Haukeliseter – Ståvassdalen – Kvanndalen – Holmavatn – Haukeliseter

Årets første ‘lengre’ sekketur var så spontan at jeg enda ikke er sikker på om den ble gjennomført. Da en jobbreise ble kansellert og jeg satt igjen med ei ekstra langhelg var det ikke stort annet å gjøre en å synke ned i sjumilsstøvlene å beinfly til fjells.

Haukeliseter

Ståvatn ved Haukeliseter.

Etter en runde kart-rulett falt Haukeli kartet ned i kartmappa. Sekken ble pakket som en middagspølse i lompe og jeg satt plutselig på ferja over Boknafjorden. Det er egentlig ikke lange kjøreturen opp til Haukeliseter fra Siddis-byen nede i sør-vest. Jeg bemerker meg burger på menyen allerede når jeg er inne å slår av en fjellprat i fjellstua. Det er alltid greit å sjekke menyen i tilfelle man klarer å fullføre rundturen man skal sette ut på. Tips av lokalkjente er også alltid en bonus når man først er kommet inn i varmen.

Langs Ståvatn

Ståvatn på langs i motvind.

Turens første hinder er Ståvatn. Jeg observerer straks jeg stikker hodet ut av bildøren at her oppe blåser det fælt. Men solen skinner uansett og litt vind er alltid positivt nå midt i mygg sesongen.

Inngangen til Ståvassdalen

Innbydende dalføre.

Vinden øker og øker ettersom jeg finner terreng med mer stigning. Jeg tar av meg jetfly-øredoblene bak en stein oppi lia å tar en slurk vann og en stor bit sjokolade. Skal det være så tungt å drive med friluftsliv spør jeg meg selv?

Leir dag 1

Leirplass i Ståvassdalen.

Det er alltid den første mila som er tyngst sier jeg med meg selv å presser på videre til jeg når toppen av fjellpasset og vinden begynner å falle andre veien. Timene går raskt og plutselig har forskjellen i lufttrykket dyttet meg ned til en fantastisk leirplass.

Teltplass i Ståvassdalen

Sekk ned, telt opp -> Slapp av!

Sekken tømmes inn i teltet som allerede er satt opp i det jeg snur meg vekk fra utsikten. Jeg faller pladask ned i skyggen av teltduken med bærende lem strakt ut i den svale trekken på utsiden.  Hvis det har seg sånn at den første mila er tyngst, så er i alle fall den første teltleiren deiligst. I dette store paradiset jeg snublet over her oppe nyter jeg godt av livet. Jeg har en klukkende bekk med rent og friskt vann i bakgården og panorama-utsikt innover fjellet på framsiden. Kaffekoppen er plassert i høyre hånd og Bamsemums går vekselvis mellom venstre hånd og munnen. Jeg ligger så godt i bakkens kurver at jeg føler meg litt som en Formel 1 bil i full fart gjennom svingene.

Ståvassfalen

Det var dette friluftslivet handlet om…

Med øyene lukket hører jeg på elven som aldri sover. I tusen år og mer har den rast forbi. Tenk på all den energien! Jeg får lyst på et bad, men kraft tilsvarer dessverre ikke varme i dette tilfellet. Hva om stryket kunne rent litt saktere å gjort om litt av energien til varme istedenfor? Det får være nok sitteunderlag-filosofering for nå. Plutselig er det pose-tid.

Morgenkaffe i Ståvassdalen

Morgenkaffe i avvente av solretur.

Når jeg våkner neste morgen er det en frisk atmosfære i teltet. Det er akkurat kaldt nok på nesa til at jeg forstår hvorfor Rudolf er rød på den. Jeg må faktisk dobbeltsjekke i kompass-speilet om jeg er rød på min. Den ser fin ut, til tross for nattekulde og den sterke solen dagen før. Natten har inneholdt mye god søvn, heldigvis hadde jeg en tissepause der jeg fikk se en måne så stor og klar at jeg måtte ta to skritt tilbake for å betrakte den i all sin prakt. Jeg tar morgenkaffen på utsiden av teltet mens jeg venter på at solen skal komme rundt fjellet og tvinge av meg ullgenseren.

Videre ned Ståvassdalen

Videre ned Ståvassdalen åpenbarer dette seg.

Skolissene knytes og hoftereima strammes og turen videre ned dalen gjenopptas. I dag er det varmt. Ikke mye vind, men heldigvis greit terreng å ferdes i.

Ned Ståvassdalen

…og dette.

Det virker som det er et nytt, legendarisk, utsiktspunkt for hver kneik jeg forserer. Herlig, urørt, kulturlandskap (om det kan sies) som inviterer deg til å gi seg videre for ikke å gå glipp av flere grandiose rundskuer.

Ved Jensafita

Rolig del av starten på Kvanndalsåna.

Da de fleste utsiktspunkt er passert og jeg meg selv har rotet meg ned i maleriet slår det meg at kunstneren som har malt denne dalen har vært nøye med detaljene. Elva renner i sikksakk mellom sandbanker og vierkratt. Sildrende vann renner fra snøfonnene øverst i fjellet og lengre ned hører jeg at vannet tar heftigere tak på sin vei gjennom dalføret. I det jeg skal til å vasse over en liten bekk nede ved Jensafita-stølen holder jeg på å tråkke på en stakkar liten ørret som har forsvømt seg. Forvirret svinser den rundt støvelen min før den endelig finner en åpning ut til elven igjen.

Kvanndalen

Førsteprioritet er kaffe.

Før jeg vet ordet av det ligger jeg henslengt i solveggen på Kvanndalen turistforeningshytte. Hvilket liv det er jeg lever tenker jeg. Mer enn meget! Dalen får jeg ha for meg selv, sammen med et titalls paranoide sauer vel og merke.

Morgenen etter sitter jeg på trappa å hører stryket dure nedover en oktav høyere en fossen over. Det gjør godt å nyte suset fra elva i det fjerne, vinden som rasler i gresset og tretoppene. En ensom fugl kvitrer ivei fra toppen av ei krokete bjørk, kanskje i håp om at en artsfrende skal høre sangen å komme flyvende. Ei og annen flue krasjer sin vei gjennom luften og svimer klønete inn i alt som står i veien. Idet andre kaffekopp er halvveis inntatt jogger ei lita spissmus forbi på steinhellene, det hurtige ganglaget går fort over i en heftig spurt når jeg kremter min tilstedeværelse.

Kvanndalen

Godt voksen fjellbjørkeskog!

Her er det bare å komme seg videre. Dagens etappe blir seig. Høydekurvene i kartet lyver neppe og jeg skal opp, opp og opp i dag.

Kvanndalen

‘Flybilde’ av Kvanndalen.

Etter turens desidert varmeste time er jeg halvveis opp dagens første kneik. Jeg kjenner hvordan et halvår med bare søndagsturer betaler seg i lysten på å legge meg ned å dø. Problemet er bare at jeg har alt for mye mat og vann. Det hadde tatt for lang tid. Det er bare å titte videre opp det endeløse fjellet. En fot foran den andre.

Skorpeskar

Jeg poserer i denne posituren i fem minutter, minst.

Etter å ha kommet opp en bakke så bratt at den kunne slått lufta ut av en luftballong er det sjokoladetid. Mer er det ikke å si om den saken.

Holmavatn

Teltet får henge denne natten, jeg tar inn på hytta.

Videre langs Sandvatnet og Holmavatnet er det ikke så mye annet som foregår enn hardt psykisk og fysisk slit. Utsikten er så som så ettersom begge vannene er regulerte og breddene består av høyspentmaster og anleggsveier om hverandre. Framme på hytta blir jeg møtt av hundre sauer så sjefsbeslutningen blir at natten blir tilbragt på hytta.

Holmavatnet

En siste morgen i fjellet.

Til tross for at jeg nok engang sovner i skyggen av fjellet våkner jeg til blå himmel og skinnene sol. Holmavatnet er blankere enn Keith Richards øyne og turens siste morgen blir tilbragt som de andre morgenene. Med kaffe på trappa.

Turistskaret

Fra Holmavatnet går veien opp Turistskaret før Vassdalen fører deg ned til Haukeliseter.

