Lomsdal-Visten

Å pakke sekk for langtur er som å mekke tacolefsa på en hvilken som helst fredagskveld. Det er så mange saker og ting som frister og bringe med, men lefsa er bare ikke stor nok. Man kan prøve å pakke på forskjellige måter, men ender alltid opp med at det tyter ut i en ende eller en annen. Når man i tillegg er skrubbsulten på nye turopplevelser er det vanskelig og ta tiden til hjelp. Ingen planlegger vel hvordan fredagskosen skal pakkes inn? Lefsa skal fylles og etes, sekken skal pakkes og bæres. Det som er sikkert er at begge skal nytes. På forholdsvis magen og ryggen, eller rundt hofta om vi skal finne en felles betegnelse.

IMG_4029.jpg

Sekkene står klar til start.

Lomsdal-Visten Nasjonalpark står for tur. Helt siden jeg leste boken ‘Det Gjemte Landet’ av Arvid Sveli har dette vært et lite drømmeland for min del. Fantasien har løpt løpsk og jeg har dannet mine egne bilder fra dette utrolige området vi har her på Sør-Helgeland. Siden min første omgang med Sveli’s forrykende fortellerevner har jeg pløyd igjennom det meste jeg har greid å oppdrive om området rundt. Jeg vil forøvrig anbefale alt ellers han har skrevet. I tillegg vil jeg nevne boken ‘Det Gjemte Landets Villmark’ av Marius Nergård Pettersen, som også har en utrolig evne til å formidle gleden og slitet med en skikkelig tur i skauen. Leser du disse bøkene uten at det kribler i sjumilsstøvlene får du bare holde deg innendørs. Mange av Sveli’s bøker finner du forøvrig på Nasjonalbibliotekets nettsider.

IMG_4033.jpg

På tur opp fra Tosbotn.

Det er fjerde juli. Amerikanere verden over feirer nasjonaldagen sin med parader, fyrverkeri og heftige grillfester. Jeg og Topp, min turkompis for uka, er derimot på tur opp fra fjordbunnen i Tosbotn i Brønnøy. Vår egen lille parade består av oss og to greit opplastede sekker. Været er grått med skimt av blå himmel mellom regnbygene. Vegetasjonen opp den bratte skråningen er tett og blir nesten kvelende i det lomre klimaet vi serverer oss selv ved god hjelp fra melkesyra som pumper gjennom bena. Delvis gjennom kratt og lyng og delvis via diverse dyretråkk kommer vi oss over den grønne floraen. Det grå berget kjennes fast og sikkert under sålene på de nypussede fjellstøvlene. Tørr på føttene enn så lenge.

IMG_1942.jpg

Tosenfjorden forlates mens Lomsdal-Visten Nasjonalpark ligger i vente. Foto: Topp Hestmark.

Vel oppe over det tykkeste barskogbeltet siger det en kjølig bris over heia. Sekkene blir slengt på hver sin mosetue og ullgenseren blir introdusert for det ville landskapet innover dalføret. Vi er snart forbi alt av vannverkets hærverk og nyter snart den naturlige buldringen fra vassdraget. Første sjokoladebit inntas og siste blikk til sivilisasjonen kastes over skuldra før det bærer inn i ingenmannsland.

IMG_4054.jpg

Kun noen kilometer over vannverket renner vannet endelig fritt igjen.

Vi følger en delvis vardet sti gjennom lia til vi kommer til Bjørnstokkvatnene. Været har slått om til den mer sure siden av skalaen. Vind og regn pisker slag om slag i fjeset og jeg takker erfaringer fra tidligere våte turer at regnjakken lå klar øverst i sekken. Plutselig skinner solen i noen minutter før det høljer ned igjen. I bunn og grunn helt normalt her i området. Veldig varierende vær. Men man vet i alle fall hva man går til.

IMG_1953.jpg

Ett av Bjørnstokkvatnene. Foto: Topp Hestmark.

Over en knaus og forbi ett par fosser tar fjellbjørka over. Nærmest som krattskog i mose og lyng slynger den seg rundt som tatt ut fra hvilken som helst scene i Flåklypa. Vi finner alltid en vei forbi gjennom en og annen myr og noen bare bergflekker. Det er vår i denne dalen. Bjørka har akkurat slått knopper og det lukter friskt og rent. Etterhvert som ettermiddagen røyner på begynner det å utvikle seg et eget fuktig regnskogklima i skoene. Angrepet av vann fra alle kanter var nok til å ta knekken på den tydeligvis for dårlige smørejobben jeg gjorde før avreise. Elva vi vader over ved Øvre Bjørnstokkvatn har ingenting å si til og fra.

IMG_4086.jpg

Topp tar av seg skoene for forseringen, jeg trår rett over.

Etter å ha lett forgjeves etter den berømte steinheller-kirka ved Bjørnstokkvatnet måtte vi gi opp å komme oss videre å finne en plass å slå leir. Det var mer enn på tide å få tørt tøy på kroppen. Valget av teltplass falt noen hundre meter nord for vatnet rett ved elva som renner ned igjennom dalen. Etter en grundig saumfaring av område fant vi nok tørrkvist til å få fyr på den våte fjellbjørka. Telt, tarp og presenning ble slått opp for å holde vannet unna oss og utstyret vårt. Det ble en formidabel camp etterhvert. Det hustrige været fristet ikke til fiske, så første måltid på turen ble grillpølser fra Topps rasjoner. Det hadde nok vært tungt å bære opp, men det smakte fortreffelig etter den første dagens marsj. Til og med ketchup hadde karen med seg! Utrolig. Søvnen kom krypende på alle fire den kvelden. Til lyden av regn som slo mot teltduken.

IMG_1958.jpg

Sure sokker og surt bjørkebål; perfekt. Foto: Topp Hestmark.

Neste dag våknet vi til sol og fine forhold. Primusen sto klar i forteltet med vann på kjelen. Det er viktig å ta seg god tid og gjerne tre kopper kaffe i posen før man drar seg opp. Dagens mål er ei kåte ved Nedre Breiavatn. Det er langt, men vi har heldigvis all tid i verden på å komme oss dit.

IMG_4130.jpg

Fine forhold morgenen dag to.

Vandringen fortsetter oppover dalføret. Det er ingen stier eller varder lenger. Nå er det kun kart og kompass som gjelder. Selvfølgelig litt imaginær retningssans også i blant. Her oppe mellom fjellsidene er det ikke store problemet og orientere. Store og mektige fjell som Breivasstind og Lauvasstind ruver innover på den ene siden. Og hver dal har sine egne vann og tjønn.

IMG_4139.jpg

Ferden går videre.

Når vi kommer opp steinura i toppen av dalen og skuer utover Breiavatnene er det vanskelig og ikke bli bergtatt. Øvre- og Midtre Breiavatn ligger hånd i hånd nede mellom butte fjelltopper. Himmelen er grå. Dette gjenspeiler seg i vannene og hele fjellet virker nærmest dystert der vi marsjerer nedover de glatte svabergene mellom flekker av snø som ligger igjen fra sist vinter, eller kanskje vinteren før.

IMG_4152.jpg

Øvre- og Midtre Breiavatn.

Fiskestangen monteres optimistisk da vi når bredden av vannet. Det hives i hist og pist, men ikke mye annet enn agnet kommer opp i retur. Vi fisker oss videre mellom vannene, men den sure nordavinden har nok skremt fisken ned til bunns. I det vi passerer nordenden av det ene vannet titter solen frem og vinden spakner. Nå biter det tenkes det høyt, noe som forøvrig tenkes ved flere anledninger uten hell, men denne gangen biter det på. Sekken slenges i gresset og bremsen går. Endelig jubler jeg stille for meg selv. På tredje kastet dras det opp en skive i skostørrelse 52. Den er sikkert 600 gram og vel så det. I kveld blir det ikke noen nødrasjoner til middag… Ørreten slås ihjel og vi prøver litt til. Solen har blitt erstattet av vinden igjen og ingenting biter. Vi tar for oss resten av dagsetappen og går videre.

IMG_1972.jpg

Til tider surt i fjellet, men matauke trengs. Foto: Topp Hestmark.

For å komme til kåta ved Nedre Breiavatnet må vi rundt en fjellknaus og ned en fjellskrent. Ikke optimalt fotturist terreng, men så er vi ikke inni her for å loffe rundt på landevei heller. Betalingen får vi da vi kommer nedenfor Breivasstind og skuer opp mot toppen og fossen som kommer brasende nedover. Som regel spinner hodet mitt vilt rundt når jeg ser pene ting i naturen med alskens beskrivelser og erindringer, men akkurat da vi satt å så på dette skuet ble det stille. Jeg satt rett og slett bare å nøt utsikten. Dette forble udokumentert, så du får ta turen selv hvis du vil se.

IMG_4170.jpg

Lauvasstind og Breivasstind sett fra vest.

Vi karret oss videre ned gjennom lia og kom til slutt til bunns. Vi møtte vannet i ei vik med hvit grusstrand. Her var det rester etter noe som jeg vil tippe hadde vært et naust en gang i tiden. Over på den andre siden oppunder Middagsfjellet og Lauvasstind en plass ligger kåta som var målet for dagen. Vi kollapset i lyngen ved vannkanten og ble liggende rolig og slitne i noen minutter før vi stablet oss på bena og fortsatte langs vannet.

