Det er typisk norsk å sitte inne å se på ute. Men hvorfor er det blitt sånn? Hvordan kan en befolkning som er oppfostret utendørs ende opp med å myse ut gjennom persiennene i reklamepausene på tur mellom sofaen og kjøleskapet? Jo, det er lett å finne svaret på det. Det er bare å bli med på novemberturen. Da blir det fort klart hvorfor mange foretrekker det overnevnte.
Startposisjon!
Denne gangen starter turen fra noe så originalt som en parkeringsplass. En ganske så tom parkeringsplass faktisk. I et temmelig populært turområde på en lørdags formiddag. Om værmeldingen kan være et grunnlag for at vi er de eneste her lar vi oss ikke spekulere i. Sekkene lempes rett over rumpehøyde og turen er en realitet.
Er du en tøffing kan du klatre rett opp, er du ikke kan du gå rundt slik som oss.
Starten på vandringen er som vanlig mer i lodd enn i vater og stien går i et bekkeleie som den som oftest gjør i dette landet. Hva som kom først av stien og vannføringen er blitt mer og mer usikkert gjennom tidens løp og spørsmålet kan lett sammenlignes med mysteriet om høna og egget. Det er uansett ingen tvil om hvilket av alternativene som hersker den dag i dag; nemlig vannet.
Her trengs ingen røde T’er, kart eller kompass for å finne frem.
Som kjentmann i område tar jeg føringen opp høydedraget. Det er så vått at gutta bak meg lett kan følge kjølvannet mitt uten større problemer. Det at en eller to av oss tråkker ned i dype gjørmehull sånn cirka hvert steinkast vi legger bak oss i terrenget spiller ingen rolle. Fottøyet er like rent igjen etter fem sekunder på stien uansett. Både inni og utenpå. Plutselig har høydemeterne fløyet avgårde og vi står og speider utover et åpent fjellandskap halvveis tilslørt med kram snø. Under snøen er det myr. Våt myr. En herligere kombinasjon finner du ikke.
November.
Følelsen av å komme fra bratt bakke til åpent landskap, møtt av fjellets farger og lyden av pludrende bekk ligger i bakhode på meg der vi trasker av gårde til knes i myr og snø. Det er herlig dette friluftslivet vi har så kjært mange av oss. Snart er vi fremme og kan tørne inn ved et varmt bål under en stor presenning som skal skjerme oss fra elementene fra oven og under.
Gutta følger etter på rekke og rad under en tidvis herlig himmel!
Campen er bestemt til et idylisk nes som stikker ut i et mellomstort tjørn i en bred fjelldal der fjellsidene er rak og rett som stevnene på et stort grått vikingskip. Vi nærmer oss sekkeslipp under nydelige forhold. Himmelen viser sin blåhet og skyene er gullfargede av solskinn.
Været varierer heldigvis og tidvis har vi blå himmel og sol i mellom haglebygene.
I det vi ankommer turens tilfluktssted begynner samhandlingen. Leirplass ryddes, ved sankes og plutselig sitter vi der alle mann. Klare for å kose oss. Mann og flamme. Flamme og mann. – «Får vi fyr på dette da?» spørres det forsiktig. For det er fuktig her. Vi tenner en fyrstikk og tar det som et godt tegn at den brenner ivrig i den stille luften.
Å få fyr på bålet i dette klimaet er like vanskelig som å gjete katter.
Etter en del om og men kjemper det sure bålet en seig dødskamp mot fukten. Litt etter litt leder bålrøyken vekselvis an over vanndampen fra treverket og livet er plutselig ikke så verst likevel.
Det er alltid ly under presenningen. Nesten.
Vi får noen fine timer så lenge dagslyset varer. Været veksler for hver gang nesen vendes vekk fra bålgrua og vi får tid til både kaffepause og en aldri så liten fisketur. Det biter ikke, men det har det heller aldri gjort tidligere på noen av ferskvannsslukene mine i november måned.
Beroligende tidsfordriv eller bortkastet tid alt etter øyet som ser.
Ettersom mørket sniker seg innpå begynner jeg å innse hva jeg har belagt meg utpå. Jeg lot teltet være hjemme og tok med ei hengekøye for å sove i. Kanskje ikke det smarteste trekket en novembernatt på vestlandet. Jeg strekker den uansett opp mellom to trær og det konkluderes med latter at dette skal bli en interessant natt. Dette er ikke noen fancy turhengekøye som du ser på Instagram. Det er en billig hengekøye som lett kunne blitt forvekslet med et trollgarn. Tanken bak er at trenden må testes ut før det investeres noe mer betraktelig i skikkelig utstyr. Trollgarn har uansett veldig god gripeevne på det som roter seg inni, og det er effekten jeg er ute etter for denne natten.
Vi koser oss ettersom mørket siger på.
Etter at diverse middagsmat er fortært og bålet holder på å ebbe ut kommer jeg meg ned i køya med sovepose og alt tilbehør. Håpet om stjernehimmel svinner sakte hen. Haglebygene blir til regnbyger og den overhengende presenningen blir tyngre og tyngre over nesen på meg. Det utvikler seg til en mørk og stormfull aften. Eller mørk og fuktig kanskje. En sur og ulende vind, som tatt ut fra The Julekalender, sniker seg rundt i det fjerne og nære. Jeg ligger og tenker at dette kan bli en natt jeg får kjenne på kroppen. Jeg innser plutselig hvordan det må være å være elg i dette landet. Det ble plutselig mer forståelig hvorfor de hiver seg ut i veibanen titt og ofte. Men soveposen holder på sitt og jeg blir bare varmere og varmere der jeg ligger å gynger i utakt med vindkastene. Jeg tar meg selv i å kose meg der jeg nærmest svever over bakkenivå. De andre må bare ligge i telt så mye de orker, det er helt okei dette. Så snur vinden og regnet kommer rett inn under presenningen og treffer meg i trynet og den psykiske runddansen er komplett.
Slik kan det se ut i området på en finværsdag. Bilde fra en tidligere tur.
Etter noen timer med slumring og værsikring av sovepose klarner været opp igjen. Vinden spakner av og stjernene skinner gjennom. Jeg innser nok en gang hvorfor jeg utsetter meg selv for dette. Varm og søvnig slokner jeg til brusingen fra elva i det fjerne, med et siste glimt av gløden til Sirius i det virkelig fjerne.
Fin plass som burde besøkes igjen, en annen tid på året.
Det koster mye å klatre ut av køya dagen derpå. Alt det våte vrenges og pakkes møysommelig ned i den våte sekken før vi nærmest rafter ned til en varm dusj og en tørr sofa. Det føles godt å være typisk norsk etter en slik tur.
fjelldorado 