Haukeliseter – Ståvassdalen – Kvanndalen – Holmavatn – Haukeliseter

Årets første ‘lengre’ sekketur var så spontan at jeg enda ikke er sikker på om den ble gjennomført. Da en jobbreise ble kansellert og jeg satt igjen med ei ekstra langhelg var det ikke stort annet å gjøre en å synke ned i sjumilsstøvlene å beinfly til fjells.

Haukeliseter

Ståvatn ved Haukeliseter.

Etter en runde kart-rulett falt Haukeli kartet ned i kartmappa. Sekken ble pakket som en middagspølse i lompe og jeg satt plutselig på ferja over Boknafjorden. Det er egentlig ikke lange kjøreturen opp til Haukeliseter fra Siddis-byen nede i sør-vest. Jeg bemerker meg burger på menyen allerede når jeg er inne å slår av en fjellprat i fjellstua. Det er alltid greit å sjekke menyen i tilfelle man klarer å fullføre rundturen man skal sette ut på. Tips av lokalkjente er også alltid en bonus når man først er kommet inn i varmen.

Langs Ståvatn

Ståvatn på langs i motvind.

Turens første hinder er Ståvatn. Jeg observerer straks jeg stikker hodet ut av bildøren at her oppe blåser det fælt. Men solen skinner uansett og litt vind er alltid positivt nå midt i mygg sesongen.

Inngangen til Ståvassdalen

Innbydende dalføre.

Vinden øker og øker ettersom jeg finner terreng med mer stigning. Jeg tar av meg jetfly-øredoblene bak en stein oppi lia å tar en slurk vann og en stor bit sjokolade. Skal det være så tungt å drive med friluftsliv spør jeg meg selv?

Leir dag 1

Leirplass i Ståvassdalen.

Det er alltid den første mila som er tyngst sier jeg med meg selv å presser på videre til jeg når toppen av fjellpasset og vinden begynner å falle andre veien. Timene går raskt og plutselig har forskjellen i lufttrykket dyttet meg ned til en fantastisk leirplass.

Teltplass i Ståvassdalen

Sekk ned, telt opp -> Slapp av!

Sekken tømmes inn i teltet som allerede er satt opp i det jeg snur meg vekk fra utsikten. Jeg faller pladask ned i skyggen av teltduken med bærende lem strakt ut i den svale trekken på utsiden.  Hvis det har seg sånn at den første mila er tyngst, så er i alle fall den første teltleiren deiligst. I dette store paradiset jeg snublet over her oppe nyter jeg godt av livet. Jeg har en klukkende bekk med rent og friskt vann i bakgården og panorama-utsikt innover fjellet på framsiden. Kaffekoppen er plassert i høyre hånd og Bamsemums går vekselvis mellom venstre hånd og munnen. Jeg ligger så godt i bakkens kurver at jeg føler meg litt som en Formel 1 bil i full fart gjennom svingene.

Ståvassfalen

Det var dette friluftslivet handlet om…

Med øyene lukket hører jeg på elven som aldri sover. I tusen år og mer har den rast forbi. Tenk på all den energien! Jeg får lyst på et bad, men kraft tilsvarer dessverre ikke varme i dette tilfellet. Hva om stryket kunne rent litt saktere å gjort om litt av energien til varme istedenfor? Det får være nok sitteunderlag-filosofering for nå. Plutselig er det pose-tid.

Morgenkaffe i Ståvassdalen

Morgenkaffe i avvente av solretur.

Når jeg våkner neste morgen er det en frisk atmosfære i teltet. Det er akkurat kaldt nok på nesa til at jeg forstår hvorfor Rudolf er rød på den. Jeg må faktisk dobbeltsjekke i kompass-speilet om jeg er rød på min. Den ser fin ut, til tross for nattekulde og den sterke solen dagen før. Natten har inneholdt mye god søvn, heldigvis hadde jeg en tissepause der jeg fikk se en måne så stor og klar at jeg måtte ta to skritt tilbake for å betrakte den i all sin prakt. Jeg tar morgenkaffen på utsiden av teltet mens jeg venter på at solen skal komme rundt fjellet og tvinge av meg ullgenseren.

Videre ned Ståvassdalen

Videre ned Ståvassdalen åpenbarer dette seg.

Skolissene knytes og hoftereima strammes og turen videre ned dalen gjenopptas. I dag er det varmt. Ikke mye vind, men heldigvis greit terreng å ferdes i.

Ned Ståvassdalen

…og dette.

Det virker som det er et nytt, legendarisk, utsiktspunkt for hver kneik jeg forserer. Herlig, urørt, kulturlandskap (om det kan sies) som inviterer deg til å gi seg videre for ikke å gå glipp av flere grandiose rundskuer.

Ved Jensafita

Rolig del av starten på Kvanndalsåna.

Da de fleste utsiktspunkt er passert og jeg meg selv har rotet meg ned i maleriet slår det meg at kunstneren som har malt denne dalen har vært nøye med detaljene. Elva renner i sikksakk mellom sandbanker og vierkratt. Sildrende vann renner fra snøfonnene øverst i fjellet og lengre ned hører jeg at vannet tar heftigere tak på sin vei gjennom dalføret. I det jeg skal til å vasse over en liten bekk nede ved Jensafita-stølen holder jeg på å tråkke på en stakkar liten ørret som har forsvømt seg. Forvirret svinser den rundt støvelen min før den endelig finner en åpning ut til elven igjen.

Kvanndalen

Førsteprioritet er kaffe.

Før jeg vet ordet av det ligger jeg henslengt i solveggen på Kvanndalen turistforeningshytte. Hvilket liv det er jeg lever tenker jeg. Mer enn meget! Dalen får jeg ha for meg selv, sammen med et titalls paranoide sauer vel og merke.

Morgenen etter sitter jeg på trappa å hører stryket dure nedover en oktav høyere en fossen over. Det gjør godt å nyte suset fra elva i det fjerne, vinden som rasler i gresset og tretoppene. En ensom fugl kvitrer ivei fra toppen av ei krokete bjørk, kanskje i håp om at en artsfrende skal høre sangen å komme flyvende. Ei og annen flue krasjer sin vei gjennom luften og svimer klønete inn i alt som står i veien. Idet andre kaffekopp er halvveis inntatt jogger ei lita spissmus forbi på steinhellene, det hurtige ganglaget går fort over i en heftig spurt når jeg kremter min tilstedeværelse.

Kvanndalen

Godt voksen fjellbjørkeskog!

Her er det bare å komme seg videre. Dagens etappe blir seig. Høydekurvene i kartet lyver neppe og jeg skal opp, opp og opp i dag.

Kvanndalen

‘Flybilde’ av Kvanndalen.