Med friskt mot og frisk kropp tar jeg fatt på siste etappe. De første kilometerene går i fint flatt terreng med godt gammelt sauebeite som kulisser. Det lukter sau og er fylt med fluer, kanskje derav turens høyeste tempo. Galoppen svinner ikke hen før jeg sitter på toppen av Turistskaret og lurer på hva som nettopp skjedde. Hvor kom all den energien fra, og tok den nettopp slutt?

Vassdalstjørn

Med utsikt til Haukeliseter.

Noe som forsåvidt gjelder like mye på fjell som på fest er at når vannet (i fjellets eksempel) begynner å renne motsatt vei har du som regel passert toppen. Det er all motivasjon man trenger for å trø den siste halve mila til burgeren nede på Haukeliseter fjellstue. Gjennom den myggfylte Vassdalen, navngitt etter Rogalands høyeste fjell Vassdalseggi, nærmest løper jeg for å komme unna de flyvende barbarene. Beitende på melkesjokolade spaserer jeg som en egenerklært helt inn på parkeringsplassen på Haukeliseter. Sekken slenger jeg i bilen, den løse huden under føttene erstatter jeg med et par slippers. Så spiser jeg burger. Så drar jeg hjem.

Hit trenger jeg ikke store unnskyldningen for å dra tilbake!

Novemberturen

Det er typisk norsk å sitte inne å se på ute. Men hvorfor er det blitt sånn? Hvordan kan en befolkning som er oppfostret utendørs ende opp med å myse ut gjennom persiennene i reklamepausene på tur mellom sofaen og kjøleskapet? Jo, det er lett å finne svaret på det. Det er bare å bli med på novemberturen. Da blir det fort klart hvorfor mange foretrekker det overnevnte. 

Parkeringsplassen

Startposisjon!

Denne gangen starter turen fra noe så originalt som en parkeringsplass. En ganske så tom parkeringsplass faktisk. I et temmelig populært turområde på en lørdags formiddag. Om værmeldingen kan være et grunnlag for at vi er de eneste her lar vi oss ikke spekulere i. Sekkene lempes rett over rumpehøyde og turen er en realitet.

Klatrerute

Er du en tøffing kan du klatre rett opp, er du ikke kan du gå rundt slik som oss.

Starten på vandringen er som vanlig mer i lodd enn i vater og stien går i et bekkeleie som den som oftest gjør i dette landet. Hva som kom først av stien og vannføringen er blitt mer og mer usikkert gjennom tidens løp og spørsmålet kan lett sammenlignes med  mysteriet om høna og egget. Det er uansett ingen tvil om hvilket av alternativene som hersker den dag i dag; nemlig vannet.

Sti og bekk i samme sekk

Her trengs ingen røde T’er, kart eller kompass for å finne frem.

Som kjentmann i område tar jeg føringen opp høydedraget. Det er så vått at gutta bak meg lett kan følge kjølvannet mitt uten større problemer. Det at en eller to av oss tråkker ned i dype gjørmehull sånn cirka hvert steinkast vi legger bak oss i terrenget spiller ingen rolle. Fottøyet er like rent igjen etter fem sekunder på stien uansett. Både inni og utenpå. Plutselig har høydemeterne fløyet avgårde og vi står og speider utover et åpent fjellandskap halvveis tilslørt med kram snø. Under snøen er det myr. Våt myr. En herligere kombinasjon finner du ikke.

Nakent fjellandskap

November.

Følelsen av å komme fra bratt bakke til åpent landskap, møtt av fjellets farger og lyden av pludrende bekk ligger i bakhode på meg der vi trasker av gårde til knes i myr og snø. Det er herlig dette friluftslivet vi har så kjært mange av oss. Snart er vi fremme og kan tørne inn ved et varmt bål under en stor presenning som skal skjerme oss fra elementene fra oven og under.

Gutta på tur

Gutta følger etter på rekke og rad under en tidvis herlig himmel!

Campen er bestemt til et idylisk nes som stikker ut i et mellomstort tjørn i en bred fjelldal der fjellsidene er rak og rett som stevnene på et stort grått vikingskip. Vi nærmer oss sekkeslipp under nydelige forhold. Himmelen viser sin blåhet og skyene er gullfargede av solskinn.

Stupbratte fjellsider

Været varierer heldigvis og tidvis har vi blå himmel og sol i mellom haglebygene.

I det vi ankommer turens tilfluktssted begynner samhandlingen. Leirplass ryddes, ved sankes og plutselig sitter vi der alle mann. Klare for å kose oss. Mann og flamme. Flamme og mann. – «Får vi fyr på dette da?» spørres det forsiktig. For det er fuktig her. Vi tenner en fyrstikk og tar det som et godt tegn at den brenner ivrig i den stille luften.

Bål

Å få fyr på bålet i dette klimaet er like vanskelig som å gjete katter.

Etter en del om og men kjemper det sure bålet en seig dødskamp mot fukten. Litt etter litt leder bålrøyken vekselvis an over vanndampen fra treverket og livet er plutselig ikke så verst likevel.

Leirplass

Det er alltid ly under presenningen. Nesten.

Vi får noen fine timer så lenge dagslyset varer. Været veksler for hver gang nesen vendes vekk fra bålgrua og vi får tid til både kaffepause og en aldri så liten fisketur. Det biter ikke, men det har det heller aldri gjort tidligere på noen av ferskvannsslukene mine i november måned.

Fiske

Beroligende tidsfordriv eller bortkastet tid alt etter øyet som ser.

Ettersom mørket sniker seg innpå begynner jeg å innse hva jeg har belagt meg utpå. Jeg lot teltet være hjemme og tok med ei hengekøye for å sove i. Kanskje ikke det smarteste trekket en novembernatt på vestlandet. Jeg strekker den uansett opp mellom to trær og det konkluderes med latter at dette skal bli en interessant natt. Dette er ikke noen fancy turhengekøye som du ser på Instagram. Det er en billig hengekøye som lett kunne blitt forvekslet med et trollgarn. Tanken bak er at trenden må testes ut før det investeres noe mer betraktelig i skikkelig utstyr. Trollgarn har uansett veldig god gripeevne på det som roter seg inni, og det er effekten jeg er ute etter for denne natten.

Leirplassen

Vi koser oss ettersom mørket siger på.

Etter at diverse middagsmat er fortært og bålet holder på å ebbe ut kommer jeg meg ned i køya med sovepose og alt tilbehør. Håpet om stjernehimmel svinner sakte hen. Haglebygene blir til regnbyger og den overhengende presenningen blir tyngre og tyngre over nesen på meg. Det utvikler seg til en mørk og stormfull aften. Eller mørk og fuktig kanskje. En sur og ulende vind, som tatt ut fra The Julekalender, sniker seg rundt i det fjerne og nære.  Jeg ligger og tenker at dette kan bli en natt jeg får kjenne på kroppen. Jeg innser plutselig hvordan det må være å være elg i dette landet. Det ble plutselig mer forståelig hvorfor de hiver seg ut i veibanen titt og ofte. Men soveposen holder på sitt og jeg blir bare varmere og varmere der jeg ligger å gynger i utakt med vindkastene. Jeg tar meg selv i å kose meg der jeg nærmest svever over bakkenivå. De andre må bare ligge i telt så mye de orker, det er helt okei dette. Så snur vinden og regnet kommer rett inn under presenningen og treffer meg i trynet og den psykiske runddansen er komplett.

Krosstjørn

Slik kan det se ut i området på en finværsdag. Bilde fra en tidligere tur.

Etter noen timer med slumring og værsikring av sovepose klarner været opp igjen. Vinden spakner av og stjernene skinner gjennom. Jeg innser nok en gang hvorfor jeg utsetter meg selv for dette. Varm og søvnig slokner jeg til brusingen fra elva i det fjerne, med et siste glimt av gløden til Sirius i det virkelig fjerne.

Krosstjørn

Fin plass som burde besøkes igjen, en annen tid på året.

Det koster mye å klatre ut av køya dagen derpå. Alt det våte vrenges og pakkes møysommelig ned i den våte sekken før vi nærmest rafter ned til en varm dusj og en tørr sofa. Det føles godt å være typisk norsk etter en slik tur.

 

 

Desemberturen