille og vi møter kun en liten gjeng med sauer som er ute å bedriver morgengymnastikken sin. De forsvinner mens vi nyter omgivelsene rundt den gamle driftsveien som er anlagt på nordsiden av innsjøen for to århundre siden. I det solen endelig treffer oss i ansiktet og tilfører litt ytre varme og mysing i fjesene våre fiskes fiskestengene opp av sekkene. Det kastes og surres inn forgjeves. Den vakende fisken føler ikke for å bite fra seg der og da. Den trekker heller lenger ut slik at vi ikke greier å forstyrre den med sluk-bombarderingen vår.

Viglesdal

Det går en gammel driftsvei innover Viglesdalen.

Det er ikke annet å gjøre enn å fortsette inn til turistforeningshyttene i Viglesdalen hvor solskinnet har tilrettelagt for kaffepause og lunsj. (Les mer om Viglesdalen fra et tidligere innlegg).

Viglesdalsvatnet

Fin morgen ved Viglesdalsvatnet.

Det føles godt å gå sammen i fjellet. Man trenger ikke prate mye, det viktigste er at det som blir sagt oppleves som noe annet enn bare en boble på telefonen. Dessuten smaker det iskalde vannet i bekken bedre enn sukkerspinn på tivoli når kroppen er blitt god og varm av kilometerene tilbakelagt.

Viglesdalen

Solen steiker til tross for at vi er vel ute i oktober.

Halvannen time senere blottstiller fiskevannene seg for oss da vi kommer opp over ei real kneik. Tregrensa forlot vi et par hundre meter lenger nede, så kaffebålet må nok vike denne gang.

Steggjadalen

Steggjadalen åpenbarer seg.

I det jentene forlater oss for å fortsette videre på sin ferd skyer det over. En sur vind trenger seg på og det en gang så blanke vannet kruser seg. Det blir hustrig i lufta og skjerfet må snurres på. Været som en gang var så optimistisk har nå blitt til en vanlig oktoberdag i høyfjellet. Det stopper ikke oss, vi fisker oss rundt de små vannene til neglebiten sprer seg fra tommel til stortå. Heldigvis vaker det i flere av tjernene, og mer motivasjon trenger ikke vi for å holde det gående.

Steggjadalen.JPG

Hvor står fisken?

Ikke før det fornemmes regn i de grå dottene på himmelen slår vi leir og setter opp teltene. Det går akkurat, vi kommer oss under tett duk før det starter og hølje ned. Det er deilig med ruskevær og gjennomfrossen kropp. Når var sist du satte pris på en kopp varmt vann?

Steggjatjørna

Det fiskes på skift i mellom bygene.

Det kan ikke meldes om store fangsten her oppe i disse vesle vannene. Det er mye fisk, men den er veldig liten. Ikke noen eksemplarer som får pulsen til å stige nevneverdig. Men man vet jo aldri, spenningen gjør det alltid verdt det uansett hvor stor fisk man ender opp med å få. I fra slukens plump gjennom vannskorpa til den igjen dingler foran nesa på deg nedenfor tuppen av stangen kan alt skje.

Steggjadalen_telt

Middagen ble inntatt under teltduk med tørre sokker.

Overdrevne fiskehistorier blir delt rundt primusflammen i det mørket senker seg over høyfjellet. Posen snurpes igjen før Dagsrevyen har startet kveldssendingen nede i sivilisasjonen. Øyelokkene senkes til lyden av regn og haglbyger som hamrer mot teltduken. Det er ro i Steggjadalen.

Viglesdalsheiane

Tåka lå tykt inne i fjellheimen.

Neste morgen våkner vi til de samme forholdene. Kroppen har det godt inntullet i soveposen som kunne holdt liv i skrotten midtvinters på Nordpolen. Det er kun en ting som kan lokke en mann ut fra denne komforten. Et heftig måltid egg og bacon.

Tilfredsheten av den herskapelige frokosten utnyttes ved at leiren brytes og vi setter avgårde ned dalen igjen. Her var det bare småfisk uansett blir vi enige om. Det innrømmes at telt- og fiskesesongen er over i høyfjellet for i år. På turen ned finner vi oss en steinheller nede i lia der vi fyrer oss ett fuktig kaffebål. Som to huleboere fra steinalderen sitter vi der og fortærer ett par skiver med Nugatti hver.

