Hardangervidda på tverrs i gummibåt

november 1, 2020fjelldorado Legg igjen en kommentar

Et sted på vidda, blant villrein og multeplantasjer.

August 2020. TO MENN, TO GUMMIBÅTER… neida, eller joda – faktisk. Etter litt gjensidig oppmuntring mellom to kompiser gjennom vår og sommer klaffet det endelig med fri for begge til å gjennomføre en real fisketur. Som bosatt i en storfisk fattig del av vårt langstrakte land måtte vi ty til andre jaktmarker for å tilfredstille våre fiske ego en gang for alle. Så etter en dag med bil, buss og drosje sto vi endelig klar for en helt knall uke i fjellet. Like fulle av forhåpning som sekkene var fulle av havregryn, gastromat og sitronpepper takket vi farvel med mobildekning og hverdagskjas ved inngangen til Hardangervidda, avdeling Røldal. Målet var å gli gjennom Kvennavassdraget ned til Møsvatn i andre enden. Og for en tur det skulle bli.

Siste finpuss på sekkene før første etappe: Valldal – Holmavatnet.

Det er over 20°C med god margin da vi heiser sekkene opp på skuldrene i halv seks tiden en nydelig ettermiddag ved enden av Valldalsvatnet i Røldal. I kveld skal vi «bare» klyve opp til Holmavatnet. En fin ferd rett i overkant av en mil inn i fjellet, med noe stigning attåt. Vi følger topp moderne traktorvei de første kilometerene inn mot Middalsbu før vi knekker av og inn i fjellet.

Middalen forlattes i det vi klyver opp Vivassdalen.

Krokete trær og grønn vegetasjon trekker seg mer og mer tilbake etterhvert som vi jobber oss opp den kronglete fjellstien. Vi forlater den frodige Middalen i det vi kommer over kneika og får Vivassdalen med Vivassvatnet i øyesyn. Den slående heten av sol reflektert i lyng får et lite friskt pust av vindtrekk. Vi gidder ikke engang late som vi ikke allerede er gjennomvåte av svette og vurderer laksefiske i det skotske høyland som neste tur. Men fast bestemte på at morgendagen skal startes med luft i båtene, streber vi videre til solen går ned og teltene står ved sørenden av Holmavatnet.

Morgenstund med kulde i munn. Etter gårsdagens ferd i solskinn og syden temperatur føles det litt rart og våkne langt til fjells ved et halvveis islagt vann. Morgendisen svever over vannet og skaper en helt spesiel stemning til turens første morgen kaffe.

Kjølig morgen ved Holmavatnet før nok en solskinnsdag i fjellet.

Endelig er turen i gang. Det skåles med havregraut før vi blåser opp packraftene. Trette skuldre jubler i det oppakningen knyttes fast på forut toppdekk. Det blir ei staselig skute å sjøsette.

Til tross for en usikker iskant kommer vi oss lett nok utpå. Vinden står stille og alt som kan høres er padletakene og en noe ufin mumling fra undertegnede når han greier å ødelegge fiskesnella på under et kvarter fra fisketurens start. Heldigvis, rutinert som jeg er (blitt) og fullt klar over tilstanden på mitt godt brukte fiskeutstyr, har jeg med både lim og reserve.

Etter endel sikksakk padling, isbryting og snøreslenging, bryter solen endelig skikkelig gjennom i det vi setter fot på land ved østenden av vannet. Første stryk skal padles håper vi. Etter en rekognoseringsrunde fra nærmeste haug ser vi at det må bæres en liten bit, men vi kan fortsatt bli litt våte først!

I stryket som går ut fra Holmavatn må det bæres en liten etappe.

Snø, is og kulde slipper fort taket utover dagen. Vi padler videre ned mot Kvenna i storslåtte omgivelser. Fisk er det også i disse vannene vi passerer. Etterhver som solen heller mer og mer mot horisonten kommer vi oss i land der Litlos skyller ut i Kvennsjøen. Det har vært en del gode hugg på sluker og agn i dag. Telt og primus monteres og våte klær henges til tørk i det kvelden tar tak. Den vindstille kvelden nytes av både oss, myggen og knotten.

