Haukeliseter – Ståvassdalen – Kvanndalen – Holmavatn – Haukeliseter

Årets første ‘lengre’ sekketur var så spontan at jeg enda ikke er sikker på om den ble gjennomført. Da en jobbreise ble kansellert og jeg satt igjen med ei ekstra langhelg var det ikke stort annet å gjøre en å synke ned i sjumilsstøvlene å beinfly til fjells.

Haukeliseter

Ståvatn ved Haukeliseter.

Etter en runde kart-rulett falt Haukeli kartet ned i kartmappa. Sekken ble pakket som en middagspølse i lompe og jeg satt plutselig på ferja over Boknafjorden. Det er egentlig ikke lange kjøreturen opp til Haukeliseter fra Siddis-byen nede i sør-vest. Jeg bemerker meg burger på menyen allerede når jeg er inne å slår av en fjellprat i fjellstua. Det er alltid greit å sjekke menyen i tilfelle man klarer å fullføre rundturen man skal sette ut på. Tips av lokalkjente er også alltid en bonus når man først er kommet inn i varmen.

Langs Ståvatn

Ståvatn på langs i motvind.

Turens første hinder er Ståvatn. Jeg observerer straks jeg stikker hodet ut av bildøren at her oppe blåser det fælt. Men solen skinner uansett og litt vind er alltid positivt nå midt i mygg sesongen.

Inngangen til Ståvassdalen

Innbydende dalføre.

Vinden øker og øker ettersom jeg finner terreng med mer stigning. Jeg tar av meg jetfly-øredoblene bak en stein oppi lia å tar en slurk vann og en stor bit sjokolade. Skal det være så tungt å drive med friluftsliv spør jeg meg selv?

Leir dag 1

Leirplass i Ståvassdalen.

Det er alltid den første mila som er tyngst sier jeg med meg selv å presser på videre til jeg når toppen av fjellpasset og vinden begynner å falle andre veien. Timene går raskt og plutselig har forskjellen i lufttrykket dyttet meg ned til en fantastisk leirplass.

Teltplass i Ståvassdalen

Sekk ned, telt opp -> Slapp av!

Sekken tømmes inn i teltet som allerede er satt opp i det jeg snur meg vekk fra utsikten. Jeg faller pladask ned i skyggen av teltduken med bærende lem strakt ut i den svale trekken på utsiden.  Hvis det har seg sånn at den første mila er tyngst, så er i alle fall den første teltleiren deiligst. I dette store paradiset jeg snublet over her oppe nyter jeg godt av livet. Jeg har en klukkende bekk med rent og friskt vann i bakgården og panorama-utsikt innover fjellet på framsiden. Kaffekoppen er plassert i høyre hånd og Bamsemums går vekselvis mellom venstre hånd og munnen. Jeg ligger så godt i bakkens kurver at jeg føler meg litt som en Formel 1 bil i full fart gjennom svingene.

Ståvassfalen

Det var dette friluftslivet handlet om…

Med øyene lukket hører jeg på elven som aldri sover. I tusen år og mer har den rast forbi. Tenk på all den energien! Jeg får lyst på et bad, men kraft tilsvarer dessverre ikke varme i dette tilfellet. Hva om stryket kunne rent litt saktere å gjort om litt av energien til varme istedenfor? Det får være nok sitteunderlag-filosofering for nå. Plutselig er det pose-tid.

Morgenkaffe i Ståvassdalen

Morgenkaffe i avvente av solretur.

Når jeg våkner neste morgen er det en frisk atmosfære i teltet. Det er akkurat kaldt nok på nesa til at jeg forstår hvorfor Rudolf er rød på den. Jeg må faktisk dobbeltsjekke i kompass-speilet om jeg er rød på min. Den ser fin ut, til tross for nattekulde og den sterke solen dagen før. Natten har inneholdt mye god søvn, heldigvis hadde jeg en tissepause der jeg fikk se en måne så stor og klar at jeg måtte ta to skritt tilbake for å betrakte den i all sin prakt. Jeg tar morgenkaffen på utsiden av teltet mens jeg venter på at solen skal komme rundt fjellet og tvinge av meg ullgenseren.

Videre ned Ståvassdalen

Videre ned Ståvassdalen åpenbarer dette seg.

