Hardangervidda på tverrs i gummibåt

Et sted på vidda, blant villrein og multeplantasjer.

August 2020. TO MENN, TO GUMMIBÅTER… neida, eller joda – faktisk. Etter litt gjensidig oppmuntring mellom to kompiser gjennom vår og sommer klaffet det endelig med fri for begge til å gjennomføre en real fisketur. Som bosatt i en storfisk fattig del av vårt langstrakte land måtte vi ty til andre jaktmarker for å tilfredstille våre fiske ego en gang for alle. Så etter en dag med bil, buss og drosje sto vi endelig klar for en helt knall uke i fjellet. Like fulle av forhåpning som sekkene var fulle av havregryn, gastromat og sitronpepper takket vi farvel med mobildekning og hverdagskjas ved inngangen til Hardangervidda, avdeling Røldal. Målet var å gli gjennom Kvennavassdraget ned til Møsvatn i andre enden. Og for en tur det skulle bli.

Siste finpuss på sekkene før første etappe: Valldal – Holmavatnet.

Det er over 20°C med god margin da vi heiser sekkene opp på skuldrene i halv seks tiden en nydelig ettermiddag ved enden av Valldalsvatnet i Røldal. I kveld skal vi «bare» klyve opp til Holmavatnet. En fin ferd rett i overkant av en mil inn i fjellet, med noe stigning attåt. Vi følger topp moderne traktorvei de første kilometerene inn mot Middalsbu før vi knekker av og inn i fjellet.

Middalen forlattes i det vi klyver opp Vivassdalen.

Krokete trær og grønn vegetasjon trekker seg mer og mer tilbake etterhvert som vi jobber oss opp den kronglete fjellstien. Vi forlater den frodige Middalen i det vi kommer over kneika og får Vivassdalen med Vivassvatnet i øyesyn. Den slående heten av sol reflektert i lyng får et lite friskt pust av vindtrekk. Vi gidder ikke engang late som vi ikke allerede er gjennomvåte av svette og vurderer laksefiske i det skotske høyland som neste tur. Men fast bestemte på at morgendagen skal startes med luft i båtene, streber vi videre til solen går ned og teltene står ved sørenden av Holmavatnet.

Utsikten tilbake ned Vivassdalen.
Første teltcamp ved Holmavatnet.

Morgenstund med kulde i munn. Etter gårsdagens ferd i solskinn og syden temperatur føles det litt rart og våkne langt til fjells ved et halvveis islagt vann. Morgendisen svever over vannet og skaper en helt spesiel stemning til turens første morgen kaffe.

Kjølig morgen ved Holmavatnet før nok en solskinnsdag i fjellet.

Endelig er turen i gang. Det skåles med havregraut før vi blåser opp packraftene. Trette skuldre jubler i det oppakningen knyttes fast på forut toppdekk. Det blir ei staselig skute å sjøsette.

Rolf jager morgendis.

Til tross for en usikker iskant kommer vi oss lett nok utpå. Vinden står stille og alt som kan høres er padletakene og en noe ufin mumling fra undertegnede når han greier å ødelegge fiskesnella på under et kvarter fra fisketurens start. Heldigvis, rutinert som jeg er (blitt) og fullt klar over tilstanden på mitt godt brukte fiskeutstyr, har jeg med både lim og reserve.

Etter endel sikksakk padling, isbryting og snøreslenging, bryter solen endelig skikkelig gjennom i det vi setter fot på land ved østenden av vannet. Første stryk skal padles håper vi. Etter en rekognoseringsrunde fra nærmeste haug ser vi at det må bæres en liten bit, men vi kan fortsatt bli litt våte først!

I stryket som går ut fra Holmavatn må det bæres en liten etappe.
Skiblander II til kai.

Snø, is og kulde slipper fort taket utover dagen. Vi padler videre ned mot Kvenna i storslåtte omgivelser. Fisk er det også i disse vannene vi passerer. Etterhver som solen heller mer og mer mot horisonten kommer vi oss i land der Litlos skyller ut i Kvennsjøen. Det har vært en del gode hugg på sluker og agn i dag. Telt og primus monteres og våte klær henges til tørk i det kvelden tar tak. Den vindstille kvelden nytes av både oss, myggen og knotten.

Rød og fin ørret å få tak i her inne.

Dagen derpå har vi bestemt skal tilbringes her. Vi har tross alt god tid på oss og teltene har ingen fare der de står bardunert for storm i dette solskinnsværet.

Litt morgenfiske skader ikke sjela.

Etter havregraut og kaffe blir det en svipptur til sjøs. Det er så stille utpå Kvennsjøen at kjølstripen etter packraften nok vises fra toppen av fjellene rundt.

Strekke litt på føttene etter en god mil med padling.

Det er greit fiske ved leiren, men det er alltid morsommere å fiske i et vann lengre borte. Her vet vi jo at det er fisk. I denne ånd pakker vi kvikk lunsj og slukskrin og setter i vei til et utvalgt fjellvann litt lengre opp i høyden. Det er mer spennende å gå på epleslang hos naboen enn å plukke epler av eget tre i egen hage.

Utsikt over Litlosvannet.
En av flere rypekyllinger vi møtte på turen.
Nydelige forhold. Foto: Rolf Selliseth
Middagsmat er det ikke noe fare med.

Vi får da noe fisk i dag også. Når solen går ned ligger vi selv nede for telling med stappmette mager og god drikke i kaffekrusene. Her kunne vi bare blitt.

Enda en dag med stille vann.

Neste dag er vi godt inne i rutinene og turen går videre ned vassdraget. Kvennsjøen padles til endes og mange kilometer med rolige stryk ligger mellom oss og neste kaffekjele.

Her forflytter vi oss rimelig raskt i forhold til gå-alternativet.
Mens Rolf er på befaring av neste stryk fisker jeg. Foto: Rolf Selliseth
Vi traff på en gjeng villrein midtveis ned strykene. Artig å komme så tett innpå uten at de er deg var.

Godt over to mil senere ankommer vi Hansbu området. Her finner vi oss en høyde med god utsikt. I dag har vi kost oss skikkelig. Fisk som slapp og mygg som ikke slapp i løpet av dagen er allerede glemt i det soveposen inntas.

En nysgjerrig røyskatt.
Er det rart fisken spretter på kvelder som dette?
Taktisk orientering av telt kan belønnes med slike morgener.

Vi har ingen mangel på godværsdager her oppe og neste dag leverer nok en magisk soloppgang. Vi pakker sammen alt rasket vi har strødd ut av sekkene og gjør oss klare. I det jeg skal vanne potetene rett før avgang aner jeg en mørk sky på andre siden av vannet. Problemet er bare at skyen er på bakkenivå og ikke på himmelen. Jeg knepper igjen nikkersen og myser så i lende. Her kommer jaggu en stor flokk med villrein på rømmen. Jakta starter ikke før om noen dager, så disse er nok skremt i vei av en uskylding turgåer lengre ned på vidda. Vi blir stående å se og høre på de. De peser avgårde rett opp fjellsiden. For en kondisjon. Jeg gjør ferdig mitt gjøremål så padler vi.

Villreinflokk på rømmen.
Gøyale stryk etter Hansbu.
Ingen vei tilbake.
Noen steder er det for lite vannføring.
Noen steder for mye. Foto: Rolf Selliseth

Sandvatnet, Gunleiksbuvatnet, Briskevatnet… Det er en fin dag å padle på. Vi bærer forbi en gjeng kano-karer mellom Sandvatnet og Gunleiksbuvatnet. Det så da fryktelig tungt ut å drasse med seg disse fullastede kanoene over land slikt. Vi veksler fiskeskrøner og ser de ikke igjen før de padler forbi oss midt utpå Gunleiksbuvatnet. De hadde et noe strammere tidsskjema enn oss.

Fisk til lunsj!
Her må det bæres igjen. Foto: Rolf Selliseth
Retningen settes mot nærmeste seksjon av vassdraget som ser førbart ut.

På dagens siste bæring snubler vi over en multemyr uten sidestykke. Ingen av oss har sett noe sånt før. Båtene går i lyngen og kopper, kar og kjeft fylles opp på rekordfart. Vi tror ikke våre egne øyne. Det gjør ikke noe om sekkene blir litt tyngre igjen når det er slik last man fører.

Nok til en god munns og litt til.

Vi traver videre ned mot enda et vann. Vi er forholdsvis tørre og kan ikke ta kveld før vi er i alle fall litt mer våte. Problemstillingen plager oss ikke lenge da vi finner et brukbart stryk ved innløpet til kveldens fiskevann.

Sandstrand og buskevekster. Får vi til turens første bål her da montro?

Vi glir sakte over vannet inn over en nydelig mørk sandstrand. I det vi trer i land og får dratt opp båtene møtes vi av nok et himmelsk syn. Her er det enda mere multer.

Her er et godt dagsverk arbeid. Likt i alle retninger.
Det blir bål.
Og multelikør!

Det trenges vel ikke nevnes mer enn en gang hvor godt vi sov denne natten.

Kveldsfiske.
Skodde på morgenkvisten.

På turens siste padledag våkner vi i tåkeheimen. Men etter en kaffekjele og litt havregraut med multer til har sola brutt helt gjennom og skodda har forlatt oss.

Det skimtes blå himmel.
Det tegner til å bli enda en fin dag.