Dagen derpå har vi bestemt skal tilbringes her. Vi har tross alt god tid på oss og teltene har ingen fare der de står bardunert for storm i dette solskinnsværet.

Etter havregraut og kaffe blir det en svipptur til sjøs. Det er så stille utpå Kvennsjøen at kjølstripen etter packraften nok vises fra toppen av fjellene rundt.

Strekke litt på føttene etter en god mil med padling.

Det er greit fiske ved leiren, men det er alltid morsommere å fiske i et vann lengre borte. Her vet vi jo at det er fisk. I denne ånd pakker vi kvikk lunsj og slukskrin og setter i vei til et utvalgt fjellvann litt lengre opp i høyden. Det er mer spennende å gå på epleslang hos naboen enn å plukke epler av eget tre i egen hage.

En av flere rypekyllinger vi møtte på turen.

Vi får da noe fisk i dag også. Når solen går ned ligger vi selv nede for telling med stappmette mager og god drikke i kaffekrusene. Her kunne vi bare blitt.

Neste dag er vi godt inne i rutinene og turen går videre ned vassdraget. Kvennsjøen padles til endes og mange kilometer med rolige stryk ligger mellom oss og neste kaffekjele.

Her forflytter vi oss rimelig raskt i forhold til gå-alternativet.

Mens Rolf er på befaring av neste stryk fisker jeg. Foto: Rolf Selliseth

Vi traff på en gjeng villrein midtveis ned strykene. Artig å komme så tett innpå uten at de er deg var.

Godt over to mil senere ankommer vi Hansbu området. Her finner vi oss en høyde med god utsikt. I dag har vi kost oss skikkelig. Fisk som slapp og mygg som ikke slapp i løpet av dagen er allerede glemt i det soveposen inntas.

Er det rart fisken spretter på kvelder som dette?

Taktisk orientering av telt kan belønnes med slike morgener.

Vi har ingen mangel på godværsdager her oppe og neste dag leverer nok en magisk soloppgang. Vi pakker sammen alt rasket vi har strødd ut av sekkene og gjør oss klare. I det jeg skal vanne potetene rett før avgang aner jeg en mørk sky på andre siden av vannet. Problemet er bare at skyen er på bakkenivå og ikke på himmelen. Jeg knepper igjen nikkersen og myser så i lende. Her kommer jaggu en stor flokk med villrein på rømmen. Jakta starter ikke før om noen dager, så disse er nok skremt i vei av en uskylding turgåer lengre ned på vidda. Vi blir stående å se og høre på de. De peser avgårde rett opp fjellsiden. For en kondisjon. Jeg gjør ferdig mitt gjøremål så padler vi.

Noen steder for mye. Foto: Rolf Selliseth

Sandvatnet, Gunleiksbuvatnet, Briskevatnet… Det er en fin dag å padle på. Vi bærer forbi en gjeng kano-karer mellom Sandvatnet og Gunleiksbuvatnet. Det så da fryktelig tungt ut å drasse med seg disse fullastede kanoene over land slikt. Vi veksler fiskeskrøner og ser de ikke igjen før de padler forbi oss midt utpå Gunleiksbuvatnet. De hadde et noe strammere tidsskjema enn oss.

Her må det bæres igjen. Foto: Rolf Selliseth

Retningen settes mot nærmeste seksjon av vassdraget som ser førbart ut.

På dagens siste bæring snubler vi over en multemyr uten sidestykke. Ingen av oss har sett noe sånt før. Båtene går i lyngen og kopper, kar og kjeft fylles opp på rekordfart. Vi tror ikke våre egne øyne. Det gjør ikke noe om sekkene blir litt tyngre igjen når det er slik last man fører.

Vi traver videre ned mot enda et vann. Vi er forholdsvis tørre og kan ikke ta kveld før vi er i alle fall litt mer våte. Problemstillingen plager oss ikke lenge da vi finner et brukbart stryk ved innløpet til kveldens fiskevann.

Sandstrand og buskevekster. Får vi til turens første bål her da montro?

Vi glir sakte over vannet inn over en nydelig mørk sandstrand. I det vi trer i land og får dratt opp båtene møtes vi av nok et himmelsk syn. Her er det enda mere multer.