IMG_4197.jpg

Vi fikk følge vannkanten noen kilometer før vi måtte opp i høyden igjen.

Etter mye opp og ned, på langs og på tvers ser vi endelig byggverket. Ute på en odde, innkranset i tørr og fin barskog, med en sildrende bekk ved siden. For en plass. For en dag.

IMG_4199.jpg

Kåta ved Nedre Breiavatnet.

Vi får raskt fyr på kaffebålet og sekkene vrenges åpne slik at det blir skikkelig hjemmekoselig innenfor torva. Fisken vi fikk tidligere gjøres til og nytes med en stor porsjon potetmos. Den må deles i to for å få plass i panna. Kjøttet er så rødt at det er på grensen til å være selvlysende. Nå er vi virkelig inne i turmodus.

IMG_1985.jpg

Ikke den største ørreten. Men god smakstilsettelse til potetmosen var den virkelig. Foto: Topp Hestmark.

 

Når kvelden senker seg på utsiden av kåta er ikke godt å si. Inne er det mørkt der hvor lyset fra flammene ikke når fram. Røyken ligger tykt oppunder toppen hvor den sakte men sikkert åler seg ut.

IMG_2002

Kaffen nytes til lyden av knitrende bål.

Jeg våkner tidlig neste morgen og skal egentlig bare en rask tur ut å vanne potetene. Men BOOM! Det jeg møter når jeg svinger meg ut i den kalde morgenluften kan vanskelig beskrives med ord. Planen om å returnere til soveposen blir fort byttet ut med å nyte den fantastiske utsikten. Vannet er blank stille og fjellene rundt speiler seg perfekt i overflaten. Morrabålet får vente. Ikke før jeg innser at jeg sitter ute i underbuksa omkranset av mygg får jeg fart på kroppen og nærmest løper, kløende, inn og fyrer opp.

IMG_4245 2.jpg

Flott, fint og pent samtidig.

Kaffen blir derfor sjenket alt for tidlig, uten filter, men det er greit. Da trekker den fortsatt i koppen. Kaffen blir sterkere for hver supp. Det er fint å våkne litt gradvis.

IMG_4271.jpg

Pakket og klar for nok en etappe. Like mye utenpå sekken som inni!

Da vi går videre etter en lengre formiddag med fiske og bålbrenning kjennes kroppen bra. Solen er på tur å skinne gjennom og alt er bare velstand. Vi går tvers over heia i retning Strompdal. Her er mye kratt og småstein i ulendt terreng. Tankene går løst å fast og jeg tenker på blant annet hva meningen med livet er og hvor mange gule kort terrenget hadde fått om det ble spilt en fotball kamp her.

IMG_4274.jpg

En real dagsmarsj vekke fra alt.

Sola skinner virkelig fra sin beste side når vi tråkler oss ned geitestien ned mot Breivassfossen. Suset fra denne kolossen av en foss dundrer ned i vassdraget. Vi hadde ikke hørt det om et helikopter hadde landet bak ryggene våre. Jeg blir akutt tissetrengt av vannmassene, så vi tar en pause nede i dalen.

IMG_4293.jpg

Breivassfossen.

Nå er vi inne i delen av nasjonalparken hvor folk oftest ferdes om de først tar turen. Her er både sti, bru og skilt. Rene storbyfølelsen for oss som har følt oss fram over berg og lyng gjennom skog og myr. Vi tar en svipptur innom Strompdal koia bare for å ta en titt. Hytta ser bra ut og er godt holdt vedlike. En rask lunsj slukes før vi går tilbake samme vei vi kom og fortsetter innover mot Lomsdal.

IMG_4301.jpg

Strompdal hytta.

I det vi kommer inn i skogen på nordsiden av Breivassfossen har været snudd igjen. Nå høljer det virkelig ned. Men ikke før regnjakken er tatt på har det gitt seg og solen skinner igjen. Det er ikke til og bli klok på dette været på Helgeland. I godt driv klatrer vi gjennom steinura og kommer fort opp i høyden. Utsikten blir bare flottere og flottere etterhvert som vi smyger oss oppover.

IMG_4305.jpg

Lomsdalselva slynger seg fra  toppen av dalen og ned til kysten.

Vel oppe av ura åpner landskapet seg og vi står plutselig inne i en åpen dal med furu, fjellbjørk og mange små fisketjønn. Det er noe eget her inne med at hver dal har sitt eget særpreg, sin egen fauna av vekster og former. Her i Lomsdal er det virkelig sommer. Det føles greit å følge vardene inn til Lomsdalskoia og la kartet henge ubrukt rundt halsen i noen timer.

IMG_4308.jpg

Terrenget de siste kilometerene før ‘sentrum’ av Lomsdal nås.

Området rundt Lomsdal er virkelig en perle. Koia ligger nede ved et rolig parti av elva inne i granskauen. Det er ei flott lita tømmerhytte med utedo og naust. Utenfor er det laget til bålplass med bord og stoler av tømmer og stein. Vi finner fort roen her.

IMG_4331.jpg

Koia i Lomsdal.

Utpå kvelden kommer det spaserende to fruer som viser seg å være ætlinger til de som drev den gamle gården i Lomsdal sist. Vi forærer de koia uten ettertanke og sover godt i teltet på den myke skogbunnen. Morgenen etter våkner vi til ferdig fyrt morgenbål med kaffe og godsaker flyvende under nesene våre. For en luksus her inn i ødelandet.

IMG_2059.JPG

Fine forhold.

Turen går videre opp til de gamle gårdstuftene som står igjen og som om noen år vil være helt vekke. Det må ha vært en fin gård i sin tid. Men naturen tar raskt tilbake når den ikke blir temmet av menneske og dyr. Det føles som om en egen del av turen er over når vi krysser brua over fossen nord i dalen som kommer fra Grunnvatnet over. Skoene trår nå mot Henriksdalen og videre opp mot Vistfjellene.

IMG_2069.jpg

En siste hvil før Lomsdal forlates for denne gang. Foto: Topp Hestmark.

Da vi begynte å gå fra Tosbotn hadde vi ikke noen fast plan på hvor vi skulle ende reisen vår. Men studier av kart og bamsemomsrasjoner i Lomsdal hjalp oss å beslutte at endestasjonen blir Trofors. Hadde fisket vært bedre kunne vi kommet oss til Mosjøen, men vi bestemmer oss for å kose oss heller enn å jage kilometer.

IMG_2089.jpg

‘Farvel Lomsdal’. 25 varmegrader . Null vind og steiksol! Herfra og til Stavassdalen møter vi ikke ett menneske. Foto: Topp Hestmark.

Alle fosser, elver, bekker og regndråper som kommer fra fjellsidene spiller virkelig på lag for å få mest mulig guffe ut av vassdraget nedover Henriksdalen. Vi går dalen oppe i høyden hvor vi virkelig får nytt utsikten.

IMG_4483.jpg

Snart klart for lunsjpause.

Steinhelleren i Henriksdalen er et perfekt lite krypinn for en vandrer, men turen går dessverre bare forbi denne gangen. Men det er uansett artig å gå seg på den aldri så lite kjente kuriositeten her inne. Hit skal jeg tilbake og tilbringe en natt eller to. Uten tvil.

IMG_2091.jpg

Steinhelleren i Henriksdalen.

Det er noe eget i å se et fjell stige i horisonten foran deg, det samme er det å se det synke bak deg. Breivasstind, Lauvasstind og Middagsfjellet er nå langt borte, mens Litlskardtind og Vistkjærringa gjør sin ankomst i front etterhvert som vi klyver oss gjennom terrenget.

IMG_4568.jpg

Disse skyene mangler bare ett par mummitroll.

Målet for dagens etappe var Henriksvatnet på oversiden av Henriksdalen. Elva som renner ut fra vannet måtte vades, men vi var lite interessert i det på grunn av dårlig tilgang på brensel så høyt oppe i fjellet. Så tørking av våte bukseben og sokker var et tvilsomt alternativ. Derfor bestemte vi oss for å prøve lykken å gå rundt. Det angret vi ikke på! For plutselig gikk vi oss på ei sandstrand som tatt ut fra et Instagram bilde med emneknagg Lofoten. Finkornet hvit sand som speilet seg i det blanke fjellvannet. Jeg var splitter naken og på tur ut i vannet allerede før Topp hadde rukket å hive av seg sekken. At vannet var iskald rakk jeg ikke oppfatte før det var for seint, men etter en dag i solsteiken i et middels-krevende terreng var det rett og slett bare på plass med ett bad.

IMG_2120.JPG

Idyllisk camp ved Henriksvatnet. Visttindene i det fjerne. Foto: Topp Hestmark.

Vi fisket som bare pokker, men ingen ville bite på. Jeg så det var fisk uten å ha noe hell med skjeisluken eller spinneren. Den var nok mett og fornøyd av all myggen som surret rundt. For det var nok av mygg og andre flygere. Enkelte steder ved vannkanten kunne det ikke pustes engang uten å inhalere nok proteiner til å bli like rød i kjøttet som ørreten i vannet antageligvis var. Problemet er at når man først starter å fiske er det vanskelig å stoppe. Det er akkurat som om man åpner en pose potetgull, man peiser på helt til det er tomt. Så sitter man bare å skuler på posen etterpå. Eller vannet i dette tilfellet, som virket helt tomt for bitevillig fisk.