Vi trasker avgårde gjennom den gyldene multemyra til terrenget blir grønt igjen. Bak oss over våre skuldre suser en majestetisk foss i det vi nok engang glir ut på stille vann med båtene. I horisonten til øst truer gråvær, regn og motvind for første gang på denne turen. Men vi anslår enda et par napp før dette kommer over oss. Jeg lener meg tilbake i packraften og nyter øyeblikket. Solen leker gjemsel bak små skyer mens jeg med rolige padletak forflytter meg nærmere ettermiddag og kveld gjennom denne fantastiske kjeden av vann.

Den blå himmelen blir sakte men sikkert fortrengt.

Ingen flyvende bitere gjør krav på vårt blod ettersom vinden blir mer og mer leken utover dagen. Vi padler flere gøyale stryk og blir kanskje litt for tøffe etterhvert. Det går uansett greit, men når regnværet skylder over oss midt i turens siste padlestryk, er vi allerede gjennomvåte fra skotupp til capsbrem. Vi evakuerer til land og denne fisketurens siste camp. Før vi i morgen skal forflytte oss til fots ned til Mogen og Møsvatn.

Siste kveld ble tilbragt foran bålgrop med fullmåne tittende frem fra skylaget og en stor elgokse som tittet nysgjerring frem fra skogen.
En noe lettere sekk å bære enn når vi startet for en uke siden. Foto: Rolf Selliseth
Noen siste kast i strykene før Møsvatn.
Fjellvåken II trafikerer Møsvatn på sommerhalvåret.

Vi kan nok aldri komme tilbake hit i frykt for å ta glansen fra inntrykket til denne turen.

Novemberturen

Det er typisk norsk å sitte inne å se på ute. Men hvorfor er det blitt sånn? Hvordan kan en befolkning som er oppfostret utendørs ende opp med å myse ut gjennom persiennene i reklamepausene på tur mellom sofaen og kjøleskapet? Jo, det er lett å finne svaret på det. Det er bare å bli med på novemberturen. Da blir det fort klart hvorfor mange foretrekker det overnevnte. 

Parkeringsplassen

Startposisjon!

Denne gangen starter turen fra noe så originalt som en parkeringsplass. En ganske så tom parkeringsplass faktisk. I et temmelig populært turområde på en lørdags formiddag. Om værmeldingen kan være et grunnlag for at vi er de eneste her lar vi oss ikke spekulere i. Sekkene lempes rett over rumpehøyde og turen er en realitet.

Klatrerute

Er du en tøffing kan du klatre rett opp, er du ikke kan du gå rundt slik som oss.

Starten på vandringen er som vanlig mer i lodd enn i vater og stien går i et bekkeleie som den som oftest gjør i dette landet. Hva som kom først av stien og vannføringen er blitt mer og mer usikkert gjennom tidens løp og spørsmålet kan lett sammenlignes med  mysteriet om høna og egget. Det er uansett ingen tvil om hvilket av alternativene som hersker den dag i dag; nemlig vannet.

Sti og bekk i samme sekk

Her trengs ingen røde T’er, kart eller kompass for å finne frem.

Som kjentmann i område tar jeg føringen opp høydedraget. Det er så vått at gutta bak meg lett kan følge kjølvannet mitt uten større problemer. Det at en eller to av oss tråkker ned i dype gjørmehull sånn cirka hvert steinkast vi legger bak oss i terrenget spiller ingen rolle. Fottøyet er like rent igjen etter fem sekunder på stien uansett. Både inni og utenpå. Plutselig har høydemeterne fløyet avgårde og vi står og speider utover et åpent fjellandskap halvveis tilslørt med kram snø. Under snøen er det myr. Våt myr. En herligere kombinasjon finner du ikke.

Nakent fjellandskap

November.

Følelsen av å komme fra bratt bakke til åpent landskap, møtt av fjellets farger og lyden av pludrende bekk ligger i bakhode på meg der vi trasker av gårde til knes i myr og snø. Det er herlig dette friluftslivet vi har så kjært mange av oss. Snart er vi fremme og kan tørne inn ved et varmt bål under en stor presenning som skal skjerme oss fra elementene fra oven og under.

Gutta på tur

Gutta følger etter på rekke og rad under en tidvis herlig himmel!

Campen er bestemt til et idylisk nes som stikker ut i et mellomstort tjørn i en bred fjelldal der fjellsidene er rak og rett som stevnene på et stort grått vikingskip. Vi nærmer oss sekkeslipp under nydelige forhold. Himmelen viser sin blåhet og skyene er gullfargede av solskinn.

Stupbratte fjellsider

Været varierer heldigvis og tidvis har vi blå himmel og sol i mellom haglebygene.

I det vi ankommer turens tilfluktssted begynner samhandlingen. Leirplass ryddes, ved sankes og plutselig sitter vi der alle mann. Klare for å kose oss. Mann og flamme. Flamme og mann. – «Får vi fyr på dette da?» spørres det forsiktig. For det er fuktig her. Vi tenner en fyrstikk og tar det som et godt tegn at den brenner ivrig i den stille luften.

Bål

Å få fyr på bålet i dette klimaet er like vanskelig som å gjete katter.

Etter en del om og men kjemper det sure bålet en seig dødskamp mot fukten. Litt etter litt leder bålrøyken vekselvis an over vanndampen fra treverket og livet er plutselig ikke så verst likevel.

Leirplass

Det er alltid ly under presenningen. Nesten.

Vi får noen fine timer så lenge dagslyset varer. Været veksler for hver gang nesen vendes vekk fra bålgrua og vi får tid til både kaffepause og en aldri så liten fisketur. Det biter ikke, men det har det heller aldri gjort tidligere på noen av ferskvannsslukene mine i november måned.

Fiske

Beroligende tidsfordriv eller bortkastet tid alt etter øyet som ser.

Ettersom mørket sniker seg innpå begynner jeg å innse hva jeg har belagt meg utpå. Jeg lot teltet være hjemme og tok med ei hengekøye for å sove i. Kanskje ikke det smarteste trekket en novembernatt på vestlandet. Jeg strekker den uansett opp mellom to trær og det konkluderes med latter at dette skal bli en interessant natt. Dette er ikke noen fancy turhengekøye som du ser på Instagram. Det er en billig hengekøye som lett kunne blitt forvekslet med et trollgarn. Tanken bak er at trenden må testes ut før det investeres noe mer betraktelig i skikkelig utstyr. Trollgarn har uansett veldig god gripeevne på det som roter seg inni, og det er effekten jeg er ute etter for denne natten.

Leirplassen

Vi koser oss ettersom mørket siger på.

Etter at diverse middagsmat er fortært og bålet holder på å ebbe ut kommer jeg meg ned i køya med sovepose og alt tilbehør. Håpet om stjernehimmel svinner sakte hen. Haglebygene blir til regnbyger og den overhengende presenningen blir tyngre og tyngre over nesen på meg. Det utvikler seg til en mørk og stormfull aften. Eller mørk og fuktig kanskje. En sur og ulende vind, som tatt ut fra The Julekalender, sniker seg rundt i det fjerne og nære.  Jeg ligger og tenker at dette kan bli en natt jeg får kjenne på kroppen. Jeg innser plutselig hvordan det må være å være elg i dette landet. Det ble plutselig mer forståelig hvorfor de hiver seg ut i veibanen titt og ofte. Men soveposen holder på sitt og jeg blir bare varmere og varmere der jeg ligger å gynger i utakt med vindkastene. Jeg tar meg selv i å kose meg der jeg nærmest svever over bakkenivå. De andre må bare ligge i telt så mye de orker, det er helt okei dette. Så snur vinden og regnet kommer rett inn under presenningen og treffer meg i trynet og den psykiske runddansen er komplett.

Krosstjørn

Slik kan det se ut i området på en finværsdag. Bilde fra en tidligere tur.

Etter noen timer med slumring og værsikring av sovepose klarner været opp igjen. Vinden spakner av og stjernene skinner gjennom. Jeg innser nok en gang hvorfor jeg utsetter meg selv for dette. Varm og søvnig slokner jeg til brusingen fra elva i det fjerne, med et siste glimt av gløden til Sirius i det virkelig fjerne.

Krosstjørn

Fin plass som burde besøkes igjen, en annen tid på året.

Det koster mye å klatre ut av køya dagen derpå. Alt det våte vrenges og pakkes møysommelig ned i den våte sekken før vi nærmest rafter ned til en varm dusj og en tørr sofa. Det føles godt å være typisk norsk etter en slik tur.

 

 

Desemberturen

Oktoberturen

Som et siste krampetak i fiskesesongen 2017 blir nok en ryggsekk stappet full av nødvendige og unødvendige saker og ting. Vinter-soveposen lurer til seg halve volumet og dette går dessverre på bekosting av god mat og drikke (Les: grillpølser og øl). Men pulverkaffe og Real Turmat kan oppleves kulinarisk det også bare man er sulten nok. Og hvem vet, kanskje vi til og med får en fisk eller to?

Viglesdalen

Skodda ligger enda nede i bunnen mens vi tråkker i vei oppover dalføret.

Klokken 06:30 er det avreise fra Stavanger. Turens utgangspunkt er på Nes i Hjelmeland. Månen lyser enda opp himmelen når vi setter av sted fra den lille storbyen. Luften og atmosfæren er frisk i det vi fester på oss sekkene nede på Nes og skuer oppover det høstkledde dalføret. Vi er et sterkt mannskap på fire friskuser som skal ta turen innover denne morgenen. Jeg og turkamerat Mikael pluss to frøkner som vi har fått haik med hjemmefra.