Her er et godt dagsverk arbeid. Likt i alle retninger.

Det trenges vel ikke nevnes mer enn en gang hvor godt vi sov denne natten.

På turens siste padledag våkner vi i tåkeheimen. Men etter en kaffekjele og litt havregraut med multer til har sola brutt helt gjennom og skodda har forlatt oss.

Vi trasker avgårde gjennom den gyldene multemyra til terrenget blir grønt igjen. Bak oss over våre skuldre suser en majestetisk foss i det vi nok engang glir ut på stille vann med båtene. I horisonten til øst truer gråvær, regn og motvind for første gang på denne turen. Men vi anslår enda et par napp før dette kommer over oss. Jeg lener meg tilbake i packraften og nyter øyeblikket. Solen leker gjemsel bak små skyer mens jeg med rolige padletak forflytter meg nærmere ettermiddag og kveld gjennom denne fantastiske kjeden av vann.

Den blå himmelen blir sakte men sikkert fortrengt.

Ingen flyvende bitere gjør krav på vårt blod ettersom vinden blir mer og mer leken utover dagen. Vi padler flere gøyale stryk og blir kanskje litt for tøffe etterhvert. Det går uansett greit, men når regnværet skylder over oss midt i turens siste padlestryk, er vi allerede gjennomvåte fra skotupp til capsbrem. Vi evakuerer til land og denne fisketurens siste camp. Før vi i morgen skal forflytte oss til fots ned til Mogen og Møsvatn.

Siste kveld ble tilbragt foran bålgrop med fullmåne tittende frem fra skylaget og en stor elgokse som tittet nysgjerring frem fra skogen.

En noe lettere sekk å bære enn når vi startet for en uke siden. Foto: Rolf Selliseth

Fjellvåken II trafikerer Møsvatn på sommerhalvåret.

Vi kan nok aldri komme tilbake hit i frykt for å ta glansen fra inntrykket til denne turen.

Padling og vandring i Femundsmarka 2020

juli 15, 2020fjelldorado Legg igjen en kommentar

Året 2020 ser ut til å bli litt annerledes. Pandemi herjer vilt på alle kanter rundt i verden. For vår del blir det ikke store omveltningen i ferieplanene. Norgesferie var designet på tapeten uansett. Det passet bra å rømme avsted til et fristed, der avstand og antibac ikke var noe tema. Vi pakket telt, gummibåter og fiskestenger og tok første skip inn i Femundsmarka.

Etter en behagelig natts opphold på planert campingplass med moderne sanitetsanlegg på Båtstø Camping ved ankelen av Femunden, er vi veldig klare for å komme i gang. Sitringen i kroppen til å pakke sekken for langtur får igjen utløp når teltet trøs ned i pakkposen. Det er deilig å atter engang gjennoppdage sommerens morgendugg i gresset. I går kveld hadde vi burger av Sik og Elg på en av Norges mest øde take-away sjapper, restauranten til Femunden Nasjonalparkhotell på Elgå. Vi tasser ned til brygga der Fæmund II, innsjøens stolthet, har anløp.

Fæmund II til kai på Elgå.

Det er nydelig vær å krysse Femunden i. Vi sitter ute på toppdekk med hver vår vaffel og kaffekopp og nyter disse siste pustene av moderne gastronomi før dietten planlegges over på sjokolade, fisk og grøt den kommende uken. Sjøen er blank stille og solkremen har allerede begynt å jobbe for lønna si.

Fæmund II forlater oss som eneste avstigende passasjerer på Røa.

Vel fremme ved Røavassdragets utløp stiger vi av Femundscruiset. Vi blir møtt av et glohett terreng. Svetten sildrer allerede før vi får øye på stien inn gjennom den gamle furuskogen. Hoftebelter strammes og vi tar fatt på sommerens eventyr.

Steinete, men fin og godt merket sti fra Røa opp mot Røvollen DNT-hytte.

Det er lett framkommelig og godt merket opp til Røvollen DNT-hytte. Vi følger stien langs elveløpet ett stykke før den tar av gjennom skogen. Etter at sola har flyttet seg litt på himmelen titter hytta frem innimellom furu og fjellbjørk. Hele veien blir vi iaktatt av gamle furuer som har fulgt med på vandrere i mange flere generasjoner enn vi kan minnes. Myggen følger med den også, helt fra start!