Skolissene knytes og hoftereima strammes og turen videre ned dalen gjenopptas. I dag er det varmt. Ikke mye vind, men heldigvis greit terreng å ferdes i.

Ned Ståvassdalen

…og dette.

Det virker som det er et nytt, legendarisk, utsiktspunkt for hver kneik jeg forserer. Herlig, urørt, kulturlandskap (om det kan sies) som inviterer deg til å gi seg videre for ikke å gå glipp av flere grandiose rundskuer.

Ved Jensafita

Rolig del av starten på Kvanndalsåna.

Da de fleste utsiktspunkt er passert og jeg meg selv har rotet meg ned i maleriet slår det meg at kunstneren som har malt denne dalen har vært nøye med detaljene. Elva renner i sikksakk mellom sandbanker og vierkratt. Sildrende vann renner fra snøfonnene øverst i fjellet og lengre ned hører jeg at vannet tar heftigere tak på sin vei gjennom dalføret. I det jeg skal til å vasse over en liten bekk nede ved Jensafita-stølen holder jeg på å tråkke på en stakkar liten ørret som har forsvømt seg. Forvirret svinser den rundt støvelen min før den endelig finner en åpning ut til elven igjen.

Kvanndalen

Førsteprioritet er kaffe.

Før jeg vet ordet av det ligger jeg henslengt i solveggen på Kvanndalen turistforeningshytte. Hvilket liv det er jeg lever tenker jeg. Mer enn meget! Dalen får jeg ha for meg selv, sammen med et titalls paranoide sauer vel og merke.

Morgenen etter sitter jeg på trappa å hører stryket dure nedover en oktav høyere en fossen over. Det gjør godt å nyte suset fra elva i det fjerne, vinden som rasler i gresset og tretoppene. En ensom fugl kvitrer ivei fra toppen av ei krokete bjørk, kanskje i håp om at en artsfrende skal høre sangen å komme flyvende. Ei og annen flue krasjer sin vei gjennom luften og svimer klønete inn i alt som står i veien. Idet andre kaffekopp er halvveis inntatt jogger ei lita spissmus forbi på steinhellene, det hurtige ganglaget går fort over i en heftig spurt når jeg kremter min tilstedeværelse.

Kvanndalen

Godt voksen fjellbjørkeskog!

Her er det bare å komme seg videre. Dagens etappe blir seig. Høydekurvene i kartet lyver neppe og jeg skal opp, opp og opp i dag.

Kvanndalen

‘Flybilde’ av Kvanndalen.

Etter turens desidert varmeste time er jeg halvveis opp dagens første kneik. Jeg kjenner hvordan et halvår med bare søndagsturer betaler seg i lysten på å legge meg ned å dø. Problemet er bare at jeg har alt for mye mat og vann. Det hadde tatt for lang tid. Det er bare å titte videre opp det endeløse fjellet. En fot foran den andre.

Skorpeskar

Jeg poserer i denne posituren i fem minutter, minst.

Etter å ha kommet opp en bakke så bratt at den kunne slått lufta ut av en luftballong er det sjokoladetid. Mer er det ikke å si om den saken.

Holmavatn

Teltet får henge denne natten, jeg tar inn på hytta.

Videre langs Sandvatnet og Holmavatnet er det ikke så mye annet som foregår enn hardt psykisk og fysisk slit. Utsikten er så som så ettersom begge vannene er regulerte og breddene består av høyspentmaster og anleggsveier om hverandre. Framme på hytta blir jeg møtt av hundre sauer så sjefsbeslutningen blir at natten blir tilbragt på hytta.

Holmavatnet

En siste morgen i fjellet.

Til tross for at jeg nok engang sovner i skyggen av fjellet våkner jeg til blå himmel og skinnene sol. Holmavatnet er blankere enn Keith Richards øyne og turens siste morgen blir tilbragt som de andre morgenene. Med kaffe på trappa.

Turistskaret

Fra Holmavatnet går veien opp Turistskaret før Vassdalen fører deg ned til Haukeliseter.

Med friskt mot og frisk kropp tar jeg fatt på siste etappe. De første kilometerene går i fint flatt terreng med godt gammelt sauebeite som kulisser. Det lukter sau og er fylt med fluer, kanskje derav turens høyeste tempo. Galoppen svinner ikke hen før jeg sitter på toppen av Turistskaret og lurer på hva som nettopp skjedde. Hvor kom all den energien fra, og tok den nettopp slutt?