IMG_2101

Noen øyeblikk er helt greie. Foto: Topp Hestmark.

Nervesystemet er fantastisk, det kan gi hjernen beskjed om minst 20 forskjellige myggstikk som klør rundt på kroppen, synkront. Pluss noen fantomstikk. Et myggstikk klør heldigvis ikke like mye i fjellet som på terrassen hjemme, men det går bra. De 100 000 jafsene jeg ble frarøvet gjorde nok opp for det. Grådige insekter. For en dag… Og så mange inntrykk. Bamsemoms til kveldsmat nok en gang.

IMG_2123.JPG

Magisk kveldslys. Foto: Topp Hestmark.

Morgenkaffen inntas ved standard prosedyre på dag fem. Solen gliser mot meg når teltduken dras til siden og jeg klyver ut. Nok en strålende dag i vente… Vi fisker oss rundt Henriksvannet i vår vandring videre. En drøy time etterpå står vi ved veis ende og ser oss nødt til å vade ei elv likevel. Vi får det unnagjort og trasker opp ett nytt dalføre med ferskfuktige skosåler.

IMG_4559.jpg

Her må vi over.

Lyden av sildrende vann til fossene stryk møter oss og forlater oss mens vi tråler oss opp i høyden. Her inne kommer mann seg ikke forbi uten å klatre i steinur. Alt fra store blokker store som høyhus til mindre steiner man kan bruke til å måle lengde med. I enkelte juv ligger det enda tett med snø som vi lett sklir over med mysende øyne i solsteiken. Visttindene kommer nærmere og nærmere mens vi setter snuten mot toppen av Dåeriesåårke. I utgangspunktet ville nok dette vært en seig motbakke å møte med sekkene våre, men etter noen dager er det som de hører til oss og det er nesten glemt at de henger på. Likevel lager jeg en sekkepulk av liggeunderlaget mitt når vi kommer på toppen. For herfra må vi ned noen hundre meter før stigningen over Visttindene kan starte. Og her er det mye snø! En velfortjent hvil for skuldrene når jeg kan dra sekken med meg fra bakkenivå.

IMG_4576.jpg

Liggeunderlaget kan brukes til så mangt.

Det deilige været diskuteres mens vi nyter utsikten så langt øyet kan se. På tur opp ryggen på Litlskardtind får vi øye på kysten og havet. De syv søstre står og danser i horisonten langt, langt vekke. Et feilsteg nedenfor, noen hundre fallmeter under oss ligger Søre Vistvatnet og nyter solen. Det ser ut som det enda er noen små flak av is som dupper rundt der nede. En sen lunsj tilberedes rett under nesa på Vistkjærringa (1239moh). Fra vi finner fram primusen til vi er ferdig forsynt har været slått om fra sommer og 20 grader til 9 grader og regn. Fra vi begynner å pakke sekkene til vi står klare til å gå har skodda sløret til alle gjenkjennelige formasjoner. Jeg står å ser såvidt kompassnåla foran meg. Været i fjellet snur fort får man alltid høre fra erfarne vandrere.

IMG_4584.jpg

Været i fjellet snur fort.

Heldigvis har vi god kontroll over hvor vi er slik at vi kan sette kompasskursen og gå etter den. Det gjelder bare å unngå det halvveis islagte vannet på nordsiden og det bratte stupet på sørsiden. Tempoet settes til to kilometer i timen og om ikke tåka har lettet etter en time slår vi leir. Enkelt og greit.

IMG_4589.jpg

Kjekt å ha!

Heldigvis letter været igjen og vi kan orientere normalt. Berggrunnen er endret og vi ser den massive granskogen i Eiterådalen et godt stykke foran oss. Det er mange juv mellom oss og målet. Men snøen ligger tykt og godt i de fleste så det blir aldri noe problem og forsere de. Målet vi har satt oss litt etter litt gjennom dagen er ei hytte i enden av Eiterådalen. Det blir litt av en dagsetappe. Sikkert dobbelt lengde av den korteste vi har hatt hittil, men ei hytte passer fint så våte og slitne som vi er nå.

IMG_4597

Eiterådalen nærmer seg.

Utkjørte og håpefulle står vi plutselig ved øst-enden av nasjonalparken. Vi er enda en god marsj fra målet på Trofors, men den fredede delen av område slutter her. Dalen er bratt som bare fy og kartet studeres for å finne en mulig fluktrute nedover. Det skal gå en sti ned, men den er ikke lett å få øye på i kratt- og granskogen som dekker området. Etter litt traversering frem og tilbake finner vi den og den følges krampaktig ned til bunnen av dalen.

IMG_4603.jpg

Turen nærmer seg vemodig en slutt. Men enda har vi noen tunge kilometer igjen på dagens etappe.

Etter noen drøye kilometer langs en skogsvei i dalen ankommer vi destinasjonen vår. Neversletta. Kartet, forøvrig kjøpt i år, har tydelig merket av at her står det ei åpen koie for slitne og våte vandrere. Alt som står igjen er restene av ei pipe og noen rester fra brent laftet tømmer. Og utedoen. Denne hytten har brent ned for flere år siden fastslås det. Ikke noe mer å gjøre med den saken. Bålet fyres av tørr grankvist og teltet slås opp. Vi får det riktig koselig inne i skauen her. Det blir en egen atmosfære inne i granskogen når det småregner og bålet knitrer og varmer slik at man må trekke seg en meter eller to lenger bak innimellom. Det er sent så jeg rekker bare å brenne de våte sokkene halvveis opp før soveposen letes fram og jeg knøvler meg som en brennende plastpose ned i den. Det soves uavbrutt i ti timer etter dagens fjorten i aktivitet.

IMG_4127.jpg

En siste hilsen fra posen.

Den siste dagen er her og det føles litt vemodig og tenke på at ved enden av dagen er denne fantastiske turen over. Men hva kan man gjøre? Den siste mila får vi prøve og nyte selv om kroppen er litt tafatt. Ting har begynt og gå på autopilot. Kjelen står på primusen nesten før man våkner og teltet er pakket på to minutter. Rutinen er inne. Evnen til å blokkere den virkelige verden ute har vært deilig og kjærkommen.

IMG_4616.jpg

Stavassdalen glimter til med pene omgivelser den også.

For å sprite opp de gelé-aktige beina for den siste etappen fyrer vi i gang noe musikk på vedklyve-musikkboksen som Topp har med seg. Spillelista er som tatt ut av en kassetthylle på bruktbutikken. Men med få alternativer er det rart hvor raskt man blir fornøyd. Det moonwalkes til Michael Jackson gjennom Stavassdalen. Det er nok ikke mange som har gjort det tidligere. Romklangen fra gitarriff minner meg om klangen av vann og fugleskrik mellom dalene vi har passert i vår vandring og stemningen blir litt melankolsk inne i hodet mitt der jeg trasker av gårde. Elgbæsjen som man unngikk i starten av turen går det nesten sport i å maltraktere mest mulig når den passeres. Livet føles enkelt og herlig. Noe det i bunn og grunn også er.

IMG_4620.jpg

Statskog og turistforeningen har gjort en bra jobb på denne siden av fjellene.

Stavassetra forsvinner like fort i skogholtet som den åpenbarte seg og vi er nå nærmere sivilisasjonen enn vi har vært siden vi forlot Tosbotn for ei lita uke siden. Her treffer vi folk på søndagstur og noen lurer på om vi er riktig kloke og om at det virkelig er mulig å gå fra der vi kom fra til der vi er kommet. Vi nikker og sier at det er bare å fortsette innover så kommer dere dit dere også.

IMG_4623.jpg

Ved Stavvatnet ligger denne fine gapahuken. Det er også mulighet til å låne båt her. Og utedo.

Ved Stavassgården treffer vi en gjeng besteforeldre og barnebarn som spanderer pølser, vafler og muffins på sultne vandrere. Det er kjekt og møte folk på tur. De tilbyr seg å gi oss skyss inn til Trofors slik at vi slipper de siste timene med vandring langs landeveien og vi takker ja til det. Det beste er at jeg kommer til Trofors en halvtime før bussen har avgang hjemover. Jeg rekker en pose bamsemoms og en feit bacon-cheese burger på Esso før jeg må ta farvel med turkompis Topp og hive meg på bussen hjem. Bussen bruker 50 minutter fra Trofors til Tosbotn. Tenk på det du.

Flere bilder under:

 


Augustturen

Børiøyra til Lomsdal


Instagram

 

 

 

 

Galdhøpiggen

Når man er så heldig og bo i en annen ende av landet enn der man er oppvokst må man  selvsagt ta nytte av det. Hver gang man skal reise hjemover på besøk passerer man mange severdigheter alt etter som hvilken vei man tar! Denne gangen tok jeg Sognefjellet og snarveien gjennom Jotunheimen.

IMG_3794

Gaute speider etter neste varde i tåka.

Jeg skal kjøre nordover etter helgen og er lite gira på selve kjøreturen. Den er lang, den tar tid, man irriterer seg over andre trafikanter og livet er i grunn ganske surt hver gang man havner bak en bobil. Hvordan kan jeg piffe opp en slik tur da? Tenkes det høyt. Et par telefonsamtaler senere er det avtalt. To stykk sitter på fra Stavanger og oppover, mens en annen kommer kjørende nordfra. Ruten vår går gjennom blant annet Hardanger, Lærdal, Årdal og Tindevegen inn i Jotunheimen og videre. Tar mann denne veien fra Sørvestlandet og nordover passerer man tilfeldigvis Galdhøpiggen. Perfekt! En topptur er alltid ett greit avbrekk i en ellers så monoton øvelse som å kjøre bil i 18 timer.