Ikke noe problemer å orientere seg her.

Røvollen.

Videre inn, forbi Røvollen, etter litt frem og tilbake i diverse steinur når vi Nedre Roasten. Sekkene går i lyngen og turens første og andre bit sjokolade får virkelig gjennomgå.

Nedre Roasten = luft i Packraftene!

Årets turinvestering var packraft. Jeg har siklet etter en av disse helt siden jeg leste en gang for mange år siden at de var laget av samme stoff som romdrakter! Utgiften blir fort avskrevet i det 25 kg sekk blir fortøyd til fordekket på denne. Et ganske greit alternativ til mine egne skuldre sier jeg meg selv enig i.

Å padle på stille vann med en slik må sies å være et veldig godt alternativ til å snuble rundt i steinur med tung sekk.

Myggen som har vært med oss fra starten gir ikke slipp før vi er langt ute på vannet. Vi padler rundt og prøver fiskelykken mens vi holder utkikk etter en brukbar leirplass. På østsiden av vannet tar vi sikte på noe som viser seg å være en strand. En privat strand må være et godkjent tilfluktssted for den varme ettermiddagssolen.

Her skal vi nok trives tenkes det.

Selv om det lå snø å is her for ikke mange ukene siden virker det som vassdraget har ligget lenge nok til gjæring. Myggen har klekket og temperaturen i vannet begynner å komme seg. Håpefull for at fisken har startet sommerbeite går ettermiddagen og kvelden på forskjellige forsøk for å lure noen eksemplarer opp på land. Her svømmer bare utspekulert fisk, viser det seg.

Godt med et friskt bad etter en lang dag i solsteiken.

I det solen senker seg ned bak den gamle furuskogen i vest, gjør gresset seg klart til å motta natteduggen samtidig som soveposene omfavner oss med et farlig begjær. Vi sover til summingen av tusen mygg på utsiden av teltduken.

Natt ved Nedre Roasten.

Dagen etterpå er vi på nytt friske til sinns og tildels i kropp. Bakken har tatt seg en grundig sjekk av kroppens anatomi gjennom natten, så jeg er stiv som et gammelt brød når jeg står opp. En god slump sterk kaffe og rundt 5 kvarters formiddagsfiske myker opp de fleste ledd uten noe nevneverdig problem.

Med fiskestanga rigget og gummibåten klar, forlater vi det første kapittelet på ferden og vender gummi-baugen videre inn i vassdraget.

Det som kan sies om padleturen over Øvre Roasten er at det var en bra dag å være flagg på. Vinden tvang oss til å ta en ekstra kaffe- og sjokoladepause halvveis over. Vi ble nødt å ta en hel kaffekjele pause hvor vi ikke kunne gjøre annet enn å kose oss og vente på bedre forhold.

Ved vanns ende var det bare å knyte gummibåtene på sekkene.

Da vi omsider hadde karret oss til toppen av Roasten, uten et eneste napp på snøret som hang bak(!), ble vi nødt til å bære vår bagasje et stykke. Målet for etappen var Grislehåen. Lovnader om gigantiske fiskefangster, helt uten sidestykke, lå og lokket. Selv gikk jeg med håpet om å lande den største ørreten som noensinne hadde satt sin buk på norsk jord. Hvordan denne planen utartet seg skal jeg ikke avsløre enda.

Etter litt gymnastikk gjennom skog og ur med en to og en halv meter lang gummibåt knytt fast på hver vår sekk var det godt å endelig komme ut på vannet igjen.

Flotte forhold.

Enda en ettermiddag og kveld ble brukt til finpussing av kunsten å overleve i villmarken. Men etter kun å ha fått moderlandet på kroken ble det Real Turmat til kvelds denne dagen også.

Selv om fisken glimret med sitt fravær kunne vi ikke gjøre annet enn å nyte omgivelsene.

En av flere nydelige solnedganger i Røavassdraget.

Ved daggry var det nok engang bare å velte seg ut av drivhuset vi sov i. Solen skinte og man kan vel ikke være lenger enn vi nå har vært inne i Femundsmarka uten å få vekslet agnet inn i ørret.

Neste etappe står for tur og etter hver vår skål med havregraut er vi begge fulle av energi og pågangsmot. Vi har sett vak på vak, men det er mest sannsynlig småfisk som er oppe å lukter på frisk luft. Andrea tok ei gjedde i utkanten av sivet, men uten stålfortom greide den å lure seg unna.

Gruppebilde før neste skogsetappe.

Vannveien til Storbuddhåen.

Jeg står å ser på en fin stekeørret ved entréen til Storbuddhåen. Stangtuppen pisker sluken noen meter forbi i det jeg knerter 6 mygg i ett vift over panna. Sola steker i det jeg sveiver sakte, med små rykk, forbi truten på dagens lunsj. Men desverre for meg tok ikke denne karen stål-valuta. Og heldigvis for fisken lå markboksen godt gjemt nede i sekken til den hadde glidd forbi. Vi padler fiskeløs videre omlag 40 kast senere. Det er som med fisk som med kvinnfolk. De liker å frekke seg til, men er vanskelig å få på kroken…

Storbuddhåen.

Lystne på å nyte livet mer enn å padle motstrøms i motvind finner vi oss straks en odde å tre i land på. Det er godt å strekke på bena etter noen timer med padling. Jeg tar med det viktigste (fiskestang og melkesjokolade) og tar i vei for å utforske vårt nyoppdagede land. Jeg fisker meg rundt hele pynten der hvor sivet ikke er for tett, men her var særdeles liten aktivitet å spore. I fortvilelse går jeg tilbake mot leiren da jeg kommer på ett tråkk jeg ikke har oppdaget tidligere. 100 meter lengre inn i skogen finner jeg et fint lite vann. Med en gang ser jeg ringene i vannet som kommer å går som glorier sendt fra oven.

Abbortjønna.

Jeg huker meg ned bak en stein og tar noen kast med både sluk å spinner. Ingen respons. Som en indianers skygge sniker jeg meg helt ned til vannkanten for å få et bedre blikk over det jeg jakter på. Det kryr av abbor. Masse små abbor. De svømmer i stim frem og tilbake rundt en gammel bever bolig. Jeg gomler i meg noe sjokolade mens jeg sitter på en stein å iaktar de forskjellige formasjonene med fisk som strømmer inn og ut av kvisthaugen. Noen må jo stå for alt dette avkommet. Fiskefar og fiskemor kan ikke være langt vekke tenker jeg. Markboksen letes frem og jeg river i ei feit klyse saftig meitemark på kroken. I det klysa treffer vannspeilet raser abborstimen mot den, gleffsene som sulteforede gjedder. Det ender med at jeg må ofre flere mark for den gode sak. Som utdøver av en fisketeknikk så primitiv som trepinne, hyssing og krok smyger jeg meg langs bredden av vannet med marken svømmende etter. Man må reagere raskt hvis de små viser sin interesse for agnet, de spiser det rent på sekunder uten at du får noe glede av det.

Abbor i flere forskjellige størrelser.

Jeg returner blodig til campen med et stort glis om munnen. Bloded kommer fra alle de åpne sårene den største og mest blodtørstige knott typen jeg har opplevd har etterlatt seg mens jeg konsentrert har lurt i land to feite abborer. Gliset kommer selvfølgelig fra fangsten.

Rensing av fisk. Foto: A. Berthelsen.

Sulten som aldri før flår vi fiskene og serverer oss selv et herremåltid med potetmos som tilbehør.

Etter en siesta går vi opp å tar to til for kveldsmat. Disse griller vi direkte på bålglør med skinnet fortsatt på og skreller de i etterkant. Abbor à la carte med sitronpepper og gastromat. Helt perfekt!

Selv kunne jeg like så godt latt fiskestanga ligge hjemme.

Utpå kveldingen går atter en gang fokuset over på vassdraget. Røavassdraget, med sitt berømt gode fiske. Selv tenker jeg det har gått mer kaffegrut en fisk ned den elva her under dette oppholdet, men her skal stor fisk i land uansett hvor nøye dette vannet må gås i sømmene.