Steinheller

Kafferast og lunsj under tak.

Vel nede i Viglesdalen igjen møter vi andre vandrere. Fjellets sagnomsuste jovialisme står for det meste av praten og lykkeønsker på turen videre flyr alle veier. Til slutt får vi lurt oss inn i den gamle turistforeningshytta hvor en sliten godt brukt Jøtulovn står å venter på å bli satt i arbeid.

Viglesdalen

Skodda slører til Viglesdalsvatnet der nede.

Jentene som har vært inne på Stakken kommer i retur utpå ettermiddagen og de har med seg solen også! Perfekt tenker vi, da får vi fiske tørrskodd i kveld.

Viglesdalen

Godværet kom tilbake utpå ettermiddagen.

Etter å ha sløvet på hytta halve dagen knyter vi på oss sko og traver ned til vannet. Solen er blendene der den sakte men sikkert synker ned mellom de bratte fjellveggene som står stolte på hver sin side av vannet. Fisk til kvelds blir det. Og en solnedgang av de sjeldne.

Solnedgang

Skulle nesten tro dalen var laget for solnedganger.

Etter et godt måltid og en heftig runde Uno er det kveld i hytta. Vi skal tidlig opp i morgen. Klar himmel betyr nattefrost. Man kan ikke gå glipp av sjansen til å traske over frossen myr og hard gjørmesti i måneskinn tidlig en oktober morgen.

 

Flere bilder under.

 

 

Novemberturen

Septemberturen

Jeg sitter i lyngen og undrer meg på hva som befinner seg videre inn i dalen, bak neste topp og kanskje enda lengre inn. Regnbuen peker idyllisk i en retning slik at jeg føler ett kall om å gå den i møte. Hvem trenger vell kompass i en sådan stund? Poff, så er regnbuen vekk og det begynner å yre. Ikke fra oven, men fra vannet. Fisken danser sin egen regndans der ute mellom små viker og stein. Vi angler på løpende bånd og får ikke duppen raskt nok utti før den er på land igjen med sprellende fisk. Vi gliser og ler og slår den ihjel! Dette er livet gutta, dette er livet.

Regnbue

Regnbuen nytes fra lyngen.

Så våkner jeg av at ei flue er på vei inn i nesa på meg. Hvor er duppen? Der er den ja. Den flyter enda stille og rolig der utenfor vannkanten. Det er godt å drømme tenker jeg der jeg ligger snurret sammen som en kringle i blåbærlyngen. Hvor lenge har jeg duppet av? En halvtime? Noen få minutter? Det er ikke så nøye. På andre siden ser jeg en rød jakke som jakter på det samme som meg. Ro i sjelen og kanskje litt matfisk til kvelds.

Henrik fisker

Denne karen har forstått hva det handler om.

Dagen før dette tilfredse øyeblikket jeg prøver å framstille startet vår ferd inn i dette edle landskapet med grått og fuktig vær og føre. Mye hadde blitt fortalt om dette området som så visst skulle rå over gode fiskemuligheter. Derfor var det med godt mot vi trosset den ubehagelige værmeldingen og satte i vei.

Fuktig

Gode forhold for oljehyre og gummistøvler. Eventuelt Netflix.

Det er alltid spennende å starte på en ny tur, på en ny plass, med nytt pågangsmot. Vi hutrer oss av gårde, men får snart varmen i kroppen ettersom sko, klær og sekker trekkes full av vann og plutselig veier det dobbelte. Det gjørmete myr-terrenget er også behjelpelig på varmeutviklingen før vi kommer oss opp på berggrunnen og tar fatt på stigningen.

Kartlesing

Kartet dobbeltsjekkes for å se om vi virkelig skal opp den bratte skråningen foran oss.

Det drømmes om leirbål og stor fangst og spøkes med at det eneste som kommer til å ta fyr i dette klimaet er bremsen på snella når sena går. Det skal nok ordne seg. For på Nilsebu er det god gammel Jøtul-ovn forsikres det. Etter et blodig slit, kun gjort mulig av tre karer som absolutt ikke skal gå tregest i oppoverbakke, står vi på toppen av kneika. Vi ser ned der vi kom fra og nikker samtykkende, uten og innrømme det, at denne bakken tok litt ekstra på. Så tusler vi videre i håp om å komme målet vårt i øyesyn på andre siden.

Utsikt

Turens høyeste punkt.