Etter turens desidert varmeste time er jeg halvveis opp dagens første kneik. Jeg kjenner hvordan et halvår med bare søndagsturer betaler seg i lysten på å legge meg ned å dø. Problemet er bare at jeg har alt for mye mat og vann. Det hadde tatt for lang tid. Det er bare å titte videre opp det endeløse fjellet. En fot foran den andre.

Skorpeskar

Jeg poserer i denne posituren i fem minutter, minst.

Etter å ha kommet opp en bakke så bratt at den kunne slått lufta ut av en luftballong er det sjokoladetid. Mer er det ikke å si om den saken.

Holmavatn

Teltet får henge denne natten, jeg tar inn på hytta.

Videre langs Sandvatnet og Holmavatnet er det ikke så mye annet som foregår enn hardt psykisk og fysisk slit. Utsikten er så som så ettersom begge vannene er regulerte og breddene består av høyspentmaster og anleggsveier om hverandre. Framme på hytta blir jeg møtt av hundre sauer så sjefsbeslutningen blir at natten blir tilbragt på hytta.

Holmavatnet

En siste morgen i fjellet.

Til tross for at jeg nok engang sovner i skyggen av fjellet våkner jeg til blå himmel og skinnene sol. Holmavatnet er blankere enn Keith Richards øyne og turens siste morgen blir tilbragt som de andre morgenene. Med kaffe på trappa.

Turistskaret

Fra Holmavatnet går veien opp Turistskaret før Vassdalen fører deg ned til Haukeliseter.

Med friskt mot og frisk kropp tar jeg fatt på siste etappe. De første kilometerene går i fint flatt terreng med godt gammelt sauebeite som kulisser. Det lukter sau og er fylt med fluer, kanskje derav turens høyeste tempo. Galoppen svinner ikke hen før jeg sitter på toppen av Turistskaret og lurer på hva som nettopp skjedde. Hvor kom all den energien fra, og tok den nettopp slutt?

Vassdalstjørn

Med utsikt til Haukeliseter.

Noe som forsåvidt gjelder like mye på fjell som på fest er at når vannet (i fjellets eksempel) begynner å renne motsatt vei har du som regel passert toppen. Det er all motivasjon man trenger for å trø den siste halve mila til burgeren nede på Haukeliseter fjellstue. Gjennom den myggfylte Vassdalen, navngitt etter Rogalands høyeste fjell Vassdalseggi, nærmest løper jeg for å komme unna de flyvende barbarene. Beitende på melkesjokolade spaserer jeg som en egenerklært helt inn på parkeringsplassen på Haukeliseter. Sekken slenger jeg i bilen, den løse huden under føttene erstatter jeg med et par slippers. Så spiser jeg burger. Så drar jeg hjem.

Hit trenger jeg ikke store unnskyldningen for å dra tilbake!

Septemberturen

Jeg sitter i lyngen og undrer meg på hva som befinner seg videre inn i dalen, bak neste topp og kanskje enda lengre inn. Regnbuen peker idyllisk i en retning slik at jeg føler ett kall om å gå den i møte. Hvem trenger vell kompass i en sådan stund? Poff, så er regnbuen vekk og det begynner å yre. Ikke fra oven, men fra vannet. Fisken danser sin egen regndans der ute mellom små viker og stein. Vi angler på løpende bånd og får ikke duppen raskt nok utti før den er på land igjen med sprellende fisk. Vi gliser og ler og slår den ihjel! Dette er livet gutta, dette er livet.

Regnbue

Regnbuen nytes fra lyngen.

Så våkner jeg av at ei flue er på vei inn i nesa på meg. Hvor er duppen? Der er den ja. Den flyter enda stille og rolig der utenfor vannkanten. Det er godt å drømme tenker jeg der jeg ligger snurret sammen som en kringle i blåbærlyngen. Hvor lenge har jeg duppet av? En halvtime? Noen få minutter? Det er ikke så nøye. På andre siden ser jeg en rød jakke som jakter på det samme som meg. Ro i sjelen og kanskje litt matfisk til kvelds.

Henrik fisker

Denne karen har forstått hva det handler om.

Dagen før dette tilfredse øyeblikket jeg prøver å framstille startet vår ferd inn i dette edle landskapet med grått og fuktig vær og føre. Mye hadde blitt fortalt om dette området som så visst skulle rå over gode fiskemuligheter. Derfor var det med godt mot vi trosset den ubehagelige værmeldingen og satte i vei.

Fuktig

Gode forhold for oljehyre og gummistøvler. Eventuelt Netflix.

Det er alltid spennende å starte på en ny tur, på en ny plass, med nytt pågangsmot. Vi hutrer oss av gårde, men får snart varmen i kroppen ettersom sko, klær og sekker trekkes full av vann og plutselig veier det dobbelte. Det gjørmete myr-terrenget er også behjelpelig på varmeutviklingen før vi kommer oss opp på berggrunnen og tar fatt på stigningen.

Kartlesing

Kartet dobbeltsjekkes for å se om vi virkelig skal opp den bratte skråningen foran oss.

Det drømmes om leirbål og stor fangst og spøkes med at det eneste som kommer til å ta fyr i dette klimaet er bremsen på snella når sena går. Det skal nok ordne seg. For på Nilsebu er det god gammel Jøtul-ovn forsikres det. Etter et blodig slit, kun gjort mulig av tre karer som absolutt ikke skal gå tregest i oppoverbakke, står vi på toppen av kneika. Vi ser ned der vi kom fra og nikker samtykkende, uten og innrømme det, at denne bakken tok litt ekstra på. Så tusler vi videre i håp om å komme målet vårt i øyesyn på andre siden.

Utsikt

Turens høyeste punkt.

Nilsebu åpenbarer seg prektig nede ved kanten av vannet som er oppkalt etter bua selv. Det går lett å slippe seg ned søkket med en slik gulrot dinglende foran nesa. Vel fremme presenteres skiftetøyet og vipps så er vi alle tørre og gode igjen. Det fyres og henges til tørk, mens kaffevannet hyler at det er klart på kjøkkenet. En god time eller kanskje to bedrives med ikke annet enn kaffeslabberas og en solid porsjon Real Turmat.

Nilsebu

Det er fint å sitte inne og nyte været i blant også.

Rastløsheten tar til slutt tak og plutselig er vi på vei ut dørene alle mann. Vi er tross alt her for å fiske. Og nå er det spente karer med barnslig optimisme som knyter på hver sin favoritt sluk i enden av snøret.  Det er ikke mye som slår det å komme til et fiskevann, slenge ut håpet og sette seg på krøk slik at lukten av skosmurning stikker i nesa.

Nilsebuvatnet.

Her må det da være muligheter for å få noe napp?

Sjømonsteret får leve videre i dag også, men noe matfisk ble det heldigvis. Kvelden rundes av med god drikke og dype overfladiske samtaler som det hør og bør seg på slike turer.