Foto: A. Berthelsen.

I det solen går ned begynner det så smått å skje saker å ting. I starten bobler det lett, men etterhvert koker det utpå Buddhåen. Gjedda jager småfisk i sivet og annen fisk er oppe etter mygg og andre insekter lenger ute. I rekordfart er jeg ute i gummibåten, som har mistet en god del av sitt luft volum etter at solvarmen har sluppet taket. Jeg flyter på håpet og fiskestanga viftes like aktivt som den ledige hånden vifter bort mygg og knott. Jeg sveiver over, under, til høyre, venstre og rett gjennom vak etter vak. Men ingen fisk vil ha det jeg byr på.

Kveldsfiske. Foto: A. Berthelsen.

Som verdensøkonomien sent på 2000-tallet bukket plutselig alle fiskene under uten forvarsel. Det er merkelig hvordan alle disse individene kan samhandle slik. Slukøret padler jeg til land tomhendt. Jeg forsøker å sette meg i lyngen for å furte litt, men myggen inspirerer fort til et mer aktivt gjøremål. Vannet er blank stille. Plutselig hører jeg det plasker et sted innimellom all summingen rundt ørene på meg og horisonten. Igjen er jeg i gang med fiskestangen. Denne gang fra land. Jeg ser flere insekter bli sendt til de evige jaktmarker, både av meg selv og av sulten storfisk. Langt der ute øyner jeg håp. I sluksettet har jeg et hemmelig våpen. En sluk jeg har tatt de utroligste fangster på. Den festes kjapt på enden av snøret. I det snella går og sluken svever gjennom myggsvermen tramper jeg frem og tilbake langs vannbredden i et voldsomt tempo for å unngå de flyvende jævlene som gjør alt for en smak av mitt blod. Hyperaktivt fiske. Plutselig står jeg helt stille. Jeg har fast fisk. Jeg stålsetter meg til kamp. Denne er stor.

Nattefisket resulterte i en feit harr på størrelse med ei padleåre.

Det ble ikke noe særlig til kamp. Håpet om ørret svant fort hen da fisken lot seg dra på land med like mye livsgnist som en taretorsk. Uansett var gleden av å ha lurt en skapning så intelligent at den biter etter mark og skimrende fjærpryd festet i en krok, stor. Det blir en god frokost om noen timer tenker jeg i det øynene atter en gang lukker seg for litt søvn.

Pakket og klar for en real gå etappe.

Et eventyr av en padletur er ved sin ende. Vi kunne godt ha fortsatt opp mot Rogen, men hadde kvelden i forveien bestemt oss for å ta en gå etappe rundt det store majestetiske fjellet vi har hatt i horisonten nesten hele uken, Store Svuku. Fjellet har ligget der å fristet siden første fisk spyttet sluken ut. På kartet ser det ut som en lang etappe. I virkeligheten er det nok lengre, men hvem drømmer ikke om å gå lengre enn horisonten? Vel, de som nettopp har gjort det gjør nok ikke det.

Båtene pakkes sammen og knytes på sekken på en litt mer transportabel måte. Vi forlater vår siste bredde av vassdraget og lar maurene som har tilhold på hver kvadrat centimeter av haugen få sitt dronningrike tilbake. Vi bakser gjennom skog og steinur til vi treffer på DNT-stien som går i sør-vest retning mot Svukuriset.

På tur gjennom Grøtådalen.

Med sola i ryggen tar vi fatt på kappløpet med skyggen på tverrs av Grøtådalen. Her er det mye ørret, av god størrelse også fikk vi både fortalt og illustrert av en gjeng som holdt til i ei koie midtveis gjennom dalbunnen. Vi fikk se ett ørret hode like stort som padleåre-fisken jeg tok natten før. Jeg må innrømme det kriblet litt i kroppen for å slå leir der å fortsette fisket, men vi hadde enda langt igjen før vi nådde Svukuriset på andre siden av fjellet.

Grøtådalen er i ferd med å gli inn i horisonten bak oss.

Vi bryter sammen i varmen midt oppe på steinsletta under toppen av Store Svuku. Her er en grønn oase med krokete bjørketrær som livnærer seg av en krokete bekk som glir forbi her oppe i høyden.

Midt i et øde ingenmannsland finner vi en grønn oase med friskt og kaldt vann!

Går mann lenge nok, kommer mann nok rundt… Foto: A. Berthelsen.

Etter 8-9 timers vandring kan endelig føttene luftes og soveposen inntas på teltplassen utenfor Svukuriset. I dag har vi gått langt er det siste som blir sagt før vi våkner neste morgen.

Revlingsjøen.

Dagen etterpå går mest til restitusjon av trette kropper. Vi går inn til Revlingsjøen hvor vi bader å fisker opp noen små ørret som får svømme videre. Utpå ettermiddagen spaserer vi halveis til Elgå. Inne i furuskogen ved enn stri bekk, rett østenfor ei gigantisk maurtue, ser vi sollyset sakte forvinne mens vi har et etegilde uten sidestykke. Det spares ikke på et gram sjokolade. Det pulserer mer i magen enn i brystet når glidelåsen på teltet snurpes igjen for siste gang denne turen. I morgen venter sivilisasjonen…

Påtur ned under skoggrensen igjen.

Siste natt i skogen.

Oktoberturen

oktober 10, 2017fjelldorado Legg igjen en kommentar

Som et siste krampetak i fiskesesongen 2017 blir nok en ryggsekk stappet full av nødvendige og unødvendige saker og ting. Vinter-soveposen lurer til seg halve volumet og dette går dessverre på bekosting av god mat og drikke (Les: grillpølser og øl). Men pulverkaffe og Real Turmat kan oppleves kulinarisk det også bare man er sulten nok. Og hvem vet, kanskje vi til og med får en fisk eller to?

Skodda ligger enda nede i bunnen mens vi tråkker i vei oppover dalføret.

Klokken 06:30 er det avreise fra Stavanger. Turens utgangspunkt er på Nes i Hjelmeland. Månen lyser enda opp himmelen når vi setter av sted fra den lille storbyen. Luften og atmosfæren er frisk i det vi fester på oss sekkene nede på Nes og skuer oppover det høstkledde dalføret. Vi er et sterkt mannskap på fire friskuser som skal ta turen innover denne morgenen. Jeg og turkamerat Mikael pluss to frøkner som vi har fått haik med hjemmefra.

Det spaseres i jevn takt under blå himmel.

Som nevnt skal vi gutta teste fiskelykken, mens jentene skal gå to kaffekok inn til ei turistforeningshytte langt inne i heia. Heldigvis er vi beæret med det gode selskapet helt fram til vårt dagsetappe-mål oppe ved noen fisketjørn i en liten forlatt dal inne i Viglesdalsheia.

På vandring inn Viglesdalen på jakt etter solstråler.

Luften står stille i Viglesdalen denne morgenen. Vannet er blank-stille og vi møter kun en liten gjeng med sauer som er ute å bedriver morgengymnastikken sin. De forsvinner mens vi nyter omgivelsene rundt den gamle driftsveien som er anlagt på nordsiden av innsjøen for to århundre siden. I det solen endelig treffer oss i ansiktet og tilfører litt ytre varme og mysing i fjesene våre fiskes fiskestengene opp av sekkene. Det kastes og surres inn forgjeves. Den vakende fisken føler ikke for å bite fra seg der og da. Den trekker heller lenger ut slik at vi ikke greier å forstyrre den med sluk-bombarderingen vår.

Det går en gammel driftsvei innover Viglesdalen.

Det er ikke annet å gjøre enn å fortsette inn til turistforeningshyttene i Viglesdalen hvor solskinnet har tilrettelagt for kaffepause og lunsj. (Les mer om Viglesdalen fra et tidligere innlegg).

Fin morgen ved Viglesdalsvatnet.

Det føles godt å gå sammen i fjellet. Man trenger ikke prate mye, det viktigste er at det som blir sagt oppleves som noe annet enn bare en boble på telefonen. Dessuten smaker det iskalde vannet i bekken bedre enn sukkerspinn på tivoli når kroppen er blitt god og varm av kilometerene tilbakelagt.

Solen steiker til tross for at vi er vel ute i oktober.