Nilsebu åpenbarer seg prektig nede ved kanten av vannet som er oppkalt etter bua selv. Det går lett å slippe seg ned søkket med en slik gulrot dinglende foran nesa. Vel fremme presenteres skiftetøyet og vipps så er vi alle tørre og gode igjen. Det fyres og henges til tørk, mens kaffevannet hyler at det er klart på kjøkkenet. En god time eller kanskje to bedrives med ikke annet enn kaffeslabberas og en solid porsjon Real Turmat.

Nilsebu

Det er fint å sitte inne og nyte været i blant også.

Rastløsheten tar til slutt tak og plutselig er vi på vei ut dørene alle mann. Vi er tross alt her for å fiske. Og nå er det spente karer med barnslig optimisme som knyter på hver sin favoritt sluk i enden av snøret.  Det er ikke mye som slår det å komme til et fiskevann, slenge ut håpet og sette seg på krøk slik at lukten av skosmurning stikker i nesa.

Nilsebuvatnet.

Her må det da være muligheter for å få noe napp?

Sjømonsteret får leve videre i dag også, men noe matfisk ble det heldigvis. Kvelden rundes av med god drikke og dype overfladiske samtaler som det hør og bør seg på slike turer.

Nilsebu

Ett av flere elveinnløp til Nilsebuvatnet.

Så mine damer og herrer er dagen der. Dagen som kun har en ting på agendaen. Å nyte livet. Egg og bacon er selvskreven frokost som siderett til den gromme kaffen som fungerer som tennplugg på Guds legeme her i heia. Etter å ha observert skrytebilder med skrytevekter innrammet på hytteveggen går turen inn Storådalen. Det er der de virkelig store fangstene er rapportert. Det er med lett innbytterpuls høydemeterne bestiges før vi havner inn i ett slakt og behagelig dalføre.

Storådalen.

Storådalen strekker seg laangt inn i heia.

Timene går mens slukene slår ringer i vannflata. Her var det ikke mye liv idag. Vi krøker på en god slump med mark og slenger duppene ut i vannet mens vi tar oss ett kaffekok i lyngen. Nistematen fortæres og vi spekulerer i været og terrenget. Konklusjonen er at fisken står lengre inn. Den må jo det, siden den ikke er her. Vi fordeler oss videre langs bredden innover og dagen utfolder seg som den selv vil.

Storådalen

Mikael speider etter den ultimate fiskeplass. Tro om han finner den?

Etter mange timers livsnytelse må vi komme oss ned til campen igjen. Mat må i skrotten og noen timers hvile etter denne intense fiskingen er på sin plass. Fisk sløyes og tilberedes og potetmos dukker opp på et magisk vis ved at noe pulver blir blandet med vann. Perfekt.

Middag

Henrik disker opp med noen heftige kokkekunnskaper.

Heldigvis er dagene lange når man har god tid. Etter mer kaffe blir det enda litt mer fiske før mørket senker seg over Nilsebu atter en gang. Det sies jo at den virkelige store fisken her oppe biter i skumringen.

Telt

Jeg slår et slag for friluftslivet og sover i telt.

Synet som møter meg utenfor teltduken neste morgen burde virkelig oppleves. Jeg kjenner det på kroppen i det jeg våkner. Frisk, disig, men også klar fjelluft fyller lungene. Jeg gliser som en unge på julaften der jeg spretter ut i syvtiden på morgningen. Det er en stor kontrast til været vi hadde da vi kom opp to dager tidligere. En perfekt avslutning på denne vidunderlige turen. Etter at kaffevannet er satt til kok nytes utsikten til det fulle på trappa mens jeg venter på at resten av flokken skal våkne til.

Nilsebu

Slik ser det ut når vi forlater Nilsebu.

Det er fornøyde karer som kjemper seg opp den første stigningen før det bare er nedoverbakke igjen til turen er ferdig. For denne gang.

 

Sjekk ut flere bilder under:

 

Oktoberturen

Augustturen

Etter utallige mil i fjell og skog, på vandring med melksyra og tung ryggsekk, var det på sin plass med en skikkelig skjærgårdstur. Vi mønstret på skuta til Magnus og satte kursen mot en av hjembygdas perler.

Andklakkan

Andklakkan en sensommerkveld i August.