Viglesdalen

Det spaseres i jevn takt under blå himmel.

Som nevnt skal vi gutta teste fiskelykken, mens jentene skal gå to kaffekok inn til ei turistforeningshytte langt inne i heia. Heldigvis er vi beæret med det gode selskapet helt fram til vårt dagsetappe-mål oppe ved noen fisketjørn i en liten forlatt dal inne i Viglesdalsheia.

Viglesdalsvatnet

På vandring inn Viglesdalen på jakt etter solstråler.

Luften står stille i Viglesdalen denne morgenen. Vannet er blank-stille og vi møter kun en liten gjeng med sauer som er ute å bedriver morgengymnastikken sin. De forsvinner mens vi nyter omgivelsene rundt den gamle driftsveien som er anlagt på nordsiden av innsjøen for to århundre siden. I det solen endelig treffer oss i ansiktet og tilfører litt ytre varme og mysing i fjesene våre fiskes fiskestengene opp av sekkene. Det kastes og surres inn forgjeves. Den vakende fisken føler ikke for å bite fra seg der og da. Den trekker heller lenger ut slik at vi ikke greier å forstyrre den med sluk-bombarderingen vår.

Viglesdal

Det går en gammel driftsvei innover Viglesdalen.

Det er ikke annet å gjøre enn å fortsette inn til turistforeningshyttene i Viglesdalen hvor solskinnet har tilrettelagt for kaffepause og lunsj. (Les mer om Viglesdalen fra et tidligere innlegg).

Viglesdalsvatnet

Fin morgen ved Viglesdalsvatnet.

Det føles godt å gå sammen i fjellet. Man trenger ikke prate mye, det viktigste er at det som blir sagt oppleves som noe annet enn bare en boble på telefonen. Dessuten smaker det iskalde vannet i bekken bedre enn sukkerspinn på tivoli når kroppen er blitt god og varm av kilometerene tilbakelagt.

Viglesdalen

Solen steiker til tross for at vi er vel ute i oktober.

Halvannen time senere blottstiller fiskevannene seg for oss da vi kommer opp over ei real kneik. Tregrensa forlot vi et par hundre meter lenger nede, så kaffebålet må nok vike denne gang.

Steggjadalen

Steggjadalen åpenbarer seg.

I det jentene forlater oss for å fortsette videre på sin ferd skyer det over. En sur vind trenger seg på og det en gang så blanke vannet kruser seg. Det blir hustrig i lufta og skjerfet må snurres på. Været som en gang var så optimistisk har nå blitt til en vanlig oktoberdag i høyfjellet. Det stopper ikke oss, vi fisker oss rundt de små vannene til neglebiten sprer seg fra tommel til stortå. Heldigvis vaker det i flere av tjernene, og mer motivasjon trenger ikke vi for å holde det gående.

Steggjadalen.JPG

Hvor står fisken?

Ikke før det fornemmes regn i de grå dottene på himmelen slår vi leir og setter opp teltene. Det går akkurat, vi kommer oss under tett duk før det starter og hølje ned. Det er deilig med ruskevær og gjennomfrossen kropp. Når var sist du satte pris på en kopp varmt vann?

Steggjatjørna

Det fiskes på skift i mellom bygene.

Det kan ikke meldes om store fangsten her oppe i disse vesle vannene. Det er mye fisk, men den er veldig liten. Ikke noen eksemplarer som får pulsen til å stige nevneverdig. Men man vet jo aldri, spenningen gjør det alltid verdt det uansett hvor stor fisk man ender opp med å få. I fra slukens plump gjennom vannskorpa til den igjen dingler foran nesa på deg nedenfor tuppen av stangen kan alt skje.

Steggjadalen_telt

Middagen ble inntatt under teltduk med tørre sokker.

Overdrevne fiskehistorier blir delt rundt primusflammen i det mørket senker seg over høyfjellet. Posen snurpes igjen før Dagsrevyen har startet kveldssendingen nede i sivilisasjonen. Øyelokkene senkes til lyden av regn og haglbyger som hamrer mot teltduken. Det er ro i Steggjadalen.

Viglesdalsheiane

Tåka lå tykt inne i fjellheimen.

Neste morgen våkner vi til de samme forholdene. Kroppen har det godt inntullet i soveposen som kunne holdt liv i skrotten midtvinters på Nordpolen. Det er kun en ting som kan lokke en mann ut fra denne komforten. Et heftig måltid egg og bacon.

Tilfredsheten av den herskapelige frokosten utnyttes ved at leiren brytes og vi setter avgårde ned dalen igjen. Her var det bare småfisk uansett blir vi enige om. Det innrømmes at telt- og fiskesesongen er over i høyfjellet for i år. På turen ned finner vi oss en steinheller nede i lia der vi fyrer oss ett fuktig kaffebål. Som to huleboere fra steinalderen sitter vi der og fortærer ett par skiver med Nugatti hver.

Steinheller

Kafferast og lunsj under tak.

Vel nede i Viglesdalen igjen møter vi andre vandrere. Fjellets sagnomsuste jovialisme står for det meste av praten og lykkeønsker på turen videre flyr alle veier. Til slutt får vi lurt oss inn i den gamle turistforeningshytta hvor en sliten godt brukt Jøtulovn står å venter på å bli satt i arbeid.

Viglesdalen

Skodda slører til Viglesdalsvatnet der nede.

Jentene som har vært inne på Stakken kommer i retur utpå ettermiddagen og de har med seg solen også! Perfekt tenker vi, da får vi fiske tørrskodd i kveld.

Viglesdalen

Godværet kom tilbake utpå ettermiddagen.

Etter å ha sløvet på hytta halve dagen knyter vi på oss sko og traver ned til vannet. Solen er blendene der den sakte men sikkert synker ned mellom de bratte fjellveggene som står stolte på hver sin side av vannet. Fisk til kvelds blir det. Og en solnedgang av de sjeldne.

Solnedgang

Skulle nesten tro dalen var laget for solnedganger.

Etter et godt måltid og en heftig runde Uno er det kveld i hytta. Vi skal tidlig opp i morgen. Klar himmel betyr nattefrost. Man kan ikke gå glipp av sjansen til å traske over frossen myr og hard gjørmesti i måneskinn tidlig en oktober morgen.

 

Flere bilder under.

 

 

Novemberturen

Septemberturen

Jeg sitter i lyngen og undrer meg på hva som befinner seg videre inn i dalen, bak neste topp og kanskje enda lengre inn. Regnbuen peker idyllisk i en retning slik at jeg føler ett kall om å gå den i møte. Hvem trenger vell kompass i en sådan stund? Poff, så er regnbuen vekk og det begynner å yre. Ikke fra oven, men fra vannet. Fisken danser sin egen regndans der ute mellom små viker og stein. Vi angler på løpende bånd og får ikke duppen raskt nok utti før den er på land igjen med sprellende fisk. Vi gliser og ler og slår den ihjel! Dette er livet gutta, dette er livet.

Regnbue

Regnbuen nytes fra lyngen.

Så våkner jeg av at ei flue er på vei inn i nesa på meg. Hvor er duppen? Der er den ja. Den flyter enda stille og rolig der utenfor vannkanten. Det er godt å drømme tenker jeg der jeg ligger snurret sammen som en kringle i blåbærlyngen. Hvor lenge har jeg duppet av? En halvtime? Noen få minutter? Det er ikke så nøye. På andre siden ser jeg en rød jakke som jakter på det samme som meg. Ro i sjelen og kanskje litt matfisk til kvelds.

Henrik fisker

Denne karen har forstått hva det handler om.

Dagen før dette tilfredse øyeblikket jeg prøver å framstille startet vår ferd inn i dette edle landskapet med grått og fuktig vær og føre. Mye hadde blitt fortalt om dette området som så visst skulle rå over gode fiskemuligheter. Derfor var det med godt mot vi trosset den ubehagelige værmeldingen og satte i vei.

Fuktig

Gode forhold for oljehyre og gummistøvler. Eventuelt Netflix.

Det er alltid spennende å starte på en ny tur, på en ny plass, med nytt pågangsmot. Vi hutrer oss av gårde, men får snart varmen i kroppen ettersom sko, klær og sekker trekkes full av vann og plutselig veier det dobbelte. Det gjørmete myr-terrenget er også behjelpelig på varmeutviklingen før vi kommer oss opp på berggrunnen og tar fatt på stigningen.

Kartlesing

Kartet dobbeltsjekkes for å se om vi virkelig skal opp den bratte skråningen foran oss.

Det drømmes om leirbål og stor fangst og spøkes med at det eneste som kommer til å ta fyr i dette klimaet er bremsen på snella når sena går. Det skal nok ordne seg. For på Nilsebu er det god gammel Jøtul-ovn forsikres det. Etter et blodig slit, kun gjort mulig av tre karer som absolutt ikke skal gå tregest i oppoverbakke, står vi på toppen av kneika. Vi ser ned der vi kom fra og nikker samtykkende, uten og innrømme det, at denne bakken tok litt ekstra på. Så tusler vi videre i håp om å komme målet vårt i øyesyn på andre siden.

Utsikt

Turens høyeste punkt.