Etter ni timer med fjord- og fjellsightseeing parkeres bilen ved Spiterstulen fjellstue i Lom. Her kan vi gå opp uten brefører og på eget ansvar. Slik vi liker det. Rolf har kommet oss i forveien fra E6en i nord og er allerede i gang med teltet sitt. Vi får gang på det og slår leir i en fei vi andre også. Det føles godt å kave med litt teltduk etter en dag bak frontruten.

IMG_3763.jpg

Spiterstulen i bakgrunnen.

Morgenen etter er vi tidlig på’n. Halv syv rister jeg i samtlige teltduker for å kunngjøre at kaffen står på trekk. Det gryntes og rulles litt før lyden av glidelås annonserer noen trøtte morgentryner for den friske fjelluften som ligger stille i dalen.

IMG_3761.jpg

Elven Visa renner gjennom dalen.

En time etter er campen pakket ned og frokosten inntatt. Hvor langt opp Galdhøpiggen kommer jeg på to polarbrød og en sterk kopp kaffe?

Skjermbilde 2017-06-14 kl. 17.14.55.png

GPS sporet opp.

Turen opp fra Spiterstulen til toppunktet er bratt. Vi snakker i underkant av 1500 høydemeter på drøye fem kilometer. Alt unødvendig havner i bilen, uten unntak. Det er lenge siden jeg har gått med så lett sekk på fjellet! Vi geiter oss opp meter for meter. Fort går det også! Ingen skritt kastes vekk på flate partier her. Alle går oppover.

IMG_0033

Rolf setter standarden.

Det tar ikke lang tid før vi når igjen det lave skydekket som går i ett med snøfonnene der det er tettest. Vi har nok ikke valgt ut den beste dagen med tanke på været funderes og konkluderes det i. Uansett er vi fornøyde til sinns og guffer på. Meter for meter og etterhvert halvmeter for halvmeter. Jeg finner ut at jeg trenger to bananer og noen ruter melkesjokolade i tillegg til frokosten for å komme meg til toppen. Heldigvis ble dette prioritert til sekken og ikke til bilen.

IMG_0047

Utsikten nytes av brødrene Estensen.

Stemningen blir ganske trolsk etterhvert som vi blir pakket inn av skodda. Kartet tas frem i blant for å dobbeltsjekke retningssansen. I blant letter tåka akkurat nok til at vi får små inntrykk av fallhøyden om vi skulle gå utfor den ene eller den andre siden av ryggen vi kravler oss opp. 3-400 meter fra toppen er det bom stopp. Alt er hvitt. Luften står helt stille. Varmt er det også. Det minner nesten mer om en steamdusj i et tyrkisk bad enn 2400 m.o.h like ved toppen av Galdhøpiggen. Et lag av ull tas av og vi er tilbake i fjellheimen. Det kjøpslås om det er forsvarlig og fortsette. Alt vi ser er omrissene av hverandre. Vi blir enige og GPS punkt tas på klokka så vi vet hvor vi er på kartet. Du deilige teknologi! Kompasskursen blir satt og vi traver videre. Sakte og forsiktig.

IMG_0051

I ensom majestet.

Og der ser vi noe merkelig. Vi må noen titalls meter nærmere før vi får tolket det korrekt. Ei hytte. Ei hytte på toppen av Galdhøpiggen. Greit nok tenker vi og løper i ekstase mot toppunktet. Vi greide det! Til tross for den tykke tåka… Så kommer sjokket! Det er en mann der oppe. Han selger pølser og kaffe i en kiosk i hytta. Hva i all verden.

IMG_0059.jpg

Her selges det pølser, kaffe og kvikk lunsj på 2469 moh.

Da vi har kommet over sjokket forteller mannen med Norges høyeste stilling at hytta drives privat og har stått her i 100 år. Jaja tenker vi, så mye for den villmarksfølelsen. Selvfølgelig mens vi gomler i oss pølse og heller nedpå med kaffe fra kiosken.

IMG_0061

På toppen!

Det tas en high-five på toppen før vi starter på landets største nedtur. Dette har vi drømt om hele veien opp. Å endelig få ake ned igjen! Hadde de solgt romperesere i kiosken hadde vi nok betalt det vi hadde for ett par slike, men bukserompa fungerer fint den også. Vi er under skylaget på under halve tiden vi brukte opp. Det glises fra øre til øre for hver turist som passeres på tur motsatt vei.

IMG_0073

Sikten på tur ned var ganske lik sikten på tur opp.

Vel nede avsluttes turen med en low-five som vi valgte og kalle det. Burgerstoppen på Dombås var på sin plass på turen videre nordover. Hvilket fjell skal bestiges på returen til Stavanger mon tro?

Takk for turen!

 

Flere bilder under.

 

Junituren

Etter en lang kald vinter. En vår med evige meter fortapt sene og fravær av napp. Time på time med dagdrøm rund leirbål og hyttepeiser. Jeg har sett Monsen og gjengen dratt opp en etter en etter en etter en i Finnmark og i Canada… En etterlengtet sommer har gjort innmarsj i fjord og fjell. Endelig. Nok en tur kan vel ikke falle i fisk?

IMG_3637.jpg

Denne karen trives som fisken i vannet. Men får han fisk? Foto: Birk Arnesen.

Fire karer står klare ved foten av Frafjordheiane. Det er ikke lenge siden jeg sto her sist, men mye har skjedd. Alt er plutselig grønt og frodig. Den svale duften av nysprungede bjørkeblad blandes fort inn med lukten av de fire karene som for litt siden sto ved foten av stigningen, da uten en svetteperle i panna. Det er like bratt som sist gang konstateres det. Månafossen faller elegant som vanlig med sine vel over 90 fall-meter før vannmassene dundrer i bakken langt nedenfor utsiktspunktet. Jeg blir like bergtatt hver gang jeg passerer. Men det er ikke disse lovordene som har fristet våre to nye turkompanjonger til å bli med på dette blodslitet. Vi skal på fisketur med sitronpepper og gastromat i krydderhylla.

IMG_3609.jpg

Erlend og Steigen’s store sønn tar føringen fra start.

Utsikten innover dalen er ikke noe annet en spektakulær nå når all løvskogen har blomstret. De tidligere grå og nakne fjellsidene er nå grønnere enn MDG og vel så det. Og bjørka den biter seg fast der ikke en gang fugler kan komme til. Vi tar en drikkepause i bekken som renner rett sør for Friluftsgården Mån og slår av en prat med to danske herremenn som sitter å spiser norsk melkesjokolade på trappa til utedoen.

Frafjordheiane.jpg

Steigen, Erlend og meg i god flyt innover. Foto: Birk Arnesen.

Til tross for fuktig underlag i siste etappe før leirbålet kommer vi alle fram relativt tørrskodd. Det gledes da vi finner den svære presenningen vi mente vi hadde sett liggende gjemt bak en stein her sist vi var oppe. Været ser grått ut og da er det innafor å sikre leirplassen med ett midlertidig tak for anledningen. Steinhelleren får stå ubrukt denne gangen. Uansett produserer nok fire mannfolk alt for mye rot til at det skal være mulig å gjennomføre en helg under en stein på noen praktisk god måte.

IMG_3619

Leirplass under konstruksjon.

Sekkene tømmes utover plassen og det lages system i kaoset. Jeg foreslår at våre to nye turgjester snører stengene å løper ned til vannet og ordner noe kveldsmat, mens jeg og fyrbøter Birk får gang på varmeelementet i helgens ungkarsbule. Det hogges, det kløyves, det stables og tennes. Turen er i gang.

IMG_3678

Det er viktig med litt takhøyde på turer som dette.

Diskusjonene rundt leirbålet på en guttetur som dette trenger ikke nødvendigvis gjengis i referatform. Kveldens viktigste tema handler om hjemplassene våre, som kanskje er normalt når man samler en gjeng med karer fra forskjellige steder i landet. Det utvikler seg til en pissekonkurranse om hvem sin hjembygd som er best merittert. Jeg føler meg som en sikker vinner når jeg drar trumf-kortet om at vi har Norges største ostehøvel hjemme (selv om jeg har hørt rykter om at dette ikke er tilfelle lenger, noe jeg ikke nevner). Hvem som går av med seieren er uklart i det jeg slokner til vreden av vassdraget som snor seg gjennom steinura noen hundre meter lengre bort i lia.

IMG_3643.jpg

Erlend og fyrbøteren har funnet seg til rette.

Jeg våkner på natt-morgenen til fuglekvitter og syvsovende turvenner. Da jeg skal til å snu meg for å sove videre kjenner jeg at soveposen er fuktig utenpå og lurer på om det har lagt seg et dugglag i løpet av natten. Videre undersøkelser avslører at det er en svartsnegl som har ålet seg til åpningen av posen. De trives vist i slike fuktige og grønne omgivelser som vi har slått leir i. Jeg grynter på nesen og knipser den i retning fyrbøteren, snur meg og sover videre.

IMG_3652.jpg

Dette må kan påstås å være en grei start på dagen.