Det stilles opp ved marinaen en gang i slingringen mellom ettermiddag og kveld. Båten lastes full av pølser, god drikke og forventningsfullt humør. Det er litt sjø og den beryktede nordavinden blåser litt mer en planlagt, men det spakner som regel av utpå kvelden og det satses på at det skjer i kveld også. Det er heldigvis medvind ut til den planlagte ankerplassen så vi kommer rask frem i den gode børen.

Andklakkan

Selv om det blåser friskt har vi klar himmel og gode solforhold.

Båten kjøres rett inn i fjæra som består av den fineste sand som er å oppdrive på disse breddegrader. Litt tang er det her og der, men det hører også hjemme på en plass som dette. Det fortøyes midlertidig i en stein mens alle tar en tørn og får proviant og utstyr i land. Telt slås opp i kamp med vinden og brensel samles fra den tynne vegetasjonen som står spredt rundt på den lille øya.

Andklakkan

Magnus inspiserer teltene.

Et kaffekok senere er vi på tur ut på bøljan blå igjen for å se om vi har noe fiskelykke med oss. Vinden feier enda greit slik at bølgene til tider bryter i hvitt. Vi legger til slutt inn årene og peiler oss inn på den medbrakte provianten etter ett heller mislykket fiske.

Båttur

Fisket er ikke alltid hovedformålet med båtturen.

Da det er på tide med noe kveldsmat blir bålet fyrt og grillpølsene blir lurt fram fra spiskammerset i forteltet. Rundt grua diskuteres alt mellom himmel og hav mens den farlige feieren snur fra nord til øst og undertegnede får all bålrøyken mitt i fleisen.

Ettersom kvelden går videre og solen har sunket under horisonten i vest og månen har steget i øst konkluderes det i at sjølivet her i nord er mye bedre enn slikt kvalmende badeliv nede ved ekvator. Det er kanskje derfor jeg havner uti med dreggen da båten skal fortøyes for natten. Den må ett stykke ut slik at båten ikke feller tørr ettersom vannet trekker seg tilbake. Støvelskillet introduseres og det vasses i vei. Det føles helt greit å komme opp og tilbake til bålet. Alt tørker til slutt, foruten glisene som lyser opp nå og da når vinden blåser litt ekstra liv i flammene.

Andklakkan

Fortøyd!

Det er rett og slett nydelig å sitte slik på ett stort skjær å se at lyset trekker seg lenger og lenger vekk i horisonten. Den behagelige rødfargen skimrer i et panorama langs hele himmelranden. Torghatten stikker opp av havet som en blomsterknopp før det blir mørkt.

Andklakkan

Torghatten på andre siden av fjorden.

Vi våkner neste morgen til en slående hete. Sol på teltduk er ikke noe å spøke med. Liggeunderlaget dras med utenfor og det døses i vei mens kaffevannet begynner å få lunk ved morgenbålet. Vannet ligger rolig og stille og flyter forbi. Gamlingene kunne nok sett det på fjorden om noen hadde rodd forbi for to timer siden.

Formiddagen nytes i solskinn med etegilde og mye kaffe. Det er en fornøyd gjeng som returnerer til fastlandet etter en vellykket tur til sjøs.

Flere bilder under:

 

Septemberturen

Børiøyra til Lomsdal

En sommer med hensynsløs og uforpliktende turgåing i hjemtraktene er i ferd å avsluttes. Inspirert av tidligere bragder blir vandringen nok en gang lagt til Lomsdal. Denne gangen er det noe mer lavterskel-tur over utflukten. Leirbålkompanjong Ole organiserer båtskyss inn Storbørja slik at utgangspunktet for sekkebæringen starter i Børiøyra innerst i fjorden. Det skal nok bli godt å ikke gå fra Tosbotn til Trofors også (Tidligere tur: Lomsdal-Visten).

GOPR0516.jpg

Grått vær, men fortsatt fint på tur.

Sekkene er fullpakket med pølser, flesk, egg og bacon. Fiskestengene er selvsagt med, men fra tidligere ekskursjoner har vi sultet til oss erfaring nok til å ikke stole blindt på disse. Selv om det er vått overalt er det ingen kald dag. Solen glimter til mellom skybruddene og luftfuktigheten beregnes til rundt 300 %. Dette hvis vi kan regne oss selv som luft.

Bregneskog

Ole i bregne skogen.