Nilsebu åpenbarer seg prektig nede ved kanten av vannet som er oppkalt etter bua selv. Det går lett å slippe seg ned søkket med en slik gulrot dinglende foran nesa. Vel fremme presenteres skiftetøyet og vipps så er vi alle tørre og gode igjen. Det fyres og henges til tørk, mens kaffevannet hyler at det er klart på kjøkkenet. En god time eller kanskje to bedrives med ikke annet enn kaffeslabberas og en solid porsjon Real Turmat.

Nilsebu

Det er fint å sitte inne og nyte været i blant også.

Rastløsheten tar til slutt tak og plutselig er vi på vei ut dørene alle mann. Vi er tross alt her for å fiske. Og nå er det spente karer med barnslig optimisme som knyter på hver sin favoritt sluk i enden av snøret.  Det er ikke mye som slår det å komme til et fiskevann, slenge ut håpet og sette seg på krøk slik at lukten av skosmurning stikker i nesa.

Nilsebuvatnet.

Her må det da være muligheter for å få noe napp?

Sjømonsteret får leve videre i dag også, men noe matfisk ble det heldigvis. Kvelden rundes av med god drikke og dype overfladiske samtaler som det hør og bør seg på slike turer.

Nilsebu

Ett av flere elveinnløp til Nilsebuvatnet.

Så mine damer og herrer er dagen der. Dagen som kun har en ting på agendaen. Å nyte livet. Egg og bacon er selvskreven frokost som siderett til den gromme kaffen som fungerer som tennplugg på Guds legeme her i heia. Etter å ha observert skrytebilder med skrytevekter innrammet på hytteveggen går turen inn Storådalen. Det er der de virkelig store fangstene er rapportert. Det er med lett innbytterpuls høydemeterne bestiges før vi havner inn i ett slakt og behagelig dalføre.

Storådalen.

Storådalen strekker seg laangt inn i heia.

Timene går mens slukene slår ringer i vannflata. Her var det ikke mye liv idag. Vi krøker på en god slump med mark og slenger duppene ut i vannet mens vi tar oss ett kaffekok i lyngen. Nistematen fortæres og vi spekulerer i været og terrenget. Konklusjonen er at fisken står lengre inn. Den må jo det, siden den ikke er her. Vi fordeler oss videre langs bredden innover og dagen utfolder seg som den selv vil.

Storådalen

Mikael speider etter den ultimate fiskeplass. Tro om han finner den?

Etter mange timers livsnytelse må vi komme oss ned til campen igjen. Mat må i skrotten og noen timers hvile etter denne intense fiskingen er på sin plass. Fisk sløyes og tilberedes og potetmos dukker opp på et magisk vis ved at noe pulver blir blandet med vann. Perfekt.

Middag

Henrik disker opp med noen heftige kokkekunnskaper.

Heldigvis er dagene lange når man har god tid. Etter mer kaffe blir det enda litt mer fiske før mørket senker seg over Nilsebu atter en gang. Det sies jo at den virkelige store fisken her oppe biter i skumringen.

Telt

Jeg slår et slag for friluftslivet og sover i telt.

Synet som møter meg utenfor teltduken neste morgen burde virkelig oppleves. Jeg kjenner det på kroppen i det jeg våkner. Frisk, disig, men også klar fjelluft fyller lungene. Jeg gliser som en unge på julaften der jeg spretter ut i syvtiden på morgningen. Det er en stor kontrast til været vi hadde da vi kom opp to dager tidligere. En perfekt avslutning på denne vidunderlige turen. Etter at kaffevannet er satt til kok nytes utsikten til det fulle på trappa mens jeg venter på at resten av flokken skal våkne til.

Nilsebu

Slik ser det ut når vi forlater Nilsebu.

Det er fornøyde karer som kjemper seg opp den første stigningen før det bare er nedoverbakke igjen til turen er ferdig. For denne gang.

 

Sjekk ut flere bilder under:

 

Oktoberturen

Augustturen

Etter utallige mil i fjell og skog, på vandring med melksyra og tung ryggsekk, var det på sin plass med en skikkelig skjærgårdstur. Vi mønstret på skuta til Magnus og satte kursen mot en av hjembygdas perler.

Andklakkan

Andklakkan en sensommerkveld i August.

Det stilles opp ved marinaen en gang i slingringen mellom ettermiddag og kveld. Båten lastes full av pølser, god drikke og forventningsfullt humør. Det er litt sjø og den beryktede nordavinden blåser litt mer en planlagt, men det spakner som regel av utpå kvelden og det satses på at det skjer i kveld også. Det er heldigvis medvind ut til den planlagte ankerplassen så vi kommer rask frem i den gode børen.

Andklakkan

Selv om det blåser friskt har vi klar himmel og gode solforhold.

Båten kjøres rett inn i fjæra som består av den fineste sand som er å oppdrive på disse breddegrader. Litt tang er det her og der, men det hører også hjemme på en plass som dette. Det fortøyes midlertidig i en stein mens alle tar en tørn og får proviant og utstyr i land. Telt slås opp i kamp med vinden og brensel samles fra den tynne vegetasjonen som står spredt rundt på den lille øya.

Andklakkan

Magnus inspiserer teltene.

Et kaffekok senere er vi på tur ut på bøljan blå igjen for å se om vi har noe fiskelykke med oss. Vinden feier enda greit slik at bølgene til tider bryter i hvitt. Vi legger til slutt inn årene og peiler oss inn på den medbrakte provianten etter ett heller mislykket fiske.

Båttur

Fisket er ikke alltid hovedformålet med båtturen.

Da det er på tide med noe kveldsmat blir bålet fyrt og grillpølsene blir lurt fram fra spiskammerset i forteltet. Rundt grua diskuteres alt mellom himmel og hav mens den farlige feieren snur fra nord til øst og undertegnede får all bålrøyken mitt i fleisen.

Ettersom kvelden går videre og solen har sunket under horisonten i vest og månen har steget i øst konkluderes det i at sjølivet her i nord er mye bedre enn slikt kvalmende badeliv nede ved ekvator. Det er kanskje derfor jeg havner uti med dreggen da båten skal fortøyes for natten. Den må ett stykke ut slik at båten ikke feller tørr ettersom vannet trekker seg tilbake. Støvelskillet introduseres og det vasses i vei. Det føles helt greit å komme opp og tilbake til bålet. Alt tørker til slutt, foruten glisene som lyser opp nå og da når vinden blåser litt ekstra liv i flammene.

Andklakkan

Fortøyd!

Det er rett og slett nydelig å sitte slik på ett stort skjær å se at lyset trekker seg lenger og lenger vekk i horisonten. Den behagelige rødfargen skimrer i et panorama langs hele himmelranden. Torghatten stikker opp av havet som en blomsterknopp før det blir mørkt.

Andklakkan

Torghatten på andre siden av fjorden.

Vi våkner neste morgen til en slående hete. Sol på teltduk er ikke noe å spøke med. Liggeunderlaget dras med utenfor og det døses i vei mens kaffevannet begynner å få lunk ved morgenbålet. Vannet ligger rolig og stille og flyter forbi. Gamlingene kunne nok sett det på fjorden om noen hadde rodd forbi for to timer siden.

Formiddagen nytes i solskinn med etegilde og mye kaffe. Det er en fornøyd gjeng som returnerer til fastlandet etter en vellykket tur til sjøs.

Flere bilder under:

 

Septemberturen

Børiøyra til Lomsdal

En sommer med hensynsløs og uforpliktende turgåing i hjemtraktene er i ferd å avsluttes. Inspirert av tidligere bragder blir vandringen nok en gang lagt til Lomsdal. Denne gangen er det noe mer lavterskel-tur over utflukten. Leirbålkompanjong Ole organiserer båtskyss inn Storbørja slik at utgangspunktet for sekkebæringen starter i Børiøyra innerst i fjorden. Det skal nok bli godt å ikke gå fra Tosbotn til Trofors også (Tidligere tur: Lomsdal-Visten).

GOPR0516.jpg

Grått vær, men fortsatt fint på tur.

Sekkene er fullpakket med pølser, flesk, egg og bacon. Fiskestengene er selvsagt med, men fra tidligere ekskursjoner har vi sultet til oss erfaring nok til å ikke stole blindt på disse. Selv om det er vått overalt er det ingen kald dag. Solen glimter til mellom skybruddene og luftfuktigheten beregnes til rundt 300 %. Dette hvis vi kan regne oss selv som luft.

Bregneskog

Ole i bregne skogen.

Regn fra oven, vann i bekken og mye høyvokst grønn vegetasjon mellom en salig blanding løv og bartrær passeres i det melkesyra begynner og hinte sin ankomst i bærende lemmer. Vannet som nytes rett fra bekken smaker friskt og kjøler kjærkomment ned de to varme fjesene som gnus grådig nedi fylte hender. Etter en liten time er det eneste som fortsatt er tørt i reisefølget humoren.

GOPR0523.jpg

Solen gløtter frem innimellom.

Blåbær er det nok av og vi forsyner oss lystent av dette sensommer matfatet som er så flott servert. Ei og annen molte finner også veien ned gapet i forbifarten.

GOPR0551.jpg

Breivassfossen.

Etter en kjapp lunsj i Strompdal kommer vi oss videre innover i villmarken. På toppen av den forserte steinura tar vi oss en pust i bakken og monterer fiskestengene. Nå er vi der. Det fiskes aktivt rundt alle tjern uten noe særlig hell. Det som viser interesse for agnet er så smått at det nesten kan klassifiseres som rogn. Solen skinner skikkelig igjennom og vi koser oss uansett, fisk eller ikke fisk.