Halvannen time senere blottstiller fiskevannene seg for oss da vi kommer opp over ei real kneik. Tregrensa forlot vi et par hundre meter lenger nede, så kaffebålet må nok vike denne gang.

Steggjadalen åpenbarer seg.

I det jentene forlater oss for å fortsette videre på sin ferd skyer det over. En sur vind trenger seg på og det en gang så blanke vannet kruser seg. Det blir hustrig i lufta og skjerfet må snurres på. Været som en gang var så optimistisk har nå blitt til en vanlig oktoberdag i høyfjellet. Det stopper ikke oss, vi fisker oss rundt de små vannene til neglebiten sprer seg fra tommel til stortå. Heldigvis vaker det i flere av tjernene, og mer motivasjon trenger ikke vi for å holde det gående.

Hvor står fisken?

Ikke før det fornemmes regn i de grå dottene på himmelen slår vi leir og setter opp teltene. Det går akkurat, vi kommer oss under tett duk før det starter og hølje ned. Det er deilig med ruskevær og gjennomfrossen kropp. Når var sist du satte pris på en kopp varmt vann?

Det fiskes på skift i mellom bygene.

Det kan ikke meldes om store fangsten her oppe i disse vesle vannene. Det er mye fisk, men den er veldig liten. Ikke noen eksemplarer som får pulsen til å stige nevneverdig. Men man vet jo aldri, spenningen gjør det alltid verdt det uansett hvor stor fisk man ender opp med å få. I fra slukens plump gjennom vannskorpa til den igjen dingler foran nesa på deg nedenfor tuppen av stangen kan alt skje.

Middagen ble inntatt under teltduk med tørre sokker.

Overdrevne fiskehistorier blir delt rundt primusflammen i det mørket senker seg over høyfjellet. Posen snurpes igjen før Dagsrevyen har startet kveldssendingen nede i sivilisasjonen. Øyelokkene senkes til lyden av regn og haglbyger som hamrer mot teltduken. Det er ro i Steggjadalen.

Tåka lå tykt inne i fjellheimen.

Neste morgen våkner vi til de samme forholdene. Kroppen har det godt inntullet i soveposen som kunne holdt liv i skrotten midtvinters på Nordpolen. Det er kun en ting som kan lokke en mann ut fra denne komforten. Et heftig måltid egg og bacon.

Tilfredsheten av den herskapelige frokosten utnyttes ved at leiren brytes og vi setter avgårde ned dalen igjen. Her var det bare småfisk uansett blir vi enige om. Det innrømmes at telt- og fiskesesongen er over i høyfjellet for i år. På turen ned finner vi oss en steinheller nede i lia der vi fyrer oss ett fuktig kaffebål. Som to huleboere fra steinalderen sitter vi der og fortærer ett par skiver med Nugatti hver.

Kafferast og lunsj under tak.

Vel nede i Viglesdalen igjen møter vi andre vandrere. Fjellets sagnomsuste jovialisme står for det meste av praten og lykkeønsker på turen videre flyr alle veier. Til slutt får vi lurt oss inn i den gamle turistforeningshytta hvor en sliten godt brukt Jøtulovn står å venter på å bli satt i arbeid.

Skodda slører til Viglesdalsvatnet der nede.

Jentene som har vært inne på Stakken kommer i retur utpå ettermiddagen og de har med seg solen også! Perfekt tenker vi, da får vi fiske tørrskodd i kveld.

Godværet kom tilbake utpå ettermiddagen.

Etter å ha sløvet på hytta halve dagen knyter vi på oss sko og traver ned til vannet. Solen er blendene der den sakte men sikkert synker ned mellom de bratte fjellveggene som står stolte på hver sin side av vannet. Fisk til kvelds blir det. Og en solnedgang av de sjeldne.

Skulle nesten tro dalen var laget for solnedganger.

Etter et godt måltid og en heftig runde Uno er det kveld i hytta. Vi skal tidlig opp i morgen. Klar himmel betyr nattefrost. Man kan ikke gå glipp av sjansen til å traske over frossen myr og hard gjørmesti i måneskinn tidlig en oktober morgen.

Flere bilder under.