Regn fra oven, vann i bekken og mye høyvokst grønn vegetasjon mellom en salig blanding løv og bartrær passeres i det melkesyra begynner og hinte sin ankomst i bærende lemmer. Vannet som nytes rett fra bekken smaker friskt og kjøler kjærkomment ned de to varme fjesene som gnus grådig nedi fylte hender. Etter en liten time er det eneste som fortsatt er tørt i reisefølget humoren.

GOPR0523.jpg

Solen gløtter frem innimellom.

Blåbær er det nok av og vi forsyner oss lystent av dette sensommer matfatet som er så flott servert. Ei og annen molte finner også veien ned gapet i forbifarten.

GOPR0551.jpg

Breivassfossen.

Etter en kjapp lunsj i Strompdal kommer vi oss videre innover i villmarken. På toppen av den forserte steinura tar vi oss en pust i bakken og monterer fiskestengene. Nå er vi der. Det fiskes aktivt rundt alle tjern uten noe særlig hell. Det som viser interesse for agnet er så smått at det nesten kan klassifiseres som rogn. Solen skinner skikkelig igjennom og vi koser oss uansett, fisk eller ikke fisk.

GOPR0586.jpg

Lomsdal er litt av et paradis.

Det føles godt å komme fram til leirplassen hvor den snart berømte Lomsdalskoia ligger laftet i harmoni med granskogen rundt. Forbi renner et rolig parti av elva som fråder både lenger oppe og lenger nede, men ikke akkurat her. Tørre sokker introduseres for skrukkete føtter og det som tørkes kan forsøkes hengt opp på strategiske plasser rundt Jøtul ovnen som jobber på dugnad mens vi sitter å sipper i oss ett par grove kjeler kaffe.

GOPR0613.jpg

De tykke tømmerveggene holder regn og mygg ute.

Det blir fort varmt å sitte inne med fyr i ovnen så vi rigger til med presenning over bålplassen utendørs. Her nytes grillede pølser til lyden av rennende vann og knitrende bål. En virkelig herlig kveld.

bål.jpg

Middagstid og filosofering.

Vi våkner til nok en fuktig morgen. Det har regnet hele natten gjennom. Økingen i vannstanden er umulig å overse. Vannet har nok steget en god meter fra bålet brant ut i går kveld. Det skal bli veldig interessant å vasse tilbake mot Strompdal nå tenker vi. Heldigvis har kroppen nye krefter etter hvilen.

GOPR0658.jpg

Vannlinja står greit over normalen.

Men før vi tenker mer på retretten skal formiddagen fordøyes. Kaffevannet blir kokt utendørs over bålet og de mektige vannmassene beundres der de driver forbi.

GOPR0645.jpg

Det som var en liten bekk i går er blitt en formidabel vollgrav som ikke er så lett å passere lenger.

En sightseeing runde oppe ved den gamle gården er selvsagt når man først er her inne og vi er piss blaute allerede før vi kommer fram dit. Sekkene plukkes opp ved koia på tur tilbake og vi vasser i retning Strompdal igjen. Det blir mange omveier da enkelte parti rett og slett er flødd over av vannmassene. Alt av myrer og vegetasjon er mettet av vannet, så det har ingen plass å gjøre av seg. Motivasjonen er langt fra dårlig, men den vedlikeholdes uansett med hopp og sprett i diverse søledammer og gjørmepytter. Det er ikke ofte man treffer på slikt ‘utedag i barnehage’ vær. Vi koser oss. Det meldes om eventyrlig fiske også i dag, må da påpeke at eventyr er oppdiktede og ikke sanne.

GOPR0679.jpg

Litt heftigere vannføring enn da jeg ruslet gjennom dalen tidligere i sommer.

Våte opp til nesa tar vi inn på koia i Strompdal. Alt henges til tørk foruten de fårete glisene vi har i fjeset mens bamsemumsen fortæres sammen med ett par dype kopper nytrekt kaffe. Sjansen for at noe som helst er tørt til i morgen er fraværende, men et forsøk verdt er det konkluderer vi. Selv om det ikke vil ta mer en 100 meter gjennom den tykke vegetasjonen før det er bløtt igjen uansett.

GOPR0682.jpg

Godt å komme opp fra myrterrenget for noen kilometer.

Solen skinner igjennom i det vi laster sekkene i bilen på andre enden av fjorden dagen etter og setter kursen hjem.

Flere bilder under: