lysebotn

Jeg sitter i lyngen og undrer meg på hva som befinner seg videre inn i dalen, bak neste topp og kanskje enda lengre inn. Regnbuen peker idyllisk i en retning slik at jeg føler ett kall om å gå den i møte. Hvem trenger vell kompass i en sådan stund? Poff, så er regnbuen vekk og det begynner å yre. Ikke fra oven, men fra vannet. Fisken danser sin egen regndans der ute mellom små viker og stein. Vi angler på løpende bånd og får ikke duppen raskt nok utti før den er på land igjen med sprellende fisk. Vi gliser og ler og slår den ihjel! Dette er livet gutta, dette er livet.

Regnbuen nytes fra lyngen.

Så våkner jeg av at ei flue er på vei inn i nesa på meg. Hvor er duppen? Der er den ja. Den flyter enda stille og rolig der utenfor vannkanten. Det er godt å drømme tenker jeg der jeg ligger snurret sammen som en kringle i blåbærlyngen. Hvor lenge har jeg duppet av? En halvtime? Noen få minutter? Det er ikke så nøye. På andre siden ser jeg en rød jakke som jakter på det samme som meg. Ro i sjelen og kanskje litt matfisk til kvelds.

Denne karen har forstått hva det handler om.

Dagen før dette tilfredse øyeblikket jeg prøver å framstille startet vår ferd inn i dette edle landskapet med grått og fuktig vær og føre. Mye hadde blitt fortalt om dette området som så visst skulle rå over gode fiskemuligheter. Derfor var det med godt mot vi trosset den ubehagelige værmeldingen og satte i vei.

Gode forhold for oljehyre og gummistøvler. Eventuelt Netflix.

Det er alltid spennende å starte på en ny tur, på en ny plass, med nytt pågangsmot. Vi hutrer oss av gårde, men får snart varmen i kroppen ettersom sko, klær og sekker trekkes full av vann og plutselig veier det dobbelte. Det gjørmete myr-terrenget er også behjelpelig på varmeutviklingen før vi kommer oss opp på berggrunnen og tar fatt på stigningen.

Kartet dobbeltsjekkes for å se om vi virkelig skal opp den bratte skråningen foran oss.

Det drømmes om leirbål og stor fangst og spøkes med at det eneste som kommer til å ta fyr i dette klimaet er bremsen på snella når sena går. Det skal nok ordne seg. For på Nilsebu er det god gammel Jøtul-ovn forsikres det. Etter et blodig slit, kun gjort mulig av tre karer som absolutt ikke skal gå tregest i oppoverbakke, står vi på toppen av kneika. Vi ser ned der vi kom fra og nikker samtykkende, uten og innrømme det, at denne bakken tok litt ekstra på. Så tusler vi videre i håp om å komme målet vårt i øyesyn på andre siden.

Turens høyeste punkt.

Nilsebu åpenbarer seg prektig nede ved kanten av vannet som er oppkalt etter bua selv. Det går lett å slippe seg ned søkket med en slik gulrot dinglende foran nesa. Vel fremme presenteres skiftetøyet og vipps så er vi alle tørre og gode igjen. Det fyres og henges til tørk, mens kaffevannet hyler at det er klart på kjøkkenet. En god time eller kanskje to bedrives med ikke annet enn kaffeslabberas og en solid porsjon Real Turmat.

Det er fint å sitte inne og nyte været i blant også.

Rastløsheten tar til slutt tak og plutselig er vi på vei ut dørene alle mann. Vi er tross alt her for å fiske. Og nå er det spente karer med barnslig optimisme som knyter på hver sin favoritt sluk i enden av snøret. Det er ikke mye som slår det å komme til et fiskevann, slenge ut håpet og sette seg på krøk slik at lukten av skosmurning stikker i nesa.

Her må det da være muligheter for å få noe napp?

Sjømonsteret får leve videre i dag også, men noe matfisk ble det heldigvis. Kvelden rundes av med god drikke og dype overfladiske samtaler som det hør og bør seg på slike turer.

Ett av flere elveinnløp til Nilsebuvatnet.

Så mine damer og herrer er dagen der. Dagen som kun har en ting på agendaen. Å nyte livet. Egg og bacon er selvskreven frokost som siderett til den gromme kaffen som fungerer som tennplugg på Guds legeme her i heia. Etter å ha observert skrytebilder med skrytevekter innrammet på hytteveggen går turen inn Storådalen. Det er der de virkelig store fangstene er rapportert. Det er med lett innbytterpuls høydemeterne bestiges før vi havner inn i ett slakt og behagelig dalføre.

Storådalen strekker seg laangt inn i heia.

Timene går mens slukene slår ringer i vannflata. Her var det ikke mye liv idag. Vi krøker på en god slump med mark og slenger duppene ut i vannet mens vi tar oss ett kaffekok i lyngen. Nistematen fortæres og vi spekulerer i været og terrenget. Konklusjonen er at fisken står lengre inn. Den må jo det, siden den ikke er her. Vi fordeler oss videre langs bredden innover og dagen utfolder seg som den selv vil.

Mikael speider etter den ultimate fiskeplass. Tro om han finner den?

Etter mange timers livsnytelse må vi komme oss ned til campen igjen. Mat må i skrotten og noen timers hvile etter denne intense fiskingen er på sin plass. Fisk sløyes og tilberedes og potetmos dukker opp på et magisk vis ved at noe pulver blir blandet med vann. Perfekt.

Henrik disker opp med noen heftige kokkekunnskaper.

Heldigvis er dagene lange når man har god tid. Etter mer kaffe blir det enda litt mer fiske før mørket senker seg over Nilsebu atter en gang. Det sies jo at den virkelige store fisken her oppe biter i skumringen.

Jeg slår et slag for friluftslivet og sover i telt.

Synet som møter meg utenfor teltduken neste morgen burde virkelig oppleves. Jeg kjenner det på kroppen i det jeg våkner. Frisk, disig, men også klar fjelluft fyller lungene. Jeg gliser som en unge på julaften der jeg spretter ut i syvtiden på morgningen. Det er en stor kontrast til været vi hadde da vi kom opp to dager tidligere. En perfekt avslutning på denne vidunderlige turen. Etter at kaffevannet er satt til kok nytes utsikten til det fulle på trappa mens jeg venter på at resten av flokken skal våkne til.