GOPR0586.jpg

Lomsdal er litt av et paradis.

Det føles godt å komme fram til leirplassen hvor den snart berømte Lomsdalskoia ligger laftet i harmoni med granskogen rundt. Forbi renner et rolig parti av elva som fråder både lenger oppe og lenger nede, men ikke akkurat her. Tørre sokker introduseres for skrukkete føtter og det som tørkes kan forsøkes hengt opp på strategiske plasser rundt Jøtul ovnen som jobber på dugnad mens vi sitter å sipper i oss ett par grove kjeler kaffe.

GOPR0613.jpg

De tykke tømmerveggene holder regn og mygg ute.

Det blir fort varmt å sitte inne med fyr i ovnen så vi rigger til med presenning over bålplassen utendørs. Her nytes grillede pølser til lyden av rennende vann og knitrende bål. En virkelig herlig kveld.

bål.jpg

Middagstid og filosofering.

Vi våkner til nok en fuktig morgen. Det har regnet hele natten gjennom. Økingen i vannstanden er umulig å overse. Vannet har nok steget en god meter fra bålet brant ut i går kveld. Det skal bli veldig interessant å vasse tilbake mot Strompdal nå tenker vi. Heldigvis har kroppen nye krefter etter hvilen.

GOPR0658.jpg

Vannlinja står greit over normalen.

Men før vi tenker mer på retretten skal formiddagen fordøyes. Kaffevannet blir kokt utendørs over bålet og de mektige vannmassene beundres der de driver forbi.

GOPR0645.jpg

Det som var en liten bekk i går er blitt en formidabel vollgrav som ikke er så lett å passere lenger.

En sightseeing runde oppe ved den gamle gården er selvsagt når man først er her inne og vi er piss blaute allerede før vi kommer fram dit. Sekkene plukkes opp ved koia på tur tilbake og vi vasser i retning Strompdal igjen. Det blir mange omveier da enkelte parti rett og slett er flødd over av vannmassene. Alt av myrer og vegetasjon er mettet av vannet, så det har ingen plass å gjøre av seg. Motivasjonen er langt fra dårlig, men den vedlikeholdes uansett med hopp og sprett i diverse søledammer og gjørmepytter. Det er ikke ofte man treffer på slikt ‘utedag i barnehage’ vær. Vi koser oss. Det meldes om eventyrlig fiske også i dag, må da påpeke at eventyr er oppdiktede og ikke sanne.

GOPR0679.jpg

Litt heftigere vannføring enn da jeg ruslet gjennom dalen tidligere i sommer.

Våte opp til nesa tar vi inn på koia i Strompdal. Alt henges til tørk foruten de fårete glisene vi har i fjeset mens bamsemumsen fortæres sammen med ett par dype kopper nytrekt kaffe. Sjansen for at noe som helst er tørt til i morgen er fraværende, men et forsøk verdt er det konkluderer vi. Selv om det ikke vil ta mer en 100 meter gjennom den tykke vegetasjonen før det er bløtt igjen uansett.

GOPR0682.jpg

Godt å komme opp fra myrterrenget for noen kilometer.

Solen skinner igjennom i det vi laster sekkene i bilen på andre enden av fjorden dagen etter og setter kursen hjem.

Flere bilder under:

 

 

Lofoten

Lofoten. Hvor skal jeg begynne? Lofoten, klisjéen. Magneten. På bristepunktet. I våre forfedres tid var dette plassen som tok imot så mange mennesker. Nå i vår tid er det enda slik. Det er bare det at sesongen og klientellet har endret seg litt. Eller muligens totalt. Fulle fiskevær med fembøringer, jekter og andre tjæreluktende fartøy er byttet ut med bobiler, busser og eventyrlystne fotturister. Rorbuene som engang var sesongbolig for de barske fiskerne er nå fiffet opp og leies ut til kravstore veifarere fra alle verdens kriker og kroker. Ved bryggene ligger det seilbåter på visitt fra den franske riviera og en og annen fiskeskøyte som frakter med seg betalingsvillige asiatere ut på hvalsafari. Lofoten. Hvorfor vet jeg at jeg absolutt må tilbake?

IMG_4837.JPG

Dette er en av grunnene jeg vet jeg må tilbake! Bare se det lyset. Fra Helvetestind i Moskenes. Foto: Topp Hestmark.

Jeg og turkamerat Topp er på ferde igjen. Denne gangen blir det en litt annerledes tur. For min del i alle fall. Lofoten skal utforskes på godt og vondt. Bilen er lastet med to tursekker som sikkert kunne livnært oss tre uker i villmarka, men dette er ikke en slik tur. Vi skal bruke bilen som bindeledd mellom alle forskjellige utflukter vi ser det likt å sette i gang med. Når vi kjører nordover den berømte E6en har vi ingen bestemte planer. Ingen utsikter. Agendaen er kun å nyte uken i fantastiske omgivelser. Mellom ville fjell, gamle fiskevær og heftige strender. Hvor skal vi dra da? Vi sjekker Instagram-feeden og ser hva som er trendy og drar dit.

IMG_4721.jpg

På vei inn i topptur-paradis.

Lofoten angripes fra nord. Den flotte ferga forlates på Lødingen og Europavei 10 følges i et flott lys skapt av den berømte midnattsolens skinn gjennom skyene i horisonten. Fjellene som møter oss mens vi cruiser innover er noe for seg selv. Det som slår meg er hvor vilt det ser ut. Også så grønt.

GOPR0021.jpg

Rørvikstranda ved full flo. Fin badestrand ved lavvann.

Når man kommer fra en plass der fjellene stort sett blir referert til som hatter er man nesten nødt til å bli litt sjokkert her oppe. Fjellene her kan selvsagt også omtales som hodeplagg, men ikke av den bowlerhatt typen vi har hjemme på Sør-Helgeland. Dette er mer som heksehatter, eller slike luer blånissene bruker. Fantasien kan løpe løpsk her. Alt etter hvilke personlige preferanser man har kan man skimte kirkespir eller djevelhorn i alle himmelretninger.

GOPR0175.jpg

Fiskeværene Reine og Hamnøya nedenfor og Bunes- og Kjerkfjorden som strekker seg inn mellom tinde-rekkene.

Jeg kommer ikke til å greie ut om alle uviktige turdetaljer og alt det normale våset i dette innlegget. Jeg lar bildene tale og slenger ved noen kommentarer der jeg ikke greier holde meg unna.

GOPR0027.jpg

Topp på tur opp Vågakallen. Skydekket blir bare lavere og lavere.

Vi prøvde oss på Vågakallen den første dagen, men var uheldige med tåka som la seg tykt rundt toppen på vell over 900 m.o.h. Dette var uansett en grei dagstur med cirka tre timer opp og tre timer ned. Mye klyving i bratt terreng så denne turen anbefales ikke under våte forhold! Jeg har forsåvidt ikke klyvd så mye som på denne turen siden bestemor fikk seg vedklyver en gang på 2000-tallet.

GOPR0040.jpg

Vi ser nesten Svolvær fra Vågakallen under disse forholdene.

 

GOPR0141.jpg

Kvalvika.

GOPR0115.jpg

Kvalvika sett fra utsiktspunktet på fjellet Ryten.

GOPR0150.JPG

Solnedgang fra Kvalvika.

Da vi først fant Kvalvika ble vi like godt der to netter. Det angret vi ikke på da været plutselig slo om fra den noe gråe typen til blå himmel med silkemyke skydotter. For å komme til Kvalvika må man gå over fjellet. Det går ingen bilveier til stranden. Ikke tro at du får stranda for deg selv fordi om! Hvis du er ute etter å gå på telt-seightseeing er Kvalvika uten tvil et godt alternativ. Her var det mange som hadde funnet veien. Men man kan ikke klage på dette når man følger et turspor fra Instagram. Dag to gikk vi over fjellet og kjøpte oss en sekk med ved. Det ble riktig koselig med bål til solnedgangen.

 

DCIM100GOPROGOPR0210.JPG

Bunesstranden.

Synet som møtte oss da vi kom over knausen mellom Bunesfjorden og stranden var noe for seg selv som kan ses av bildet over. For en magisk og spesiell plass! For å komme oss ut hit måtte vi ta båt i tillegg til en liten traske-etappe. Her var det ikke fullt så mange andre som inne langs landeveien, men det var fortsatt en god del turglade sjeler som hadde funnet passasjen inn hit også.

GOPR0223.jpg

Teltplassen på Bunesstranden.

GOPR0265.jpg

Bunesstranden sett fra Helvetestind.

 

 

GOPR0281.JPG

Teltplass like ved Henningsvær.

GOPR0292.JPG

Solnedgang fra Festvågtinden.

IMG_4835.JPG

Henningsvær sett fra Festvågtinden. Foto: Topp Hestmark.

GOPR0335.jpg

Svolvær sett fra Fløya.

IMG_4853.jpg

Djevelporten! En av flere poseringsposter i Lofoten. Foto: Topp Hestmark.

Lofoten leverte i stor grad for min del. Nå hadde jeg ikke noen spesielle forhåpninger siden jeg ikke visste så mye om området før jeg plutselig var på tur nordover. Jeg har det mer klart for meg nå. Dette er ikke en plass man drar til for å få det unnagjort og krysset av listen for ting som må oppleves. Hit vil man tilbake. Hit må man tilbake. Fjellene hjemme blir aldri de samme igjen etter en tur hit. Greit nok at det er et kick å stå oppe på fjellene å se ned, men her er en stor del av opplevelsen å stå nede å se opp på alle de ruvende spisse tindene som sloss om de fineste plassene i himmelranden. Ting blir satt i perspektiv når øynene får hvile på disse formasjonene. Eventuelt ut av perspektiv.