Potetene vannes på utsiden av presenning-fortet mens kaffen står å trekker ved morgenbålet. At det gjespes er kun av vanesak, for i natt har alle sovet som om vi aldri har sovet før. Uthvilte som vi kan bli går turen ned til vannet for å ordne noe småfisk til lunsj. Jeg er den første som gir opp og returnerer til leiren etter et par timer uten sysselsetting av typen å faktisk dra en fisk opp på land. Jeg står i å hogger noe ved for å få tankene vekk fra alt og ingenting en stund og slutter ikke før ulltrøya henger gjennomvåt til tørk i solsteiken.

IMG_3675.jpg

Erlend har fått fisk, en skikkelig sværing om du ser dårlig etter.

Heldigvis ordnet de andre gutta noe småfisk slik at vi fikk et lite lunsjmåltid likevel. Vi blir enige om å ta turen videre nord i dalen til Fidjavatnet etter at maten har seget. Det må da være bedre beite opp gjennom vassdraget. Den store og sterke fisken holder seg vel i form der det er litt strøm tenker vi høyt og fyller termosene og setter av sted.

IMG_3682

Gutta nyter utsikten nedover dalen.

Månavatnet passeres et par hundre meter oppe i terrenget, de som har anlagt denne stien var nok entusiaster av utsikt og samlere av høydemeter på tur. Etter ett par drikkepauser kommer vi uansett fram til elveleia mellom vannene. Erlend tar en liten rakker på tredje kast med spinner over de strie vannmassene. Vi tar første avbrekk for fiske på vår vei her. Halvtimen vi setter av har kun ført til lettere termoser da vi stabler oss på stien å kommer oss videre.

IMG_3687.jpg

Fantastisk skue opp gjennom den frodige dalen.

Så åpenbarer den seg. Fiskeplassen er som tatt ut av ett fiskeprogram på TV. En kulp fylt med gjennomstrømmende krystallklart fjellvann. Store kampesteiner ligger spred rundt om i vannet. Over rolige seksjoner av stryket står det trær, som tatt ut av den villeste eventyrskog, hengende over den blanke overflaten hvor de kaster skygger over hva nå enn som måtte oppholde seg under overflaten. Her biter han tenker jeg. Et kast, jeg sveiver inn. Ingenting. Kast nummer to, halvveis inn. Hva er det jeg ser? Blodet starter å bruse. Jeg holder snella stille i et sekund og myser. Kan det være? Sveiver videre. Nap! NAP!! Han beit på!

Du har hørt om diverse måleenheter for lengde, som en fot, en tomme eller en favn. Hvis en fisk hadde vært en måleenhet hadde det vært denne som var malen. Pulsen slo som om jeg hadde drukket ti kopper ren kaffegrut på under halvtimen. Jeg så for meg ørreten i frysedisken på butikken. Ørreten fra læreboka i naturfag. Dette var eksempelet på den greske gudefisken. Haisommer passerte i revy gjennom hodet mitt.

Jeg sloss med fisken i det som føltes som en evighet. I frykt for at den skulle lure med seg agnet ned i steinura da den atter en gang stuper mot bunn, eventuelt av ren dumskap, blir jeg for ivrig å fører den opp mot land. Det er alt for tidlig. Høvdingen har enda for mye energi igjen og bykser seg fri fra spinneren da jeg skal til å hogge tak i den med nevene.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Pulsen slår enda. Det eneste som mangler er blodsmaken i kjeften. Jeg er utkjørt. Jeg sitter på kne og roper inn i steinura ufine ting om fiskeferdighetene mine og fiskekroken som ikke greide å kleppe godt nok tak i kjeften på den største ørreten i mitt liv. Knust, apatisk, som en annen mann, med en annen personlighet ser jeg meg rundt for å se om noen har vært vitne til det som akkurat har utspilt seg. De andre er fortsatt en liten hundremeter bak i ura og prøver lykken der. Kommer noen til å tro meg? I forargelse prøver jeg et kast til selv om jeg vet det er for sent, den karen der kommer ikke til å få tilbake matlysten på en stund. Spinneren fyker til værs og lander øverst i ei gigantisk bjørk. Jeg strammer bremsen og rykker til og vender tilbake til gutta med ekstra plass i slukskrinet og en tragedie for dramatisk for teater. Fra lykkerus til øresus.

IMG_3690.jpg

Et lite paradis i mellom steinur-klyvingen. Like før plassen hvor mine største drømmer ble knust.

Etter denne hendelsen er det uklart for meg hvordan turen gikk videre inn over dalen. Det har rett og slett ikke blitt registrert. Jeg husker bare skoene mine som forflyttet seg skritt for skritt. Men vi kom fram til Fidjavatnet til slutt. Lengde- og tidsanslaget vi foretok oss før avreise var ganske skralt i forhold til virkeligheten. Makan til kronglete fjelldal å trø igjennom er meg enda forunt. Men det er det som er så fint med Frafjordheiane. Det er litt vilt, det er slik det skal være.

IMG_3694.jpg

Fidjavatnet strekker seg langt innover dalen.

Fidjavatnet og bredden langs østsiden var som tatt fra ett maleri. Dette er virkelig en fantastisk plass. Jeg vil ikke anbefale å trø gjennom steinura vi nettopp hadde forsert med 20 kg på ryggen, men om du skal ha en leirplass med virkelig mening, er dette plassen. Den frodige bredden strekker seg flere kilometer innover det store fjellvannet før vannet går over i ett meandrerende elveformat til du treffer ett fossefall enda høyere opp i retning Blåfjellenden. Det veksler mellom grov småstein til fine sandstrender innover. Her er nok rikelig med fisk også. Men det hadde allerede blitt så sent på dagen at vi tok oss ikke tid til noe grundig fiske her denne gangen. Den siste slurken kaffe fikk gjennomgå sammen med nøttemiksen som gikk på rundgang før vi satte kursen ned dalen igjen. Det hadde samlet seg mørke saker på himmelen den siste timen og det var i seneste laget vi gjorde retrett. Det ble en heller bløt affære å traske seg hjem. Men alle mann tok det med et smil. Desto bedre å komme fram til leiren og vrenge på seg tørre klær…

IMG_3713

Man kan gå for evig og alltid innover denne dalen uten å kjede seg et sekund.

Gjensynsgleden med tilfluktsstedet var tilstedeværende. Det bar rett ned til vannkanten og ut i vannet med alle mann. Selv om det enda er smeltevann fra sneen lengre opp som renner gjennom dalen er det jo tross alt juni. Utslitt etter dagens strabaser sloknet alle i god tid før skumringen tok over himmelhvelvingen.

IMG_3719

Sokker tørkes og fyrbøteren lager seg Fjordlands(!) til kvelds.

Det påstås at gjengen under presenningen sov enda bedre denne natten. Lyden av regnbyger som slår på duken har visst en beroligende effekt på det menneskelige sinn.

Når vi heller i oss den første kaffekoppen er klokken allerede passert ni og en kjapp hoderegning tilsier at vi har sovet i vel over ti timer. Klærne som henger til tørk på utsiden er enda våtere enn da vi hengte de opp kvelden i forveien, men det ordner vi med litt ekstra ved på bålet før vi bryter leir. Da tiden er inne for å pakke sammen har alle fått på seg tørt tøy. Buksa mi er enda i våteste laget. Men det går fint, jeg har stilongs og regnjakke. Det får bare være ekstra underholdning for turistene nede ved Månafossen når vi passerer dem.

Det er ikke ofte man går ned med tyngre sekk enn når man kom opp, men ved dette tilfelle er det så mye vått i sekken at det er ganske jevntungt med turen opp. Ikke noe problem det. Opp og ned turen fra i går sitter merkelig nok ikke igjen i bena og turen ned går lekende lett. Det må ha vært det kalde badet som gjorde susen.

Alle er enige om at dette var innafor bruk av pinsehelgen og at det ikke må bli lenge før neste tur. Det satses på mindre trafikk på hjemveien enn på turen opp og vi skiller lag for denne gang. Takk for turen!

Flere bilder under.

 

Julituren

Maituren

Mai er måneden da sekken blir lettere på tur. Soveposen tar mindre plass, pelskåpa kan få henge hjemme i skapet og skjerf og votter kan pakkes bort om du er påpasselig og drikker tran til vanlig. Til tross for en forkjølelse pådratt i tigerstaden helgen før kjører jeg ullgenseren over hodet å trør til fjells.

IMG_3433

Utsikt overalt fra toppen.

Denne gangen er jeg hjemme på Helgeland i anledning konfirmasjon og kan ikke la sjansen unnslippe når været er slikt som dette. Det skal teltes på fjellet i mitt liv. Den lokale toppen. Toppen hvor du aldri kommer opp. Toppen som alltid har enda en stigning når du føler du er over siste kneik. Til tross for at den kun er i underkant av 600 moh. Dette er stigningen jeg tenker på over alt ellers i landet når det blir tungt å gå. ‘Det er i alle fall ikke like j**** som Trælneshatten’.

IMG_3344

Utsikt mot hjembygda.

Jeg pakker sekken med tørrfisk, sjokolade og en nordlandspils. Akkurat det som trengs for å bli kvitt denne pesten av en forkjølelse som har sneket seg innpå i storbyen. Det er vanskelig å kle seg lurt i byen, man skal jo se så stilig ut. Da blir det gjerne kjølig etterhvert som kvelden røyner på… Men her på fjellet derimot gjør man hva man vil. ‘Ull fra topp til tå – og i sekken og’ pleier jeg å si. Nei jeg gjør egentlig ikke det, men jeg praktiserer det!

IMG_3343

Utsikten bakover på tur opp fjellryggen.

Jeg velger en alternativ rute opp mitt ungdoms fjell. I stede for å dra med meg ryggsekk og telt opp den aldri-endene fjelltrimstien lurer jeg systemet ved å gå opp fra andre siden. Opp langs ryggen. Det er litt lengre, men sååå mye mer komfortabelt. Det er ikke juks det. På toppen hvor jeg planlegger å slå leir er det dårlig med drikkevann, så kaffen er ferdig traktet på termosen og vannflaskene er fulle. God mosjon.

IMG_3352

Utsikt ned til Brønnøysund. Dønna og Lovund i det fjerne.

På veg opp passerer jeg flere fine utsiktspunkt i alle himmelretninger. Både innover i landet såvel som utover havet. På toppen vet jeg at jeg ser fra langt ned i Trønderlag til langt nord i Nordland, men ingen ser meg. Perfekt. Like før toppen møter jeg to reinsdyr som har forvillet seg vekk fra flokken sin. Mon tro om de finner vegen tilbake til resten av gjengen? De følte ikke for en prat og ruslet av gårde som om jeg ikke eksisterte. Jeg følger sporene deres opp til toppvarden hvor jeg slenger fra meg sekken og tar en pust i bakken. Jeg skriver meg inn i boken og slår av en prat med to karer som har kommet opp  fjelltrimstien for å sjekke utsikten. De går ned igjen og jeg går på leting etter egnet plass å slå opp teltet. Og gjett om jeg finner det.

IMG_3376

Teltplass med mening. Nesten i lyvd for den beryktede østavinden også.

Himmelen er ikke bare blå på kveldstid her, den balanserer mellom rød-oransj-gul-rosa-hvit og blå. Blant annet. Om man legger et filter på et bilde tatt her, blir bilde ødelagt. Det er akkurat slik det skal være fra naturens side. Har du sjansen til å besøke denne plassen så ikke nøl. Sjansen for at det er drittvær du møter på fergekaia eller flyplassen er temmelig stor, men er du heldig får du en turopplevelse for livet.

IMG_3410

Utsikt mot fjellene i Lomsdal-Visten nasjonalpark.

Kvelden nytes og sjokoladen prioriteres over tørrfisken. Sånn er verden blitt og jeg har lært meg å leve med det. Jeg sparer tørrfisken til frokost. Hvis jeg ikke blir mett nok av polarbrødene med Nugatti.

IMG_3428.jpg

Soloppgang.

Jeg våkner til en strålende soloppgang i fire tiden på morgenen. Jeg stikker hode ut av teltduken, smiler, og snur meg i posen og sover videre. Utpå formiddagen takker jeg værgudene for turen og vender hjemover.

Flere bilder under.

 

 Junituren

Aprilturen

Nå skal det fiskes! Våren har gjort sin innmarsj i lavlandet og det kribler i fingrer og ben. ‘Har du mark i ræva?’ ville gamlingene spurt. ‘Nei, men jeg er på mark-kjøret’ ville jeg svart. Når ørreten våkner fra vinterdvale er den våryr og sulten. Kanskje litt lettlurt også?

Slik starter en god fiskehistorie. Dette er ikke en av de. Målet for turen er Månavatnet og Fidjavatnet i Frafjordheiane. Her har jeg gått forbi uten fiskestang før, og da vaket det som om det regnet fra klar himmel. Greit nok, dette var mye senere på året. Men man kan jo alltid håpe. Man må alltid håpe! Sekken blir pakket for to netter i fjellet. Nødrasjoner er med, men markene ligger hjemme. Man kan ikke huske alt. Sluk og spinner settet er da med i alle fall. Så finnes det tross alt meitemark i naturlige forekomster i marka.

IMG_2893

Sekkene blir bare større og større for hver tur.

Bilen parkeres på en tom parkeringsplass en virkelig strålende mandag i slutten av påskeferien. Hvordan kan det ha seg at det ikke er noen andre som skal på tur hit på en fridag som dette? Dem om det tenker vi og beinpresser på oss sekkene. Starten er mannevond fra parkeringen og opp til dalen hvor friluftsgården Mån ligger. Det går rett opp, i motsatt retning av tyngdekraften og overskuddet. Heldigvis passeres den spektakulære Månafossen på tur opp. Noen bedre grunn for en vannskvett og pust i bakken trengs ikke.

IMG_2894

Månafossen.

Vel oppe i dalen får vi fort pusten tilbake. Solen skinner og glitrer i fossene som renner ned langs de bratte fjellstupene på hver sin side av dalen. Her er mye løvtrær konstateres det, men lite løv. Våren har ikke kommet opp hit riktig enda. Uansett nærmest spaserer vi innover dalen og nyter den varme solen i det rim-fuktige gresset som står å tørker i den kjølige luften. Friluftsgården Mån inspiseres og ligger riktig fint til, her nede i dalen får den nok maksimalt utbytte av solen på dager som dette. Etter en medbrakt kaffekopp marsjerer vi videre innover til turens første mål, Månavatnet.

IMG_2903

Månavatnet.

Is. Det er is på vannet. Riktig nok kun litt på sørsiden, men det blir fort fastslått at det ikke har vært samme temperaturene her oppe som nede i byen den siste tiden. Vi tenker ikke mer på det og starter en god gammeldags dugnad med ved-sanking. Det tårner seg opp med diverse fallved. Til tross for store mengder skog, er det kun løvskog. Og det som er lettest tilgjengelig er pil-råttent. Birk blir satt i sage tjeneste og jeg stikker på streif etter noe tørt for å få fyr med. Ett stykke oppe i lia snubler jeg over en diger steinblokk som ligger alene inni skauen. Nysgjerrigheten er på høyde med tyngdekraften så jeg faller avsted i retning steinen. Kan det være et krypinn her? Kanskje en aldri så liten steinheller? Perfekt! En første klasses steinheller med jærsk-stablede steinvegger og steinovn. I natt skal ikke teltet opp.

IMG_2921

Leirplassen ved vannet blir byttet ut med denne.

Budskapet deles og utstyr forflyttes. Foran helleren ligger det ei stor hylle av en stein hvor bål trygt kan gjøres opp med utsikt ned mot gården på Mån. Fristelsen er uansett for stor, steinovnen i helleren må jo testes. Birk tar fyringsvakt, mens jeg hiver fiskestanga over skuldra og småløper ned til vannet.

IMG_2942

Lite napp, men utsikten kan man ikke si noe på.

Når vannet er så kaldt som dette ligger fisken på bunnen å tar livet med ro. Sparer på kreftene og biter kun på det som kommer til seg… I en steinur av et vann er ikke dette ideelt for sluksettet. I løpet av en time hadde jeg mistet fem gode kompanjonger til det klare vannets bunn. Jeg trår varsomt gjennom steinura tilbake til bålrøyken og melkesjokoladen.

IMG_2929

Velkommen!

Det er full fyr i ovnen! Herlig. Så lenge vinden blåser i riktig retning er ikke røyknivået innensteins faretruende høyt heller. Dette kan jo bli bra sier jeg til meg selv. Så snur vinden. Primusen monteres utendørs og kaffen kommer på kok. Det fiskes mer, skjønt man må nesten finne på noe annet å kalle det siden selve fisken er fraværende. Sluker hukes fast. Noen kommer fri, noen blir gjenlagt. Det blir trålet fra side til side med spinnere, men det oppnås ikke noe annet enn knekt tupp på stanga som en konsekvens av den massive steinura langs vannet. Den som venter på noe godt… Får nøye seg med pølser og koteletter. Det funker det også! Det er alltid viktig å ha med seg kulinariske nødprovianter. Det er alltid en trøst. Kvelden trenger seg på og stjernene byttes ut med innsiden av soveposen.

IMG_2971

Nødproviant. Foto: Vegard Leithe.

Dagen derpå. Å for en dag! Det er deilig å våkne under en 100 tonn tung stein og myse ut over en fjelldal med blå himmel i enden. Det deles i diverse sosiale medier og to til er plutselig på tur opp. Fristelser er til for å gi etter. Fidjavatnet er skrinlagt for denne turen og blir forbeholdt neste. Det ligger høyere i terrenget så vi venter på varmere tider når fisken er lettere og terge på seg.

IMG_2938

Været er sånn passe vestlandsk med snø, sol og blå himmel samtidig.

Dagen går i turtempo og etter dagens første fiskeøkt sitter Henrik og Vegard også å nyter utsikten utover dalen. Det fyres mer bål og det forsøkes på mer fiske, men vi ender opp med nødrasjonene i dag også. Ettersom dagen går må Vegard gjøre retrett, noen må jo holde landet i gang. Vi andre nyter dagen fullt ut helt til kvelden tar over og helleren inntas nok en gang.

IMG_2932

Komfort er stikkordet her, i alle fall om du har et godt liggeunderlag.

Neste morgen starter som forrige. Kan vi være like heldig med været hver gang vi er på disse turene? Også på vestlandet av alle plasser. Perfekt. Det skåles i kaffegrut og leiren ryddes. Teltet er fortsatt spent på sekken så mye av pakkejobben er allerede gjort. Og vipps er turen over og vi setter skotuppene mot hverdagen igjen.

Takk for turen! Flere bilder under.

Maituren

Marsturen

Hardangervidda 1 – 0

Jeg står å slår lens i mellom kopp seks og syv med kaffe en mandags formiddag.

Dagene blir bare lengre og lengre mellom asfalten og brosteinen i Stavanger. Oppe går diskusjonen lett vekslende mellom bleieskift og gamle opplevelser. Det slår meg plutselig at jeg vil gjøre noe, noe kult. Det er allerede en realitet. Hardangervidda skal krysses, på ski. Fra nord til sør med sola midt i fleisen! Hvem kan jeg lure med meg på noe slikt da mon tro?

Tre uker senere skal vi stå der. Jeg, Vegard, Henrik og Kristoffer. Tre bajaser og en fjellvant luring vi har lurt med oss for å berge livet. Jeg har vært mye på fjellet og i skauen på sommertid, men dette blir gjort på tynt grunnlagt. Dette er helt idiotisk og uansvarlig slår det meg, å starte med vår aller første lange vintertur over det største høyfjells-platået i Nord-Europa. Selvsagt holder jeg det for meg selv. Vi har jo Kristoffer med oss. Det eneste som kan stoppe oss nå; er været.

Skogen er fylt av farger og liv, vidda er hvit. Og da mener jeg hvit, virkelig hvit. Du kan stille meg spørsmålet om hvorfor jeg gidder å utsette meg for turer som dette. Vel, hvorfor drikke tequila selv om du vet kvelden gjerne går mot en hastig avslutning etterpå? – Det er gøy og du får en god historie i etterkant. Gjør man bare vanlige og kjedelige ting har man ikke noe morsomt og kult å fortelle om ved senere anledninger. For det er jo det livet handler om. Opplevelser og det å dele dem. Men før jeg kommer for dypt inn i det menneskelige sinn, her har du turen:

IMG_2738

Bajasene.

Vi tre bajasene tok turen til Oslo helgen før avreise for å overvære festlighetene i Holmenkollen i anledning Skifest 2017. Man kan ikke få noen bedre oppladning til uendelige timer på ski enn å slå camp mitt i den festligste svingen i Kollen. Hvorfor ikke ta afterski opplevelsen før selve skigåingen. Stemningen var uansett upåklagelig med norske seirer hver dag. Spesielt krummingen Bjørgen hadde i ryggen opp bakkene på tre-mila var med til å inspirere oss gjennom de tyngste partiene på vidda.

IMG_2739.jpg

Gjengen i kollen.

Søndag ettermiddag dro ferden videre med tog til Finse. Overskudd er ikke et ord som kan forbindes med denne togturen, men fram kom vi og der sto Kristoffer på perrongen for å ta oss vel i mot. Vi slo vår første camp ett stykke ute på vannet nedenfor stasjonen. Siden Finse hotellet hadde satt av et par skåler suppe til oss sovnet vi gode og mette alle mann. Da vi våknet morgenen etter var vi alle friske og klare til sinns. Vinden hadde dyttet greit i teltdukene i løpet av natten, men vi hadde ikke blåst bort. Dette så vi som et godt tegn.

 

Videobilde-17.03.2017 23.29.33.jpg

Camp Finse.

Med en siste titt på værmeldingen satte vi avgårde med en liten tvil i bakhode. Det skulle bli  opp til storm styrke i vinden i løpet av uken. Dagen i dag skulle nok gå bra, men hvordan vi skulle gjøre det videre i uken måtte vi bare ta da den tid kom.

Videobilde-17.03.2017 23.27.49.jpg

God gli de første kilometerne.

Føret var upåklagelig over Finsevatnet og den første haugen bortenfor. De blå flekkene på himmelen forsvant fort og til slutt hadde vi tatt igjen alle som hadde gått før oss og måtte tråkke egne spor i den dype snøen, som nå hadde endret struktur til det noe mer fuktige og tunge slaget. Perfekt sa vi til oss selv. Det er akkurat dette vi er ute etter, nå får vi testet oss selv. De to som dro pulk tenkte nok ikke dette. For det var ganske langt fra pulk-føre. Mildt vær og tung å seig snø. Opp og litt ned, så opp og opp også videre. Vi hadde jo pakket og utstyrt oss for – 15 ºC, men gikk nå på noe nærmere 0 ºC. Da vi kom fram til første camp på Kjeldebu en halv time før mørkets frambrudd var idéen om telt forlengs glemt. Vi datt inn dørene på hytta og vrengte av oss tunge, kalde og våte ull-trøyer i bytte mot tørre og friske. Med fyr i peisen og lapskaus i magen sov vi enda bedre en vi gjorde natten før.

IMG_2709.jpg

Med slik lektyre tilgjengelig gikk hytteoppholdet som en lek (Svenska Turistföreningens Årsskrift 1928-1939).

Tidlig neste morgen sto vi opp og hev blikket ut vinduene. Hvitt, hvitt og atter hvitt. Vinden og sikten var alt for dårlig for den neste tre-mils etappen ned til Sandhaug. Vi ble enige om å vente. Frokost og kaffe ble fortært og kortspill ble tapt og vunnet. Rundt lunsj tider kom det en mann rennende inn dørene, gjennombløt og tydelig glad for å komme fram til hytta. Han hadde teltet en mil lenger nord i fjellet og hadde våknet til nedsnødd telt og hadde gått i flere timer i våt nedbør. Karen var fra Polen og hadde mye vintertur erfaring, både på Island og Svalbard hadde han vært flere ganger. Men likt som oss hadde han ikke forventet dette været og føret ute på vidda. Vår nye venn fikk servert varm tomatsuppe, kaffe og en teskje akevitt som velkomst gave.

Vi satt spente resten av dagen og lurte på om det kom noen flere i dette viltre været. Det gjorde det! To timer etter mørkets frambrudd så vi noen hodelykter blinke lett utenfor vinduet. Det som møtte oss i døra når vi gikk for å se hva som var på gang var fire vettskremte franskmenn som hadde sloss med været og føret hele dagen. Mørket også de siste to timene. De kunne ikke mye engelsk, som franskmenn flest, men det var lett å tolke at de var glad for å komme fram til en oppvarmet hytte. «Dieu merci pour les cabines de DNT!».

Videobilde-17.03.2017 23.25.32.jpg

Det ble litt tid til overs for å leke i snøen på Kjeldebu.

Tre netter ble vi liggende på været i hytta. Det ble mye kortspill og enda mer kaffe. Ikke alle av oss hadde tid til å vente på dette uværet som hadde truffet oss denne uken, så vi bestemte oss for å gjøre retrett. Ingen skam og snu, ikke sant? Dag tre var det meldt sånn nogen lunde greit vær. Ikke godt gammelt påskevær, men mindre vind og ikke så mye nedbør. Etter å ha vasket ut av hytta la vi på vei. Vår polske kompanjong fortsatte sørover mot Sandhaug, mens franskmennene som hadde mindre tidspress på seg hadde bestemt seg for å bli på hytten en natt til.

Videobilde-17.03.2017 23.26.44.jpg

Retrett til Finse.

Det vi gjorde forskjellig fra turen nedover var å pakke om slik at vi hadde tunge sekker og lette pulker. Jeg hadde en god del kilo over komfort-grensen på skuldrene, men da igjen ble det litt lettere for pulk-guttene og traske seg gjennom den dype, tunge og våte snøen. Det var til tider en kamp med seg selv å gå de tre milene tilbake til Finse. Null gli og sterk vind ned fra Jøkulen jobbet hardt i mot oss, men vi knekker ikke lett. Jeg tror nok vi alle krummet nakken litt ekstra, som Bjørgen, og gikk på. På et tidspunkt blåste det så sterkt at Henrik veltet over ende. Sidevind og 25 kilos sekk er nok ikke alltid en like god kombinasjon. Den siste mila var snøen så våt at den sugde stavene fast for hvert stavtak og det kjentes som om vi brukte jern-spett som skistaver. Da vi endelig nådde Finse var gleden til å ta og føle på. Vi kom nok alle til å gå med en fantom-ryggsekk på skuldrene resten av kvelden, bare en mye lettere en enn den vi hadde bært gjennom dagen. Etter to pils, en treretters middag og en kaffe lå vi alle og snorket og sov på det siste ledige rommet på turistforeningshytta i Finse.

IMG_2741

Utsøkt mat på turistforeningshytten på Finse! Foto: Henrik L. Jensen.

På stasjonen dagen etterpå sto vi der, Kristoffer og tre bajaser med rikelig skitur på fjellet erfaring.

Selv om vi ikke nådde det originale målet har vi alle hatt en fin tur. Det å kjenne på naturen fra en annen side en når solen slår deg i fjeset mens du griller pølser på terrassen hjemme en sommerdag i Juli er fantastisk. Det er klart at en slik tur ikke passer for alle og en hver, men spør deg selv det samme som meg. «Hvorfor ikke?» Og hvis du konkluderer med å ikke dra, still spørsmålet til en halvgal venn slik at du bare må hive deg ut i det. Vi skal tilbake, og vi skal over vidda. Men fjellvettreglene er til for å følges, og da går det ikke alltid på første forsøk.