Nilsebu

Ett av flere elveinnløp til Nilsebuvatnet.

Så mine damer og herrer er dagen der. Dagen som kun har en ting på agendaen. Å nyte livet. Egg og bacon er selvskreven frokost som siderett til den gromme kaffen som fungerer som tennplugg på Guds legeme her i heia. Etter å ha observert skrytebilder med skrytevekter innrammet på hytteveggen går turen inn Storådalen. Det er der de virkelig store fangstene er rapportert. Det er med lett innbytterpuls høydemeterne bestiges før vi havner inn i ett slakt og behagelig dalføre.

Storådalen.

Storådalen strekker seg laangt inn i heia.

Timene går mens slukene slår ringer i vannflata. Her var det ikke mye liv idag. Vi krøker på en god slump med mark og slenger duppene ut i vannet mens vi tar oss ett kaffekok i lyngen. Nistematen fortæres og vi spekulerer i været og terrenget. Konklusjonen er at fisken står lengre inn. Den må jo det, siden den ikke er her. Vi fordeler oss videre langs bredden innover og dagen utfolder seg som den selv vil.

Storådalen

Mikael speider etter den ultimate fiskeplass. Tro om han finner den?

Etter mange timers livsnytelse må vi komme oss ned til campen igjen. Mat må i skrotten og noen timers hvile etter denne intense fiskingen er på sin plass. Fisk sløyes og tilberedes og potetmos dukker opp på et magisk vis ved at noe pulver blir blandet med vann. Perfekt.

Middag

Henrik disker opp med noen heftige kokkekunnskaper.

Heldigvis er dagene lange når man har god tid. Etter mer kaffe blir det enda litt mer fiske før mørket senker seg over Nilsebu atter en gang. Det sies jo at den virkelige store fisken her oppe biter i skumringen.

Telt

Jeg slår et slag for friluftslivet og sover i telt.

Synet som møter meg utenfor teltduken neste morgen burde virkelig oppleves. Jeg kjenner det på kroppen i det jeg våkner. Frisk, disig, men også klar fjelluft fyller lungene. Jeg gliser som en unge på julaften der jeg spretter ut i syvtiden på morgningen. Det er en stor kontrast til været vi hadde da vi kom opp to dager tidligere. En perfekt avslutning på denne vidunderlige turen. Etter at kaffevannet er satt til kok nytes utsikten til det fulle på trappa mens jeg venter på at resten av flokken skal våkne til.

Nilsebu

Slik ser det ut når vi forlater Nilsebu.

Det er fornøyde karer som kjemper seg opp den første stigningen før det bare er nedoverbakke igjen til turen er ferdig. For denne gang.

 

Sjekk ut flere bilder under:

 

Oktoberturen

Augustturen

Etter utallige mil i fjell og skog, på vandring med melksyra og tung ryggsekk, var det på sin plass med en skikkelig skjærgårdstur. Vi mønstret på skuta til Magnus og satte kursen mot en av hjembygdas perler.

Andklakkan

Andklakkan en sensommerkveld i August.

Det stilles opp ved marinaen en gang i slingringen mellom ettermiddag og kveld. Båten lastes full av pølser, god drikke og forventningsfullt humør. Det er litt sjø og den beryktede nordavinden blåser litt mer en planlagt, men det spakner som regel av utpå kvelden og det satses på at det skjer i kveld også. Det er heldigvis medvind ut til den planlagte ankerplassen så vi kommer rask frem i den gode børen.

Andklakkan

Selv om det blåser friskt har vi klar himmel og gode solforhold.

Båten kjøres rett inn i fjæra som består av den fineste sand som er å oppdrive på disse breddegrader. Litt tang er det her og der, men det hører også hjemme på en plass som dette. Det fortøyes midlertidig i en stein mens alle tar en tørn og får proviant og utstyr i land. Telt slås opp i kamp med vinden og brensel samles fra den tynne vegetasjonen som står spredt rundt på den lille øya.

Andklakkan

Magnus inspiserer teltene.

Et kaffekok senere er vi på tur ut på bøljan blå igjen for å se om vi har noe fiskelykke med oss. Vinden feier enda greit slik at bølgene til tider bryter i hvitt. Vi legger til slutt inn årene og peiler oss inn på den medbrakte provianten etter ett heller mislykket fiske.

Båttur

Fisket er ikke alltid hovedformålet med båtturen.

Da det er på tide med noe kveldsmat blir bålet fyrt og grillpølsene blir lurt fram fra spiskammerset i forteltet. Rundt grua diskuteres alt mellom himmel og hav mens den farlige feieren snur fra nord til øst og undertegnede får all bålrøyken mitt i fleisen.

Ettersom kvelden går videre og solen har sunket under horisonten i vest og månen har steget i øst konkluderes det i at sjølivet her i nord er mye bedre enn slikt kvalmende badeliv nede ved ekvator. Det er kanskje derfor jeg havner uti med dreggen da båten skal fortøyes for natten. Den må ett stykke ut slik at båten ikke feller tørr ettersom vannet trekker seg tilbake. Støvelskillet introduseres og det vasses i vei. Det føles helt greit å komme opp og tilbake til bålet. Alt tørker til slutt, foruten glisene som lyser opp nå og da når vinden blåser litt ekstra liv i flammene.

Andklakkan

Fortøyd!

Det er rett og slett nydelig å sitte slik på ett stort skjær å se at lyset trekker seg lenger og lenger vekk i horisonten. Den behagelige rødfargen skimrer i et panorama langs hele himmelranden. Torghatten stikker opp av havet som en blomsterknopp før det blir mørkt.

Andklakkan

Torghatten på andre siden av fjorden.

Vi våkner neste morgen til en slående hete. Sol på teltduk er ikke noe å spøke med. Liggeunderlaget dras med utenfor og det døses i vei mens kaffevannet begynner å få lunk ved morgenbålet. Vannet ligger rolig og stille og flyter forbi. Gamlingene kunne nok sett det på fjorden om noen hadde rodd forbi for to timer siden.

Formiddagen nytes i solskinn med etegilde og mye kaffe. Det er en fornøyd gjeng som returnerer til fastlandet etter en vellykket tur til sjøs.

Flere bilder under:

 

Septemberturen

Lofoten

Lofoten. Hvor skal jeg begynne? Lofoten, klisjéen. Magneten. På bristepunktet. I våre forfedres tid var dette plassen som tok imot så mange mennesker. Nå i vår tid er det enda slik. Det er bare det at sesongen og klientellet har endret seg litt. Eller muligens totalt. Fulle fiskevær med fembøringer, jekter og andre tjæreluktende fartøy er byttet ut med bobiler, busser og eventyrlystne fotturister. Rorbuene som engang var sesongbolig for de barske fiskerne er nå fiffet opp og leies ut til kravstore veifarere fra alle verdens kriker og kroker. Ved bryggene ligger det seilbåter på visitt fra den franske riviera og en og annen fiskeskøyte som frakter med seg betalingsvillige asiatere ut på hvalsafari. Lofoten. Hvorfor vet jeg at jeg absolutt må tilbake?