Mange lovord er blitt gitt for dette turparadiset vi har oppe i fjellhøye nord. Og det stemmer det. Lofoten har en veldig flott fasade, men følger du Instagram-sporet og går der ‘alle’ andre går kan det fort minne mer om festivalsommer på innsiden. Dopapir langs gjørmete stier og turister i uteskoletempo. Men slik er det blitt ved de mest populære attraksjonene landet vårt har å by på. Men husk, det er mange fine sanger som aldri har blitt noen hitlåt. På samme måte er det mange fine turer rundt om i Lofoten som folk ikke raser til for å få de perfekte bildene som gir likes og anerkjennelse på det store internettet. Dette er stedene jeg kommer til å sikte etter ved neste anledning der oppe. Det er uansett uendelig med usannsynlige topper og bestige i området. Heldigvis er som regel de spisseste fjellene butt på toppen.

Lomsdal-Visten

Å pakke sekk for langtur er som å mekke tacolefsa på en hvilken som helst fredagskveld. Det er så mange saker og ting som frister og bringe med, men lefsa er bare ikke stor nok. Man kan prøve å pakke på forskjellige måter, men ender alltid opp med at det tyter ut i en ende eller en annen. Når man i tillegg er skrubbsulten på nye turopplevelser er det vanskelig og ta tiden til hjelp. Ingen planlegger vel hvordan fredagskosen skal pakkes inn? Lefsa skal fylles og etes, sekken skal pakkes og bæres. Det som er sikkert er at begge skal nytes. På forholdsvis magen og ryggen, eller rundt hofta om vi skal finne en felles betegnelse.

IMG_4029.jpg

Sekkene står klar til start.

Lomsdal-Visten Nasjonalpark står for tur. Helt siden jeg leste boken ‘Det Gjemte Landet’ av Arvid Sveli har dette vært et lite drømmeland for min del. Fantasien har løpt løpsk og jeg har dannet mine egne bilder fra dette utrolige området vi har her på Sør-Helgeland. Siden min første omgang med Sveli’s forrykende fortellerevner har jeg pløyd igjennom det meste jeg har greid å oppdrive om området rundt. Jeg vil forøvrig anbefale alt ellers han har skrevet. I tillegg vil jeg nevne boken ‘Det Gjemte Landets Villmark’ av Marius Nergård Pettersen, som også har en utrolig evne til å formidle gleden og slitet med en skikkelig tur i skauen. Leser du disse bøkene uten at det kribler i sjumilsstøvlene får du bare holde deg innendørs. Mange av Sveli’s bøker finner du forøvrig på Nasjonalbibliotekets nettsider.

IMG_4033.jpg

På tur opp fra Tosbotn.

Det er fjerde juli. Amerikanere verden over feirer nasjonaldagen sin med parader, fyrverkeri og heftige grillfester. Jeg og Topp, min turkompis for uka, er derimot på tur opp fra fjordbunnen i Tosbotn i Brønnøy. Vår egen lille parade består av oss og to greit opplastede sekker. Været er grått med skimt av blå himmel mellom regnbygene. Vegetasjonen opp den bratte skråningen er tett og blir nesten kvelende i det lomre klimaet vi serverer oss selv ved god hjelp fra melkesyra som pumper gjennom bena. Delvis gjennom kratt og lyng og delvis via diverse dyretråkk kommer vi oss over den grønne floraen. Det grå berget kjennes fast og sikkert under sålene på de nypussede fjellstøvlene. Tørr på føttene enn så lenge.

IMG_1942.jpg

Tosenfjorden forlates mens Lomsdal-Visten Nasjonalpark ligger i vente. Foto: Topp Hestmark.

Vel oppe over det tykkeste barskogbeltet siger det en kjølig bris over heia. Sekkene blir slengt på hver sin mosetue og ullgenseren blir introdusert for det ville landskapet innover dalføret. Vi er snart forbi alt av vannverkets hærverk og nyter snart den naturlige buldringen fra vassdraget. Første sjokoladebit inntas og siste blikk til sivilisasjonen kastes over skuldra før det bærer inn i ingenmannsland.

IMG_4054.jpg

Kun noen kilometer over vannverket renner vannet endelig fritt igjen.

Vi følger en delvis vardet sti gjennom lia til vi kommer til Bjørnstokkvatnene. Været har slått om til den mer sure siden av skalaen. Vind og regn pisker slag om slag i fjeset og jeg takker erfaringer fra tidligere våte turer at regnjakken lå klar øverst i sekken. Plutselig skinner solen i noen minutter før det høljer ned igjen. I bunn og grunn helt normalt her i området. Veldig varierende vær. Men man vet i alle fall hva man går til.

IMG_1953.jpg

Ett av Bjørnstokkvatnene. Foto: Topp Hestmark.

Over en knaus og forbi ett par fosser tar fjellbjørka over. Nærmest som krattskog i mose og lyng slynger den seg rundt som tatt ut fra hvilken som helst scene i Flåklypa. Vi finner alltid en vei forbi gjennom en og annen myr og noen bare bergflekker. Det er vår i denne dalen. Bjørka har akkurat slått knopper og det lukter friskt og rent. Etterhvert som ettermiddagen røyner på begynner det å utvikle seg et eget fuktig regnskogklima i skoene. Angrepet av vann fra alle kanter var nok til å ta knekken på den tydeligvis for dårlige smørejobben jeg gjorde før avreise. Elva vi vader over ved Øvre Bjørnstokkvatn har ingenting å si til og fra.

IMG_4086.jpg

Topp tar av seg skoene for forseringen, jeg trår rett over.

Etter å ha lett forgjeves etter den berømte steinheller-kirka ved Bjørnstokkvatnet måtte vi gi opp å komme oss videre å finne en plass å slå leir. Det var mer enn på tide å få tørt tøy på kroppen. Valget av teltplass falt noen hundre meter nord for vatnet rett ved elva som renner ned igjennom dalen. Etter en grundig saumfaring av område fant vi nok tørrkvist til å få fyr på den våte fjellbjørka. Telt, tarp og presenning ble slått opp for å holde vannet unna oss og utstyret vårt. Det ble en formidabel camp etterhvert. Det hustrige været fristet ikke til fiske, så første måltid på turen ble grillpølser fra Topps rasjoner. Det hadde nok vært tungt å bære opp, men det smakte fortreffelig etter den første dagens marsj. Til og med ketchup hadde karen med seg! Utrolig. Søvnen kom krypende på alle fire den kvelden. Til lyden av regn som slo mot teltduken.

IMG_1958.jpg

Sure sokker og surt bjørkebål; perfekt. Foto: Topp Hestmark.

Neste dag våknet vi til sol og fine forhold. Primusen sto klar i forteltet med vann på kjelen. Det er viktig å ta seg god tid og gjerne tre kopper kaffe i posen før man drar seg opp. Dagens mål er ei kåte ved Nedre Breiavatn. Det er langt, men vi har heldigvis all tid i verden på å komme oss dit.

IMG_4130.jpg

Fine forhold morgenen dag to.

Vandringen fortsetter oppover dalføret. Det er ingen stier eller varder lenger. Nå er det kun kart og kompass som gjelder. Selvfølgelig litt imaginær retningssans også i blant. Her oppe mellom fjellsidene er det ikke store problemet og orientere. Store og mektige fjell som Breivasstind og Lauvasstind ruver innover på den ene siden. Og hver dal har sine egne vann og tjønn.

IMG_4139.jpg

Ferden går videre.

Når vi kommer opp steinura i toppen av dalen og skuer utover Breiavatnene er det vanskelig og ikke bli bergtatt. Øvre- og Midtre Breiavatn ligger hånd i hånd nede mellom butte fjelltopper. Himmelen er grå. Dette gjenspeiler seg i vannene og hele fjellet virker nærmest dystert der vi marsjerer nedover de glatte svabergene mellom flekker av snø som ligger igjen fra sist vinter, eller kanskje vinteren før.

IMG_4152.jpg

Øvre- og Midtre Breiavatn.

Fiskestangen monteres optimistisk da vi når bredden av vannet. Det hives i hist og pist, men ikke mye annet enn agnet kommer opp i retur. Vi fisker oss videre mellom vannene, men den sure nordavinden har nok skremt fisken ned til bunns. I det vi passerer nordenden av det ene vannet titter solen frem og vinden spakner. Nå biter det tenkes det høyt, noe som forøvrig tenkes ved flere anledninger uten hell, men denne gangen biter det på. Sekken slenges i gresset og bremsen går. Endelig jubler jeg stille for meg selv. På tredje kastet dras det opp en skive i skostørrelse 52. Den er sikkert 600 gram og vel så det. I kveld blir det ikke noen nødrasjoner til middag… Ørreten slås ihjel og vi prøver litt til. Solen har blitt erstattet av vinden igjen og ingenting biter. Vi tar for oss resten av dagsetappen og går videre.

IMG_1972.jpg

Til tider surt i fjellet, men matauke trengs. Foto: Topp Hestmark.