Vassdalstjørn

Med utsikt til Haukeliseter.

Noe som forsåvidt gjelder like mye på fjell som på fest er at når vannet (i fjellets eksempel) begynner å renne motsatt vei har du som regel passert toppen. Det er all motivasjon man trenger for å trø den siste halve mila til burgeren nede på Haukeliseter fjellstue. Gjennom den myggfylte Vassdalen, navngitt etter Rogalands høyeste fjell Vassdalseggi, nærmest løper jeg for å komme unna de flyvende barbarene. Beitende på melkesjokolade spaserer jeg som en egenerklært helt inn på parkeringsplassen på Haukeliseter. Sekken slenger jeg i bilen, den løse huden under føttene erstatter jeg med et par slippers. Så spiser jeg burger. Så drar jeg hjem.

Hit trenger jeg ikke store unnskyldningen for å dra tilbake!

Oktoberturen

Som et siste krampetak i fiskesesongen 2017 blir nok en ryggsekk stappet full av nødvendige og unødvendige saker og ting. Vinter-soveposen lurer til seg halve volumet og dette går dessverre på bekosting av god mat og drikke (Les: grillpølser og øl). Men pulverkaffe og Real Turmat kan oppleves kulinarisk det også bare man er sulten nok. Og hvem vet, kanskje vi til og med får en fisk eller to?

Viglesdalen

Skodda ligger enda nede i bunnen mens vi tråkker i vei oppover dalføret.

Klokken 06:30 er det avreise fra Stavanger. Turens utgangspunkt er på Nes i Hjelmeland. Månen lyser enda opp himmelen når vi setter av sted fra den lille storbyen. Luften og atmosfæren er frisk i det vi fester på oss sekkene nede på Nes og skuer oppover det høstkledde dalføret. Vi er et sterkt mannskap på fire friskuser som skal ta turen innover denne morgenen. Jeg og turkamerat Mikael pluss to frøkner som vi har fått haik med hjemmefra.

Viglesdalen

Det spaseres i jevn takt under blå himmel.

Som nevnt skal vi gutta teste fiskelykken, mens jentene skal gå to kaffekok inn til ei turistforeningshytte langt inne i heia. Heldigvis er vi beæret med det gode selskapet helt fram til vårt dagsetappe-mål oppe ved noen fisketjørn i en liten forlatt dal inne i Viglesdalsheia.

Viglesdalsvatnet

På vandring inn Viglesdalen på jakt etter solstråler.

Luften står stille i Viglesdalen denne morgenen. Vannet er blank-stille og vi møter kun en liten gjeng med sauer som er ute å bedriver morgengymnastikken sin. De forsvinner mens vi nyter omgivelsene rundt den gamle driftsveien som er anlagt på nordsiden av innsjøen for to århundre siden. I det solen endelig treffer oss i ansiktet og tilfører litt ytre varme og mysing i fjesene våre fiskes fiskestengene opp av sekkene. Det kastes og surres inn forgjeves. Den vakende fisken føler ikke for å bite fra seg der og da. Den trekker heller lenger ut slik at vi ikke greier å forstyrre den med sluk-bombarderingen vår.

Viglesdal

Det går en gammel driftsvei innover Viglesdalen.

Det er ikke annet å gjøre enn å fortsette inn til turistforeningshyttene i Viglesdalen hvor solskinnet har tilrettelagt for kaffepause og lunsj. (Les mer om Viglesdalen fra et tidligere innlegg).

Viglesdalsvatnet

Fin morgen ved Viglesdalsvatnet.

Det føles godt å gå sammen i fjellet. Man trenger ikke prate mye, det viktigste er at det som blir sagt oppleves som noe annet enn bare en boble på telefonen. Dessuten smaker det iskalde vannet i bekken bedre enn sukkerspinn på tivoli når kroppen er blitt god og varm av kilometerene tilbakelagt.

Viglesdalen

Solen steiker til tross for at vi er vel ute i oktober.

Halvannen time senere blottstiller fiskevannene seg for oss da vi kommer opp over ei real kneik. Tregrensa forlot vi et par hundre meter lenger nede, så kaffebålet må nok vike denne gang.