Takk for turen! Flere bilder under.

 

 

Aprilturen

Februarturen

Da er februar teltturen gjennomført. Strålende vær! Fantastiske forhold. God mat, god søvn! Den nye vinter-posen var fantastisk. Birk holdt på å fryse seg forderva i sin, mens jeg måtte av med superundertøy og ullsokker for at det ble for varmt inni min.

Dalevatn

Jada! Akkurat slik det skal være.

Januar er over og februar har hatt ett kaldt inntog. Det har vært klar himmel hele uken og frost både natt og dag. Turen blir ikke så lang denne gangen heller. Tvert om faktisk! Snuten vendes mot et populært turområde i Sandnes, kun en halvtime i bil fra sentrum i Stavanger. Dalevatn er målet. Dette er et flott lite vann som ligger inneklemt mellom Lifjell og Jødestadfjellet, rett over det skandale rammede gamle Dale psykiatriske sykehus. Men det er en helt annen historie. Uansett, går man av stien og følger vannet noen titalls meter er man plutselig ganske alene. Perfekt.

Birk ble lurt med denne gangen også og stilte nå med eget utstyr fra topp til tå. Nesten imponerende! Det er ikke lange turen fra parkering til leirplass her, men det er grei stigning så skiftetøyet ble brukt da godkjent leirplass var funnet. Med utsikt til Ryfylke i nord-øst og den aldri så lite populære kvikklunsj toppen Dalsnuten i sør-vest var det ingen stor diskusjon angående om dette var riktig side av vannet.

IMG_2532.jpg

Første pulje med ved.

Like ovenfor var furuskogen tykk og finn. Ned langs fjellsiden var det nesten som urskog med mye nedfallsved klar til å fyres på. Det ble sanket, hugget og stablet pent og pyntelig.  Øksen ble også brukt til vannsanking. Vannet var frosset over med et islag på rundt ti centimeter. Men hull ble det.

IMG_2524.jpg

Isen ble testet og vedtatt trygg.

Da kaffevannet var hengt opp over bålet var prosjekt teltplass allerede i gang. Det var ingen perfekte plasser fra naturens side, men med hjelp fra noe granbar og einebusker ble det over gjennomsnittet komfortabelt å testligge både på kryss og tvers innenfor teltduken.

Inspirert av Wenche fra God Morgen Norge hadde jeg pannekakerøre med meg, laget helt fra bunnen av! Innafor fór dette, med blåbærsyltetøy og bålkaffe attåt.

IMG_2536.jpg

Moffeloffene til steking.

Etterhvert som kvelden røynet på ble det fort kjøligere. Tykkere ulltrøyer ble vrengt på kroppen og enda tykkere vedskier selvantente i det livsviktige leirbålet. Nå var det virkelig kaldt. Sko ble satt til side og føtter ble samlet rundt flammene så tåfisen fordampet. På et punkt var det så kjølig at pilsen ble satt til side og kaffen ble prioritert. Det er herlig å kjenne at man lever påstås det, og det nikkes samtykkene.

IMG_2555.jpg

Intim-tid med bål er en viktig del av kalde turer.

Det er virkelig herlig utendørs på kvelder som dette. Når det ikke er en sky på himmelen og stjernene skinner om kapp med månen. Vinterluften er klar og forfriskende. Selv om lysene fra to byer prøver å forurense med all sin makt fra hver sin kant makter de ikke å overdøve det herlige skinnet fra fjerne stjerner og russiske satellitter i bane rundt jorden. Det er med ærverdighet hodelykten slukkes og soveposen kneppes igjen denne kvelden.

IMG_2556

Morgenstund, kald morgenstund.

Det var med et utspekulert smil jeg våknet neste morgen. Det ble så varmt i den nyinvesterte vinter-posen min at jeg måtte av med alt utenom trusa for å ikke koke i stykker inni der i løpet av natten. Det jeg lå å viste var at han i nabo-posen hadde slitt med å holde varmen sist tur da det var betraktelig mildere. Så han måtte nok til pers denne morgenen også med tanke på bål og morgenkaffe. Det var litt hutrete banning og steiking fra andre siden av teltet som også var til god hjelp i avsløringen av nettopp dette.

IMG_2562.jpg

Den følelsen…

 

Natten var over og morgenen i gang. Jeg mekket siste rest av moffeloff-røra og egg og bacon ble fortært. Selv om teltlivet i en dal virker veldig bra på kveldstid, betyr ikke det at det er like bra om morgenen. Det gikk to kjeler kaffe før solen greide sno seg rundt Jødestadfjellet for å dele sin varme med oss. Men da den kom, kom den med full kraft og gleden var stor fra oss begge. Tre lag med ull ble ettertenksomt erstattet med bar hud og skinnfellen ble inntatt horisontalt. Det er ikke mye som matcher varme solstråler når hele kroppen er like kald som vinterluften utenfor. Med den tanken runder jeg av og takker for turen!

Flere bilder under.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Marsturen

Januarturen

Å dra på telttur er noe alle har erfart. Det er ikke sikkert du har vært på en selv, men du har sett det på en av skjermene dine eller blitt fortalt en historie om det. Alle de store oppdagerne, speiderne og østeuropeiske menneskene med lavere levestandard enn deg har alle sovet i telt. Det er typisk norsk å vite hva en telttur innebærer.

I år har jeg tatt på meg oppgaven og erfare ‘teltturing’ gjennom alle årets årstider. Selv om dette er fullt mulig å få til på et forsøk her til lands, har jeg bestemt meg for å gjøre det skikkelig. Jeg skal sove utendørs hver måned i kalenderåret 2017.

Januar, en dønn ærlig måned der grått vær og sur vind har fjernet alt som slører til sannhetene gjemt bak skygger av yrende liv, grønn vegetasjon og sene sommerkvelder. Tenker du. Men nei; da jeg pakket sekken med jekkestropp for å sette i vei på min første lille mini-ekspedisjon smilte solen og været var mildt. Perfekt.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_2e8d

For langt til å hoppe, for dypt til å vade.

På turen fikk jeg lurt med meg en kompis som var litt nysgjerrig på dette. Mye turutstyr hadde han ikke, men man trenger ikke så mye for å komme seg på tur. Det han ikke hadde fikk han lånt. Med en god plan peisa vi på i god tur ånd. Vi skulle inn i Røssdalen i Forsand kommune. Dette er en herlig dal hvor jeg har vært før på sommertid. Og siden det var første vintertur så tenkte jeg at det måtte være et greit utgangspunkt. Det var bare et problem. Brua over elven inn til dalen manglet! Og strømmen var for sterk og vannet for dypt til å krysses. Bra start! Da er det vel bare å reise hjem igjen… Nei, fram med kartet og finn en annen løsning! Vi tar nabodalen.

På tur opp Tverrfjelldalen renner svetten like fort som tempoet dabber av. ‘Her var det jammen bratt’ hører jeg det peses et sted bak slottet av en ryggsekk jeg har på ryggen. Det humres lett tilbake før tempoet økes og høydemeterne begynner å fly.

Skjermbilde 2017-05-31 kl. 22.37.38.png

Birk begynner å innse hva det innebærer å yppe til kappløp opp fjellsidene med 20 kg på ryggen.

Ett stykke opp i høyden finner vi oss en fin plass å slå leir. Her har vi en stor og fin steinblokk til å reflektere bålvarmen vi skal få av all furuen som er sprekkeferdig av harpiks. Ekte tyrived… Min favoritt. Vår venn istiden har i sin tid slipt ut fine sitteplasser for oss i berget rundt så her oppe skal vi ikke bli ukomfortable. Pilsen og teltet blir sprettet på en flate like ved og nå starter den virkelige teltturen. Ved sankes og tennes av den ene, mens den andre henter vann i den sildrende bekken like ved. Birk har tatt hovedansvaret for middag og har delegert meg til frokosten. Grei ordning rundt middagstid i alle fall, spør du meg.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_2e61.jpg

Birk’s suppekjøkken.

Etter at bønner, pølser, bacon og potetmos er inntatt har roen virkelig senket seg over Tverrfjelldalen. I det fjerne skinner solen og vi blir enige om at bedre solforhold i januar kan det ikke være mange daler som kan matche denne med. Det skåles i kaffe og enda en pils mens historiene deles like livlig som flammene i bålet. Før vi vet ordet av det har mørket senket seg og stjernene har meldt sin ankomst. Luften er klar på denne tiden av året. Det ses godt når himmellegemene viser vei til teltet når det er på tide å ta kveld.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_2eca.jpg

Allerede før det er helt mørkt begynner stjernene å vise seg.

Natten går sin gang og ingen blir spist opp av ville dyr eller lurt ned til underverden av mystiske skapninger. Birk har dårligst sovepose så han blir nødt å stå opp først å lage kaffebål for å få varme i skrotten. Jeg ligger gjerne litt til i min egen favn før jeg greier å rulle meg ut. Perfekt. Lomme-termometeret som henger i teltduken viser tre blå. På tide å steke noen egg til frokost!

Vi fastslår at turen er velykket og gleder oss allerede til februarturen. Dette gav uten tvil mersmak! Leiren ryddes og returneres til moder jord i samme forfatning som da vi ankom, før vi hiver på oss de nå latterlige lette sekkene å marsjerer ned igjen.

Takk for turen! Se flere bilder under.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Februarturen