For å komme til kåta ved Nedre Breiavatnet må vi rundt en fjellknaus og ned en fjellskrent. Ikke optimalt fotturist terreng, men så er vi ikke inni her for å loffe rundt på landevei heller. Betalingen får vi da vi kommer nedenfor Breivasstind og skuer opp mot toppen og fossen som kommer brasende nedover. Som regel spinner hodet mitt vilt rundt når jeg ser pene ting i naturen med alskens beskrivelser og erindringer, men akkurat da vi satt å så på dette skuet ble det stille. Jeg satt rett og slett bare å nøt utsikten. Dette forble udokumentert, så du får ta turen selv hvis du vil se.

IMG_4170.jpg

Lauvasstind og Breivasstind sett fra vest.

Vi karret oss videre ned gjennom lia og kom til slutt til bunns. Vi møtte vannet i ei vik med hvit grusstrand. Her var det rester etter noe som jeg vil tippe hadde vært et naust en gang i tiden. Over på den andre siden oppunder Middagsfjellet og Lauvasstind en plass ligger kåta som var målet for dagen. Vi kollapset i lyngen ved vannkanten og ble liggende rolig og slitne i noen minutter før vi stablet oss på bena og fortsatte langs vannet.

IMG_4197.jpg

Vi fikk følge vannkanten noen kilometer før vi måtte opp i høyden igjen.

Etter mye opp og ned, på langs og på tvers ser vi endelig byggverket. Ute på en odde, innkranset i tørr og fin barskog, med en sildrende bekk ved siden. For en plass. For en dag.

IMG_4199.jpg

Kåta ved Nedre Breiavatnet.

Vi får raskt fyr på kaffebålet og sekkene vrenges åpne slik at det blir skikkelig hjemmekoselig innenfor torva. Fisken vi fikk tidligere gjøres til og nytes med en stor porsjon potetmos. Den må deles i to for å få plass i panna. Kjøttet er så rødt at det er på grensen til å være selvlysende. Nå er vi virkelig inne i turmodus.

IMG_1985.jpg

Ikke den største ørreten. Men god smakstilsettelse til potetmosen var den virkelig. Foto: Topp Hestmark.

 

Når kvelden senker seg på utsiden av kåta er ikke godt å si. Inne er det mørkt der hvor lyset fra flammene ikke når fram. Røyken ligger tykt oppunder toppen hvor den sakte men sikkert åler seg ut.

IMG_2002

Kaffen nytes til lyden av knitrende bål.

Jeg våkner tidlig neste morgen og skal egentlig bare en rask tur ut å vanne potetene. Men BOOM! Det jeg møter når jeg svinger meg ut i den kalde morgenluften kan vanskelig beskrives med ord. Planen om å returnere til soveposen blir fort byttet ut med å nyte den fantastiske utsikten. Vannet er blank stille og fjellene rundt speiler seg perfekt i overflaten. Morrabålet får vente. Ikke før jeg innser at jeg sitter ute i underbuksa omkranset av mygg får jeg fart på kroppen og nærmest løper, kløende, inn og fyrer opp.

IMG_4245 2.jpg

Flott, fint og pent samtidig.

Kaffen blir derfor sjenket alt for tidlig, uten filter, men det er greit. Da trekker den fortsatt i koppen. Kaffen blir sterkere for hver supp. Det er fint å våkne litt gradvis.

IMG_4271.jpg

Pakket og klar for nok en etappe. Like mye utenpå sekken som inni!

Da vi går videre etter en lengre formiddag med fiske og bålbrenning kjennes kroppen bra. Solen er på tur å skinne gjennom og alt er bare velstand. Vi går tvers over heia i retning Strompdal. Her er mye kratt og småstein i ulendt terreng. Tankene går løst å fast og jeg tenker på blant annet hva meningen med livet er og hvor mange gule kort terrenget hadde fått om det ble spilt en fotball kamp her.

IMG_4274.jpg

En real dagsmarsj vekke fra alt.

Sola skinner virkelig fra sin beste side når vi tråkler oss ned geitestien ned mot Breivassfossen. Suset fra denne kolossen av en foss dundrer ned i vassdraget. Vi hadde ikke hørt det om et helikopter hadde landet bak ryggene våre. Jeg blir akutt tissetrengt av vannmassene, så vi tar en pause nede i dalen.

IMG_4293.jpg

Breivassfossen.

Nå er vi inne i delen av nasjonalparken hvor folk oftest ferdes om de først tar turen. Her er både sti, bru og skilt. Rene storbyfølelsen for oss som har følt oss fram over berg og lyng gjennom skog og myr. Vi tar en svipptur innom Strompdal koia bare for å ta en titt. Hytta ser bra ut og er godt holdt vedlike. En rask lunsj slukes før vi går tilbake samme vei vi kom og fortsetter innover mot Lomsdal.

IMG_4301.jpg

Strompdal hytta.

I det vi kommer inn i skogen på nordsiden av Breivassfossen har været snudd igjen. Nå høljer det virkelig ned. Men ikke før regnjakken er tatt på har det gitt seg og solen skinner igjen. Det er ikke til og bli klok på dette været på Helgeland. I godt driv klatrer vi gjennom steinura og kommer fort opp i høyden. Utsikten blir bare flottere og flottere etterhvert som vi smyger oss oppover.

IMG_4305.jpg

Lomsdalselva slynger seg fra  toppen av dalen og ned til kysten.

Vel oppe av ura åpner landskapet seg og vi står plutselig inne i en åpen dal med furu, fjellbjørk og mange små fisketjønn. Det er noe eget her inne med at hver dal har sitt eget særpreg, sin egen fauna av vekster og former. Her i Lomsdal er det virkelig sommer. Det føles greit å følge vardene inn til Lomsdalskoia og la kartet henge ubrukt rundt halsen i noen timer.

IMG_4308.jpg

Terrenget de siste kilometerene før ‘sentrum’ av Lomsdal nås.

Området rundt Lomsdal er virkelig en perle. Koia ligger nede ved et rolig parti av elva inne i granskauen. Det er ei flott lita tømmerhytte med utedo og naust. Utenfor er det laget til bålplass med bord og stoler av tømmer og stein. Vi finner fort roen her.

IMG_4331.jpg

Koia i Lomsdal.

Utpå kvelden kommer det spaserende to fruer som viser seg å være ætlinger til de som drev den gamle gården i Lomsdal sist. Vi forærer de koia uten ettertanke og sover godt i teltet på den myke skogbunnen. Morgenen etter våkner vi til ferdig fyrt morgenbål med kaffe og godsaker flyvende under nesene våre. For en luksus her inn i ødelandet.

IMG_2059.JPG

Fine forhold.

Turen går videre opp til de gamle gårdstuftene som står igjen og som om noen år vil være helt vekke. Det må ha vært en fin gård i sin tid. Men naturen tar raskt tilbake når den ikke blir temmet av menneske og dyr. Det føles som om en egen del av turen er over når vi krysser brua over fossen nord i dalen som kommer fra Grunnvatnet over. Skoene trår nå mot Henriksdalen og videre opp mot Vistfjellene.

IMG_2069.jpg

En siste hvil før Lomsdal forlates for denne gang. Foto: Topp Hestmark.

Da vi begynte å gå fra Tosbotn hadde vi ikke noen fast plan på hvor vi skulle ende reisen vår. Men studier av kart og bamsemomsrasjoner i Lomsdal hjalp oss å beslutte at endestasjonen blir Trofors. Hadde fisket vært bedre kunne vi kommet oss til Mosjøen, men vi bestemmer oss for å kose oss heller enn å jage kilometer.

IMG_2089.jpg

‘Farvel Lomsdal’. 25 varmegrader . Null vind og steiksol! Herfra og til Stavassdalen møter vi ikke ett menneske. Foto: Topp Hestmark.

Alle fosser, elver, bekker og regndråper som kommer fra fjellsidene spiller virkelig på lag for å få mest mulig guffe ut av vassdraget nedover Henriksdalen. Vi går dalen oppe i høyden hvor vi virkelig får nytt utsikten.

IMG_4483.jpg

Snart klart for lunsjpause.

Steinhelleren i Henriksdalen er et perfekt lite krypinn for en vandrer, men turen går dessverre bare forbi denne gangen. Men det er uansett artig å gå seg på den aldri så lite kjente kuriositeten her inne. Hit skal jeg tilbake og tilbringe en natt eller to. Uten tvil.

IMG_2091.jpg

Steinhelleren i Henriksdalen.

Det er noe eget i å se et fjell stige i horisonten foran deg, det samme er det å se det synke bak deg. Breivasstind, Lauvasstind og Middagsfjellet er nå langt borte, mens Litlskardtind og Vistkjærringa gjør sin ankomst i front etterhvert som vi klyver oss gjennom terrenget.

IMG_4568.jpg

Disse skyene mangler bare ett par mummitroll.

Målet for dagens etappe var Henriksvatnet på oversiden av Henriksdalen. Elva som renner ut fra vannet måtte vades, men vi var lite interessert i det på grunn av dårlig tilgang på brensel så høyt oppe i fjellet. Så tørking av våte bukseben og sokker var et tvilsomt alternativ. Derfor bestemte vi oss for å prøve lykken å gå rundt. Det angret vi ikke på! For plutselig gikk vi oss på ei sandstrand som tatt ut fra et Instagram bilde med emneknagg Lofoten. Finkornet hvit sand som speilet seg i det blanke fjellvannet. Jeg var splitter naken og på tur ut i vannet allerede før Topp hadde rukket å hive av seg sekken. At vannet var iskald rakk jeg ikke oppfatte før det var for seint, men etter en dag i solsteiken i et middels-krevende terreng var det rett og slett bare på plass med ett bad.