IMG_4837.JPG

Dette er en av grunnene jeg vet jeg må tilbake! Bare se det lyset. Fra Helvetestind i Moskenes. Foto: Topp Hestmark.

Jeg og turkamerat Topp er på ferde igjen. Denne gangen blir det en litt annerledes tur. For min del i alle fall. Lofoten skal utforskes på godt og vondt. Bilen er lastet med to tursekker som sikkert kunne livnært oss tre uker i villmarka, men dette er ikke en slik tur. Vi skal bruke bilen som bindeledd mellom alle forskjellige utflukter vi ser det likt å sette i gang med. Når vi kjører nordover den berømte E6en har vi ingen bestemte planer. Ingen utsikter. Agendaen er kun å nyte uken i fantastiske omgivelser. Mellom ville fjell, gamle fiskevær og heftige strender. Hvor skal vi dra da? Vi sjekker Instagram-feeden og ser hva som er trendy og drar dit.

IMG_4721.jpg

På vei inn i topptur-paradis.

Lofoten angripes fra nord. Den flotte ferga forlates på Lødingen og Europavei 10 følges i et flott lys skapt av den berømte midnattsolens skinn gjennom skyene i horisonten. Fjellene som møter oss mens vi cruiser innover er noe for seg selv. Det som slår meg er hvor vilt det ser ut. Også så grønt.

GOPR0021.jpg

Rørvikstranda ved full flo. Fin badestrand ved lavvann.

Når man kommer fra en plass der fjellene stort sett blir referert til som hatter er man nesten nødt til å bli litt sjokkert her oppe. Fjellene her kan selvsagt også omtales som hodeplagg, men ikke av den bowlerhatt typen vi har hjemme på Sør-Helgeland. Dette er mer som heksehatter, eller slike luer blånissene bruker. Fantasien kan løpe løpsk her. Alt etter hvilke personlige preferanser man har kan man skimte kirkespir eller djevelhorn i alle himmelretninger.

GOPR0175.jpg

Fiskeværene Reine og Hamnøya nedenfor og Bunes- og Kjerkfjorden som strekker seg inn mellom tinde-rekkene.

Jeg kommer ikke til å greie ut om alle uviktige turdetaljer og alt det normale våset i dette innlegget. Jeg lar bildene tale og slenger ved noen kommentarer der jeg ikke greier holde meg unna.

GOPR0027.jpg

Topp på tur opp Vågakallen. Skydekket blir bare lavere og lavere.

Vi prøvde oss på Vågakallen den første dagen, men var uheldige med tåka som la seg tykt rundt toppen på vell over 900 m.o.h. Dette var uansett en grei dagstur med cirka tre timer opp og tre timer ned. Mye klyving i bratt terreng så denne turen anbefales ikke under våte forhold! Jeg har forsåvidt ikke klyvd så mye som på denne turen siden bestemor fikk seg vedklyver en gang på 2000-tallet.

GOPR0040.jpg

Vi ser nesten Svolvær fra Vågakallen under disse forholdene.

 

GOPR0141.jpg

Kvalvika.

GOPR0115.jpg

Kvalvika sett fra utsiktspunktet på fjellet Ryten.

GOPR0150.JPG

Solnedgang fra Kvalvika.

Da vi først fant Kvalvika ble vi like godt der to netter. Det angret vi ikke på da været plutselig slo om fra den noe gråe typen til blå himmel med silkemyke skydotter. For å komme til Kvalvika må man gå over fjellet. Det går ingen bilveier til stranden. Ikke tro at du får stranda for deg selv fordi om! Hvis du er ute etter å gå på telt-seightseeing er Kvalvika uten tvil et godt alternativ. Her var det mange som hadde funnet veien. Men man kan ikke klage på dette når man følger et turspor fra Instagram. Dag to gikk vi over fjellet og kjøpte oss en sekk med ved. Det ble riktig koselig med bål til solnedgangen.

 

DCIM100GOPROGOPR0210.JPG

Bunesstranden.

Synet som møtte oss da vi kom over knausen mellom Bunesfjorden og stranden var noe for seg selv som kan ses av bildet over. For en magisk og spesiell plass! For å komme oss ut hit måtte vi ta båt i tillegg til en liten traske-etappe. Her var det ikke fullt så mange andre som inne langs landeveien, men det var fortsatt en god del turglade sjeler som hadde funnet passasjen inn hit også.

GOPR0223.jpg

Teltplassen på Bunesstranden.

GOPR0265.jpg

Bunesstranden sett fra Helvetestind.

 

 

GOPR0281.JPG

Teltplass like ved Henningsvær.

GOPR0292.JPG

Solnedgang fra Festvågtinden.

IMG_4835.JPG

Henningsvær sett fra Festvågtinden. Foto: Topp Hestmark.

GOPR0335.jpg

Svolvær sett fra Fløya.

IMG_4853.jpg

Djevelporten! En av flere poseringsposter i Lofoten. Foto: Topp Hestmark.

Lofoten leverte i stor grad for min del. Nå hadde jeg ikke noen spesielle forhåpninger siden jeg ikke visste så mye om området før jeg plutselig var på tur nordover. Jeg har det mer klart for meg nå. Dette er ikke en plass man drar til for å få det unnagjort og krysset av listen for ting som må oppleves. Hit vil man tilbake. Hit må man tilbake. Fjellene hjemme blir aldri de samme igjen etter en tur hit. Greit nok at det er et kick å stå oppe på fjellene å se ned, men her er en stor del av opplevelsen å stå nede å se opp på alle de ruvende spisse tindene som sloss om de fineste plassene i himmelranden. Ting blir satt i perspektiv når øynene får hvile på disse formasjonene. Eventuelt ut av perspektiv.

Mange lovord er blitt gitt for dette turparadiset vi har oppe i fjellhøye nord. Og det stemmer det. Lofoten har en veldig flott fasade, men følger du Instagram-sporet og går der ‘alle’ andre går kan det fort minne mer om festivalsommer på innsiden. Dopapir langs gjørmete stier og turister i uteskoletempo. Men slik er det blitt ved de mest populære attraksjonene landet vårt har å by på. Men husk, det er mange fine sanger som aldri har blitt noen hitlåt. På samme måte er det mange fine turer rundt om i Lofoten som folk ikke raser til for å få de perfekte bildene som gir likes og anerkjennelse på det store internettet. Dette er stedene jeg kommer til å sikte etter ved neste anledning der oppe. Det er uansett uendelig med usannsynlige topper og bestige i området. Heldigvis er som regel de spisseste fjellene butt på toppen.

Lomsdal-Visten

Å pakke sekk for langtur er som å mekke tacolefsa på en hvilken som helst fredagskveld. Det er så mange saker og ting som frister og bringe med, men lefsa er bare ikke stor nok. Man kan prøve å pakke på forskjellige måter, men ender alltid opp med at det tyter ut i en ende eller en annen. Når man i tillegg er skrubbsulten på nye turopplevelser er det vanskelig og ta tiden til hjelp. Ingen planlegger vel hvordan fredagskosen skal pakkes inn? Lefsa skal fylles og etes, sekken skal pakkes og bæres. Det som er sikkert er at begge skal nytes. På forholdsvis magen og ryggen, eller rundt hofta om vi skal finne en felles betegnelse.

IMG_4029.jpg

Sekkene står klar til start.

Lomsdal-Visten Nasjonalpark står for tur. Helt siden jeg leste boken ‘Det Gjemte Landet’ av Arvid Sveli har dette vært et lite drømmeland for min del. Fantasien har løpt løpsk og jeg har dannet mine egne bilder fra dette utrolige området vi har her på Sør-Helgeland. Siden min første omgang med Sveli’s forrykende fortellerevner har jeg pløyd igjennom det meste jeg har greid å oppdrive om området rundt. Jeg vil forøvrig anbefale alt ellers han har skrevet. I tillegg vil jeg nevne boken ‘Det Gjemte Landets Villmark’ av Marius Nergård Pettersen, som også har en utrolig evne til å formidle gleden og slitet med en skikkelig tur i skauen. Leser du disse bøkene uten at det kribler i sjumilsstøvlene får du bare holde deg innendørs. Mange av Sveli’s bøker finner du forøvrig på Nasjonalbibliotekets nettsider.

IMG_4033.jpg

På tur opp fra Tosbotn.

Det er fjerde juli. Amerikanere verden over feirer nasjonaldagen sin med parader, fyrverkeri og heftige grillfester. Jeg og Topp, min turkompis for uka, er derimot på tur opp fra fjordbunnen i Tosbotn i Brønnøy. Vår egen lille parade består av oss og to greit opplastede sekker. Været er grått med skimt av blå himmel mellom regnbygene. Vegetasjonen opp den bratte skråningen er tett og blir nesten kvelende i det lomre klimaet vi serverer oss selv ved god hjelp fra melkesyra som pumper gjennom bena. Delvis gjennom kratt og lyng og delvis via diverse dyretråkk kommer vi oss over den grønne floraen. Det grå berget kjennes fast og sikkert under sålene på de nypussede fjellstøvlene. Tørr på føttene enn så lenge.

IMG_1942.jpg

Tosenfjorden forlates mens Lomsdal-Visten Nasjonalpark ligger i vente. Foto: Topp Hestmark.

Vel oppe over det tykkeste barskogbeltet siger det en kjølig bris over heia. Sekkene blir slengt på hver sin mosetue og ullgenseren blir introdusert for det ville landskapet innover dalføret. Vi er snart forbi alt av vannverkets hærverk og nyter snart den naturlige buldringen fra vassdraget. Første sjokoladebit inntas og siste blikk til sivilisasjonen kastes over skuldra før det bærer inn i ingenmannsland.

IMG_4054.jpg

Kun noen kilometer over vannverket renner vannet endelig fritt igjen.

Vi følger en delvis vardet sti gjennom lia til vi kommer til Bjørnstokkvatnene. Været har slått om til den mer sure siden av skalaen. Vind og regn pisker slag om slag i fjeset og jeg takker erfaringer fra tidligere våte turer at regnjakken lå klar øverst i sekken. Plutselig skinner solen i noen minutter før det høljer ned igjen. I bunn og grunn helt normalt her i området. Veldig varierende vær. Men man vet i alle fall hva man går til.

IMG_1953.jpg

Ett av Bjørnstokkvatnene. Foto: Topp Hestmark.

Over en knaus og forbi ett par fosser tar fjellbjørka over. Nærmest som krattskog i mose og lyng slynger den seg rundt som tatt ut fra hvilken som helst scene i Flåklypa. Vi finner alltid en vei forbi gjennom en og annen myr og noen bare bergflekker. Det er vår i denne dalen. Bjørka har akkurat slått knopper og det lukter friskt og rent. Etterhvert som ettermiddagen røyner på begynner det å utvikle seg et eget fuktig regnskogklima i skoene. Angrepet av vann fra alle kanter var nok til å ta knekken på den tydeligvis for dårlige smørejobben jeg gjorde før avreise. Elva vi vader over ved Øvre Bjørnstokkvatn har ingenting å si til og fra.

IMG_4086.jpg

Topp tar av seg skoene for forseringen, jeg trår rett over.

Etter å ha lett forgjeves etter den berømte steinheller-kirka ved Bjørnstokkvatnet måtte vi gi opp å komme oss videre å finne en plass å slå leir. Det var mer enn på tide å få tørt tøy på kroppen. Valget av teltplass falt noen hundre meter nord for vatnet rett ved elva som renner ned igjennom dalen. Etter en grundig saumfaring av område fant vi nok tørrkvist til å få fyr på den våte fjellbjørka. Telt, tarp og presenning ble slått opp for å holde vannet unna oss og utstyret vårt. Det ble en formidabel camp etterhvert. Det hustrige været fristet ikke til fiske, så første måltid på turen ble grillpølser fra Topps rasjoner. Det hadde nok vært tungt å bære opp, men det smakte fortreffelig etter den første dagens marsj. Til og med ketchup hadde karen med seg! Utrolig. Søvnen kom krypende på alle fire den kvelden. Til lyden av regn som slo mot teltduken.

IMG_1958.jpg

Sure sokker og surt bjørkebål; perfekt. Foto: Topp Hestmark.

Neste dag våknet vi til sol og fine forhold. Primusen sto klar i forteltet med vann på kjelen. Det er viktig å ta seg god tid og gjerne tre kopper kaffe i posen før man drar seg opp. Dagens mål er ei kåte ved Nedre Breiavatn. Det er langt, men vi har heldigvis all tid i verden på å komme oss dit.

IMG_4130.jpg

Fine forhold morgenen dag to.

Vandringen fortsetter oppover dalføret. Det er ingen stier eller varder lenger. Nå er det kun kart og kompass som gjelder. Selvfølgelig litt imaginær retningssans også i blant. Her oppe mellom fjellsidene er det ikke store problemet og orientere. Store og mektige fjell som Breivasstind og Lauvasstind ruver innover på den ene siden. Og hver dal har sine egne vann og tjønn.

IMG_4139.jpg

Ferden går videre.

Når vi kommer opp steinura i toppen av dalen og skuer utover Breiavatnene er det vanskelig og ikke bli bergtatt. Øvre- og Midtre Breiavatn ligger hånd i hånd nede mellom butte fjelltopper. Himmelen er grå. Dette gjenspeiler seg i vannene og hele fjellet virker nærmest dystert der vi marsjerer nedover de glatte svabergene mellom flekker av snø som ligger igjen fra sist vinter, eller kanskje vinteren før.

IMG_4152.jpg

Øvre- og Midtre Breiavatn.

Fiskestangen monteres optimistisk da vi når bredden av vannet. Det hives i hist og pist, men ikke mye annet enn agnet kommer opp i retur. Vi fisker oss videre mellom vannene, men den sure nordavinden har nok skremt fisken ned til bunns. I det vi passerer nordenden av det ene vannet titter solen frem og vinden spakner. Nå biter det tenkes det høyt, noe som forøvrig tenkes ved flere anledninger uten hell, men denne gangen biter det på. Sekken slenges i gresset og bremsen går. Endelig jubler jeg stille for meg selv. På tredje kastet dras det opp en skive i skostørrelse 52. Den er sikkert 600 gram og vel så det. I kveld blir det ikke noen nødrasjoner til middag… Ørreten slås ihjel og vi prøver litt til. Solen har blitt erstattet av vinden igjen og ingenting biter. Vi tar for oss resten av dagsetappen og går videre.

IMG_1972.jpg

Til tider surt i fjellet, men matauke trengs. Foto: Topp Hestmark.

For å komme til kåta ved Nedre Breiavatnet må vi rundt en fjellknaus og ned en fjellskrent. Ikke optimalt fotturist terreng, men så er vi ikke inni her for å loffe rundt på landevei heller. Betalingen får vi da vi kommer nedenfor Breivasstind og skuer opp mot toppen og fossen som kommer brasende nedover. Som regel spinner hodet mitt vilt rundt når jeg ser pene ting i naturen med alskens beskrivelser og erindringer, men akkurat da vi satt å så på dette skuet ble det stille. Jeg satt rett og slett bare å nøt utsikten. Dette forble udokumentert, så du får ta turen selv hvis du vil se.

IMG_4170.jpg

Lauvasstind og Breivasstind sett fra vest.

Vi karret oss videre ned gjennom lia og kom til slutt til bunns. Vi møtte vannet i ei vik med hvit grusstrand. Her var det rester etter noe som jeg vil tippe hadde vært et naust en gang i tiden. Over på den andre siden oppunder Middagsfjellet og Lauvasstind en plass ligger kåta som var målet for dagen. Vi kollapset i lyngen ved vannkanten og ble liggende rolig og slitne i noen minutter før vi stablet oss på bena og fortsatte langs vannet.

IMG_4197.jpg

Vi fikk følge vannkanten noen kilometer før vi måtte opp i høyden igjen.

Etter mye opp og ned, på langs og på tvers ser vi endelig byggverket. Ute på en odde, innkranset i tørr og fin barskog, med en sildrende bekk ved siden. For en plass. For en dag.

IMG_4199.jpg

Kåta ved Nedre Breiavatnet.

Vi får raskt fyr på kaffebålet og sekkene vrenges åpne slik at det blir skikkelig hjemmekoselig innenfor torva. Fisken vi fikk tidligere gjøres til og nytes med en stor porsjon potetmos. Den må deles i to for å få plass i panna. Kjøttet er så rødt at det er på grensen til å være selvlysende. Nå er vi virkelig inne i turmodus.

IMG_1985.jpg

Ikke den største ørreten. Men god smakstilsettelse til potetmosen var den virkelig. Foto: Topp Hestmark.

 

Når kvelden senker seg på utsiden av kåta er ikke godt å si. Inne er det mørkt der hvor lyset fra flammene ikke når fram. Røyken ligger tykt oppunder toppen hvor den sakte men sikkert åler seg ut.

IMG_2002

Kaffen nytes til lyden av knitrende bål.

Jeg våkner tidlig neste morgen og skal egentlig bare en rask tur ut å vanne potetene. Men BOOM! Det jeg møter når jeg svinger meg ut i den kalde morgenluften kan vanskelig beskrives med ord. Planen om å returnere til soveposen blir fort byttet ut med å nyte den fantastiske utsikten. Vannet er blank stille og fjellene rundt speiler seg perfekt i overflaten. Morrabålet får vente. Ikke før jeg innser at jeg sitter ute i underbuksa omkranset av mygg får jeg fart på kroppen og nærmest løper, kløende, inn og fyrer opp.

IMG_4245 2.jpg

Flott, fint og pent samtidig.

Kaffen blir derfor sjenket alt for tidlig, uten filter, men det er greit. Da trekker den fortsatt i koppen. Kaffen blir sterkere for hver supp. Det er fint å våkne litt gradvis.

IMG_4271.jpg

Pakket og klar for nok en etappe. Like mye utenpå sekken som inni!

Da vi går videre etter en lengre formiddag med fiske og bålbrenning kjennes kroppen bra. Solen er på tur å skinne gjennom og alt er bare velstand. Vi går tvers over heia i retning Strompdal. Her er mye kratt og småstein i ulendt terreng. Tankene går løst å fast og jeg tenker på blant annet hva meningen med livet er og hvor mange gule kort terrenget hadde fått om det ble spilt en fotball kamp her.

IMG_4274.jpg

En real dagsmarsj vekke fra alt.

Sola skinner virkelig fra sin beste side når vi tråkler oss ned geitestien ned mot Breivassfossen. Suset fra denne kolossen av en foss dundrer ned i vassdraget. Vi hadde ikke hørt det om et helikopter hadde landet bak ryggene våre. Jeg blir akutt tissetrengt av vannmassene, så vi tar en pause nede i dalen.

IMG_4293.jpg

Breivassfossen.

Nå er vi inne i delen av nasjonalparken hvor folk oftest ferdes om de først tar turen. Her er både sti, bru og skilt. Rene storbyfølelsen for oss som har følt oss fram over berg og lyng gjennom skog og myr. Vi tar en svipptur innom Strompdal koia bare for å ta en titt. Hytta ser bra ut og er godt holdt vedlike. En rask lunsj slukes før vi går tilbake samme vei vi kom og fortsetter innover mot Lomsdal.

IMG_4301.jpg

Strompdal hytta.

I det vi kommer inn i skogen på nordsiden av Breivassfossen har været snudd igjen. Nå høljer det virkelig ned. Men ikke før regnjakken er tatt på har det gitt seg og solen skinner igjen. Det er ikke til og bli klok på dette været på Helgeland. I godt driv klatrer vi gjennom steinura og kommer fort opp i høyden. Utsikten blir bare flottere og flottere etterhvert som vi smyger oss oppover.

IMG_4305.jpg

Lomsdalselva slynger seg fra  toppen av dalen og ned til kysten.

Vel oppe av ura åpner landskapet seg og vi står plutselig inne i en åpen dal med furu, fjellbjørk og mange små fisketjønn. Det er noe eget her inne med at hver dal har sitt eget særpreg, sin egen fauna av vekster og former. Her i Lomsdal er det virkelig sommer. Det føles greit å følge vardene inn til Lomsdalskoia og la kartet henge ubrukt rundt halsen i noen timer.

IMG_4308.jpg

Terrenget de siste kilometerene før ‘sentrum’ av Lomsdal nås.

Området rundt Lomsdal er virkelig en perle. Koia ligger nede ved et rolig parti av elva inne i granskauen. Det er ei flott lita tømmerhytte med utedo og naust. Utenfor er det laget til bålplass med bord og stoler av tømmer og stein. Vi finner fort roen her.

IMG_4331.jpg

Koia i Lomsdal.

Utpå kvelden kommer det spaserende to fruer som viser seg å være ætlinger til de som drev den gamle gården i Lomsdal sist. Vi forærer de koia uten ettertanke og sover godt i teltet på den myke skogbunnen. Morgenen etter våkner vi til ferdig fyrt morgenbål med kaffe og godsaker flyvende under nesene våre. For en luksus her inn i ødelandet.

IMG_2059.JPG

Fine forhold.

Turen går videre opp til de gamle gårdstuftene som står igjen og som om noen år vil være helt vekke. Det må ha vært en fin gård i sin tid. Men naturen tar raskt tilbake når den ikke blir temmet av menneske og dyr. Det føles som om en egen del av turen er over når vi krysser brua over fossen nord i dalen som kommer fra Grunnvatnet over. Skoene trår nå mot Henriksdalen og videre opp mot Vistfjellene.

IMG_2069.jpg

En siste hvil før Lomsdal forlates for denne gang. Foto: Topp Hestmark.

Da vi begynte å gå fra Tosbotn hadde vi ikke noen fast plan på hvor vi skulle ende reisen vår. Men studier av kart og bamsemomsrasjoner i Lomsdal hjalp oss å beslutte at endestasjonen blir Trofors. Hadde fisket vært bedre kunne vi kommet oss til Mosjøen, men vi bestemmer oss for å kose oss heller enn å jage kilometer.

IMG_2089.jpg

‘Farvel Lomsdal’. 25 varmegrader . Null vind og steiksol! Herfra og til Stavassdalen møter vi ikke ett menneske. Foto: Topp Hestmark.

Alle fosser, elver, bekker og regndråper som kommer fra fjellsidene spiller virkelig på lag for å få mest mulig guffe ut av vassdraget nedover Henriksdalen. Vi går dalen oppe i høyden hvor vi virkelig får nytt utsikten.

IMG_4483.jpg

Snart klart for lunsjpause.

Steinhelleren i Henriksdalen er et perfekt lite krypinn for en vandrer, men turen går dessverre bare forbi denne gangen. Men det er uansett artig å gå seg på den aldri så lite kjente kuriositeten her inne. Hit skal jeg tilbake og tilbringe en natt eller to. Uten tvil.

IMG_2091.jpg

Steinhelleren i Henriksdalen.

Det er noe eget i å se et fjell stige i horisonten foran deg, det samme er det å se det synke bak deg. Breivasstind, Lauvasstind og Middagsfjellet er nå langt borte, mens Litlskardtind og Vistkjærringa gjør sin ankomst i front etterhvert som vi klyver oss gjennom terrenget.

IMG_4568.jpg

Disse skyene mangler bare ett par mummitroll.

Målet for dagens etappe var Henriksvatnet på oversiden av Henriksdalen. Elva som renner ut fra vannet måtte vades, men vi var lite interessert i det på grunn av dårlig tilgang på brensel så høyt oppe i fjellet. Så tørking av våte bukseben og sokker var et tvilsomt alternativ. Derfor bestemte vi oss for å prøve lykken å gå rundt. Det angret vi ikke på! For plutselig gikk vi oss på ei sandstrand som tatt ut fra et Instagram bilde med emneknagg Lofoten. Finkornet hvit sand som speilet seg i det blanke fjellvannet. Jeg var splitter naken og på tur ut i vannet allerede før Topp hadde rukket å hive av seg sekken. At vannet var iskald rakk jeg ikke oppfatte før det var for seint, men etter en dag i solsteiken i et middels-krevende terreng var det rett og slett bare på plass med ett bad.

IMG_2120.JPG

Idyllisk camp ved Henriksvatnet. Visttindene i det fjerne. Foto: Topp Hestmark.

Vi fisket som bare pokker, men ingen ville bite på. Jeg så det var fisk uten å ha noe hell med skjeisluken eller spinneren. Den var nok mett og fornøyd av all myggen som surret rundt. For det var nok av mygg og andre flygere. Enkelte steder ved vannkanten kunne det ikke pustes engang uten å inhalere nok proteiner til å bli like rød i kjøttet som ørreten i vannet antageligvis var. Problemet er at når man først starter å fiske er det vanskelig å stoppe. Det er akkurat som om man åpner en pose potetgull, man peiser på helt til det er tomt. Så sitter man bare å skuler på posen etterpå. Eller vannet i dette tilfellet, som virket helt tomt for bitevillig fisk.

IMG_2101

Noen øyeblikk er helt greie. Foto: Topp Hestmark.

Nervesystemet er fantastisk, det kan gi hjernen beskjed om minst 20 forskjellige myggstikk som klør rundt på kroppen, synkront. Pluss noen fantomstikk. Et myggstikk klør heldigvis ikke like mye i fjellet som på terrassen hjemme, men det går bra. De 100 000 jafsene jeg ble frarøvet gjorde nok opp for det. Grådige insekter. For en dag… Og så mange inntrykk. Bamsemoms til kveldsmat nok en gang.

IMG_2123.JPG

Magisk kveldslys. Foto: Topp Hestmark.

Morgenkaffen inntas ved standard prosedyre på dag fem. Solen gliser mot meg når teltduken dras til siden og jeg klyver ut. Nok en strålende dag i vente… Vi fisker oss rundt Henriksvannet i vår vandring videre. En drøy time etterpå står vi ved veis ende og ser oss nødt til å vade ei elv likevel. Vi får det unnagjort og trasker opp ett nytt dalføre med ferskfuktige skosåler.

IMG_4559.jpg

Her må vi over.