Steggjadalen

Steggjadalen åpenbarer seg.

I det jentene forlater oss for å fortsette videre på sin ferd skyer det over. En sur vind trenger seg på og det en gang så blanke vannet kruser seg. Det blir hustrig i lufta og skjerfet må snurres på. Været som en gang var så optimistisk har nå blitt til en vanlig oktoberdag i høyfjellet. Det stopper ikke oss, vi fisker oss rundt de små vannene til neglebiten sprer seg fra tommel til stortå. Heldigvis vaker det i flere av tjernene, og mer motivasjon trenger ikke vi for å holde det gående.

Steggjadalen.JPG

Hvor står fisken?

Ikke før det fornemmes regn i de grå dottene på himmelen slår vi leir og setter opp teltene. Det går akkurat, vi kommer oss under tett duk før det starter og hølje ned. Det er deilig med ruskevær og gjennomfrossen kropp. Når var sist du satte pris på en kopp varmt vann?

Steggjatjørna

Det fiskes på skift i mellom bygene.

Det kan ikke meldes om store fangsten her oppe i disse vesle vannene. Det er mye fisk, men den er veldig liten. Ikke noen eksemplarer som får pulsen til å stige nevneverdig. Men man vet jo aldri, spenningen gjør det alltid verdt det uansett hvor stor fisk man ender opp med å få. I fra slukens plump gjennom vannskorpa til den igjen dingler foran nesa på deg nedenfor tuppen av stangen kan alt skje.

Steggjadalen_telt

Middagen ble inntatt under teltduk med tørre sokker.

Overdrevne fiskehistorier blir delt rundt primusflammen i det mørket senker seg over høyfjellet. Posen snurpes igjen før Dagsrevyen har startet kveldssendingen nede i sivilisasjonen. Øyelokkene senkes til lyden av regn og haglbyger som hamrer mot teltduken. Det er ro i Steggjadalen.

Viglesdalsheiane

Tåka lå tykt inne i fjellheimen.

Neste morgen våkner vi til de samme forholdene. Kroppen har det godt inntullet i soveposen som kunne holdt liv i skrotten midtvinters på Nordpolen. Det er kun en ting som kan lokke en mann ut fra denne komforten. Et heftig måltid egg og bacon.

Tilfredsheten av den herskapelige frokosten utnyttes ved at leiren brytes og vi setter avgårde ned dalen igjen. Her var det bare småfisk uansett blir vi enige om. Det innrømmes at telt- og fiskesesongen er over i høyfjellet for i år. På turen ned finner vi oss en steinheller nede i lia der vi fyrer oss ett fuktig kaffebål. Som to huleboere fra steinalderen sitter vi der og fortærer ett par skiver med Nugatti hver.

Steinheller

Kafferast og lunsj under tak.

Vel nede i Viglesdalen igjen møter vi andre vandrere. Fjellets sagnomsuste jovialisme står for det meste av praten og lykkeønsker på turen videre flyr alle veier. Til slutt får vi lurt oss inn i den gamle turistforeningshytta hvor en sliten godt brukt Jøtulovn står å venter på å bli satt i arbeid.

Viglesdalen

Skodda slører til Viglesdalsvatnet der nede.

Jentene som har vært inne på Stakken kommer i retur utpå ettermiddagen og de har med seg solen også! Perfekt tenker vi, da får vi fiske tørrskodd i kveld.

Viglesdalen

Godværet kom tilbake utpå ettermiddagen.

Etter å ha sløvet på hytta halve dagen knyter vi på oss sko og traver ned til vannet. Solen er blendene der den sakte men sikkert synker ned mellom de bratte fjellveggene som står stolte på hver sin side av vannet. Fisk til kvelds blir det. Og en solnedgang av de sjeldne.

Solnedgang

Skulle nesten tro dalen var laget for solnedganger.

Etter et godt måltid og en heftig runde Uno er det kveld i hytta. Vi skal tidlig opp i morgen. Klar himmel betyr nattefrost. Man kan ikke gå glipp av sjansen til å traske over frossen myr og hard gjørmesti i måneskinn tidlig en oktober morgen.

 

Flere bilder under.

 

 

Novemberturen