IMG_2120.JPG

Idyllisk camp ved Henriksvatnet. Visttindene i det fjerne. Foto: Topp Hestmark.

Vi fisket som bare pokker, men ingen ville bite på. Jeg så det var fisk uten å ha noe hell med skjeisluken eller spinneren. Den var nok mett og fornøyd av all myggen som surret rundt. For det var nok av mygg og andre flygere. Enkelte steder ved vannkanten kunne det ikke pustes engang uten å inhalere nok proteiner til å bli like rød i kjøttet som ørreten i vannet antageligvis var. Problemet er at når man først starter å fiske er det vanskelig å stoppe. Det er akkurat som om man åpner en pose potetgull, man peiser på helt til det er tomt. Så sitter man bare å skuler på posen etterpå. Eller vannet i dette tilfellet, som virket helt tomt for bitevillig fisk.

IMG_2101

Noen øyeblikk er helt greie. Foto: Topp Hestmark.

Nervesystemet er fantastisk, det kan gi hjernen beskjed om minst 20 forskjellige myggstikk som klør rundt på kroppen, synkront. Pluss noen fantomstikk. Et myggstikk klør heldigvis ikke like mye i fjellet som på terrassen hjemme, men det går bra. De 100 000 jafsene jeg ble frarøvet gjorde nok opp for det. Grådige insekter. For en dag… Og så mange inntrykk. Bamsemoms til kveldsmat nok en gang.

IMG_2123.JPG

Magisk kveldslys. Foto: Topp Hestmark.

Morgenkaffen inntas ved standard prosedyre på dag fem. Solen gliser mot meg når teltduken dras til siden og jeg klyver ut. Nok en strålende dag i vente… Vi fisker oss rundt Henriksvannet i vår vandring videre. En drøy time etterpå står vi ved veis ende og ser oss nødt til å vade ei elv likevel. Vi får det unnagjort og trasker opp ett nytt dalføre med ferskfuktige skosåler.

IMG_4559.jpg

Her må vi over.

Lyden av sildrende vann til fossene stryk møter oss og forlater oss mens vi tråler oss opp i høyden. Her inne kommer mann seg ikke forbi uten å klatre i steinur. Alt fra store blokker store som høyhus til mindre steiner man kan bruke til å måle lengde med. I enkelte juv ligger det enda tett med snø som vi lett sklir over med mysende øyne i solsteiken. Visttindene kommer nærmere og nærmere mens vi setter snuten mot toppen av Dåeriesåårke. I utgangspunktet ville nok dette vært en seig motbakke å møte med sekkene våre, men etter noen dager er det som de hører til oss og det er nesten glemt at de henger på. Likevel lager jeg en sekkepulk av liggeunderlaget mitt når vi kommer på toppen. For herfra må vi ned noen hundre meter før stigningen over Visttindene kan starte. Og her er det mye snø! En velfortjent hvil for skuldrene når jeg kan dra sekken med meg fra bakkenivå.

IMG_4576.jpg

Liggeunderlaget kan brukes til så mangt.

Det deilige været diskuteres mens vi nyter utsikten så langt øyet kan se. På tur opp ryggen på Litlskardtind får vi øye på kysten og havet. De syv søstre står og danser i horisonten langt, langt vekke. Et feilsteg nedenfor, noen hundre fallmeter under oss ligger Søre Vistvatnet og nyter solen. Det ser ut som det enda er noen små flak av is som dupper rundt der nede. En sen lunsj tilberedes rett under nesa på Vistkjærringa (1239moh). Fra vi finner fram primusen til vi er ferdig forsynt har været slått om fra sommer og 20 grader til 9 grader og regn. Fra vi begynner å pakke sekkene til vi står klare til å gå har skodda sløret til alle gjenkjennelige formasjoner. Jeg står å ser såvidt kompassnåla foran meg. Været i fjellet snur fort får man alltid høre fra erfarne vandrere.

IMG_4584.jpg

Været i fjellet snur fort.

Heldigvis har vi god kontroll over hvor vi er slik at vi kan sette kompasskursen og gå etter den. Det gjelder bare å unngå det halvveis islagte vannet på nordsiden og det bratte stupet på sørsiden. Tempoet settes til to kilometer i timen og om ikke tåka har lettet etter en time slår vi leir. Enkelt og greit.

IMG_4589.jpg

Kjekt å ha!

Heldigvis letter været igjen og vi kan orientere normalt. Berggrunnen er endret og vi ser den massive granskogen i Eiterådalen et godt stykke foran oss. Det er mange juv mellom oss og målet. Men snøen ligger tykt og godt i de fleste så det blir aldri noe problem og forsere de. Målet vi har satt oss litt etter litt gjennom dagen er ei hytte i enden av Eiterådalen. Det blir litt av en dagsetappe. Sikkert dobbelt lengde av den korteste vi har hatt hittil, men ei hytte passer fint så våte og slitne som vi er nå.

IMG_4597

Eiterådalen nærmer seg.

Utkjørte og håpefulle står vi plutselig ved øst-enden av nasjonalparken. Vi er enda en god marsj fra målet på Trofors, men den fredede delen av område slutter her. Dalen er bratt som bare fy og kartet studeres for å finne en mulig fluktrute nedover. Det skal gå en sti ned, men den er ikke lett å få øye på i kratt- og granskogen som dekker området. Etter litt traversering frem og tilbake finner vi den og den følges krampaktig ned til bunnen av dalen.

IMG_4603.jpg

Turen nærmer seg vemodig en slutt. Men enda har vi noen tunge kilometer igjen på dagens etappe.

Etter noen drøye kilometer langs en skogsvei i dalen ankommer vi destinasjonen vår. Neversletta. Kartet, forøvrig kjøpt i år, har tydelig merket av at her står det ei åpen koie for slitne og våte vandrere. Alt som står igjen er restene av ei pipe og noen rester fra brent laftet tømmer. Og utedoen. Denne hytten har brent ned for flere år siden fastslås det. Ikke noe mer å gjøre med den saken. Bålet fyres av tørr grankvist og teltet slås opp. Vi får det riktig koselig inne i skauen her. Det blir en egen atmosfære inne i granskogen når det småregner og bålet knitrer og varmer slik at man må trekke seg en meter eller to lenger bak innimellom. Det er sent så jeg rekker bare å brenne de våte sokkene halvveis opp før soveposen letes fram og jeg knøvler meg som en brennende plastpose ned i den. Det soves uavbrutt i ti timer etter dagens fjorten i aktivitet.

IMG_4127.jpg

En siste hilsen fra posen.

Den siste dagen er her og det føles litt vemodig og tenke på at ved enden av dagen er denne fantastiske turen over. Men hva kan man gjøre? Den siste mila får vi prøve og nyte selv om kroppen er litt tafatt. Ting har begynt og gå på autopilot. Kjelen står på primusen nesten før man våkner og teltet er pakket på to minutter. Rutinen er inne. Evnen til å blokkere den virkelige verden ute har vært deilig og kjærkommen.

IMG_4616.jpg

Stavassdalen glimter til med pene omgivelser den også.

For å sprite opp de gelé-aktige beina for den siste etappen fyrer vi i gang noe musikk på vedklyve-musikkboksen som Topp har med seg. Spillelista er som tatt ut av en kassetthylle på bruktbutikken. Men med få alternativer er det rart hvor raskt man blir fornøyd. Det moonwalkes til Michael Jackson gjennom Stavassdalen. Det er nok ikke mange som har gjort det tidligere. Romklangen fra gitarriff minner meg om klangen av vann og fugleskrik mellom dalene vi har passert i vår vandring og stemningen blir litt melankolsk inne i hodet mitt der jeg trasker av gårde. Elgbæsjen som man unngikk i starten av turen går det nesten sport i å maltraktere mest mulig når den passeres. Livet føles enkelt og herlig. Noe det i bunn og grunn også er.

IMG_4620.jpg

Statskog og turistforeningen har gjort en bra jobb på denne siden av fjellene.

Stavassetra forsvinner like fort i skogholtet som den åpenbarte seg og vi er nå nærmere sivilisasjonen enn vi har vært siden vi forlot Tosbotn for ei lita uke siden. Her treffer vi folk på søndagstur og noen lurer på om vi er riktig kloke og om at det virkelig er mulig å gå fra der vi kom fra til der vi er kommet. Vi nikker og sier at det er bare å fortsette innover så kommer dere dit dere også.

IMG_4623.jpg

Ved Stavvatnet ligger denne fine gapahuken. Det er også mulighet til å låne båt her. Og utedo.

Ved Stavassgården treffer vi en gjeng besteforeldre og barnebarn som spanderer pølser, vafler og muffins på sultne vandrere. Det er kjekt og møte folk på tur. De tilbyr seg å gi oss skyss inn til Trofors slik at vi slipper de siste timene med vandring langs landeveien og vi takker ja til det. Det beste er at jeg kommer til Trofors en halvtime før bussen har avgang hjemover. Jeg rekker en pose bamsemoms og en feit bacon-cheese burger på Esso før jeg må ta farvel med turkompis Topp og hive meg på bussen hjem. Bussen bruker 50 minutter fra Trofors til Tosbotn. Tenk på det du.

Flere bilder under:

 


Augustturen

Børiøyra til Lomsdal


Instagram