Lyden av sildrende vann til fossene stryk møter oss og forlater oss mens vi tråler oss opp i høyden. Her inne kommer mann seg ikke forbi uten å klatre i steinur. Alt fra store blokker store som høyhus til mindre steiner man kan bruke til å måle lengde med. I enkelte juv ligger det enda tett med snø som vi lett sklir over med mysende øyne i solsteiken. Visttindene kommer nærmere og nærmere mens vi setter snuten mot toppen av Dåeriesåårke. I utgangspunktet ville nok dette vært en seig motbakke å møte med sekkene våre, men etter noen dager er det som de hører til oss og det er nesten glemt at de henger på. Likevel lager jeg en sekkepulk av liggeunderlaget mitt når vi kommer på toppen. For herfra må vi ned noen hundre meter før stigningen over Visttindene kan starte. Og her er det mye snø! En velfortjent hvil for skuldrene når jeg kan dra sekken med meg fra bakkenivå.

IMG_4576.jpg

Liggeunderlaget kan brukes til så mangt.

Det deilige været diskuteres mens vi nyter utsikten så langt øyet kan se. På tur opp ryggen på Litlskardtind får vi øye på kysten og havet. De syv søstre står og danser i horisonten langt, langt vekke. Et feilsteg nedenfor, noen hundre fallmeter under oss ligger Søre Vistvatnet og nyter solen. Det ser ut som det enda er noen små flak av is som dupper rundt der nede. En sen lunsj tilberedes rett under nesa på Vistkjærringa (1239moh). Fra vi finner fram primusen til vi er ferdig forsynt har været slått om fra sommer og 20 grader til 9 grader og regn. Fra vi begynner å pakke sekkene til vi står klare til å gå har skodda sløret til alle gjenkjennelige formasjoner. Jeg står å ser såvidt kompassnåla foran meg. Været i fjellet snur fort får man alltid høre fra erfarne vandrere.

IMG_4584.jpg

Været i fjellet snur fort.

Heldigvis har vi god kontroll over hvor vi er slik at vi kan sette kompasskursen og gå etter den. Det gjelder bare å unngå det halvveis islagte vannet på nordsiden og det bratte stupet på sørsiden. Tempoet settes til to kilometer i timen og om ikke tåka har lettet etter en time slår vi leir. Enkelt og greit.

IMG_4589.jpg

Kjekt å ha!

Heldigvis letter været igjen og vi kan orientere normalt. Berggrunnen er endret og vi ser den massive granskogen i Eiterådalen et godt stykke foran oss. Det er mange juv mellom oss og målet. Men snøen ligger tykt og godt i de fleste så det blir aldri noe problem og forsere de. Målet vi har satt oss litt etter litt gjennom dagen er ei hytte i enden av Eiterådalen. Det blir litt av en dagsetappe. Sikkert dobbelt lengde av den korteste vi har hatt hittil, men ei hytte passer fint så våte og slitne som vi er nå.

IMG_4597

Eiterådalen nærmer seg.

Utkjørte og håpefulle står vi plutselig ved øst-enden av nasjonalparken. Vi er enda en god marsj fra målet på Trofors, men den fredede delen av område slutter her. Dalen er bratt som bare fy og kartet studeres for å finne en mulig fluktrute nedover. Det skal gå en sti ned, men den er ikke lett å få øye på i kratt- og granskogen som dekker området. Etter litt traversering frem og tilbake finner vi den og den følges krampaktig ned til bunnen av dalen.

IMG_4603.jpg

Turen nærmer seg vemodig en slutt. Men enda har vi noen tunge kilometer igjen på dagens etappe.

Etter noen drøye kilometer langs en skogsvei i dalen ankommer vi destinasjonen vår. Neversletta. Kartet, forøvrig kjøpt i år, har tydelig merket av at her står det ei åpen koie for slitne og våte vandrere. Alt som står igjen er restene av ei pipe og noen rester fra brent laftet tømmer. Og utedoen. Denne hytten har brent ned for flere år siden fastslås det. Ikke noe mer å gjøre med den saken. Bålet fyres av tørr grankvist og teltet slås opp. Vi får det riktig koselig inne i skauen her. Det blir en egen atmosfære inne i granskogen når det småregner og bålet knitrer og varmer slik at man må trekke seg en meter eller to lenger bak innimellom. Det er sent så jeg rekker bare å brenne de våte sokkene halvveis opp før soveposen letes fram og jeg knøvler meg som en brennende plastpose ned i den. Det soves uavbrutt i ti timer etter dagens fjorten i aktivitet.

IMG_4127.jpg

En siste hilsen fra posen.

Den siste dagen er her og det føles litt vemodig og tenke på at ved enden av dagen er denne fantastiske turen over. Men hva kan man gjøre? Den siste mila får vi prøve og nyte selv om kroppen er litt tafatt. Ting har begynt og gå på autopilot. Kjelen står på primusen nesten før man våkner og teltet er pakket på to minutter. Rutinen er inne. Evnen til å blokkere den virkelige verden ute har vært deilig og kjærkommen.

IMG_4616.jpg

Stavassdalen glimter til med pene omgivelser den også.

For å sprite opp de gelé-aktige beina for den siste etappen fyrer vi i gang noe musikk på vedklyve-musikkboksen som Topp har med seg. Spillelista er som tatt ut av en kassetthylle på bruktbutikken. Men med få alternativer er det rart hvor raskt man blir fornøyd. Det moonwalkes til Michael Jackson gjennom Stavassdalen. Det er nok ikke mange som har gjort det tidligere. Romklangen fra gitarriff minner meg om klangen av vann og fugleskrik mellom dalene vi har passert i vår vandring og stemningen blir litt melankolsk inne i hodet mitt der jeg trasker av gårde. Elgbæsjen som man unngikk i starten av turen går det nesten sport i å maltraktere mest mulig når den passeres. Livet føles enkelt og herlig. Noe det i bunn og grunn også er.

IMG_4620.jpg

Statskog og turistforeningen har gjort en bra jobb på denne siden av fjellene.

Stavassetra forsvinner like fort i skogholtet som den åpenbarte seg og vi er nå nærmere sivilisasjonen enn vi har vært siden vi forlot Tosbotn for ei lita uke siden. Her treffer vi folk på søndagstur og noen lurer på om vi er riktig kloke og om at det virkelig er mulig å gå fra der vi kom fra til der vi er kommet. Vi nikker og sier at det er bare å fortsette innover så kommer dere dit dere også.

IMG_4623.jpg

Ved Stavvatnet ligger denne fine gapahuken. Det er også mulighet til å låne båt her. Og utedo.

Ved Stavassgården treffer vi en gjeng besteforeldre og barnebarn som spanderer pølser, vafler og muffins på sultne vandrere. Det er kjekt og møte folk på tur. De tilbyr seg å gi oss skyss inn til Trofors slik at vi slipper de siste timene med vandring langs landeveien og vi takker ja til det. Det beste er at jeg kommer til Trofors en halvtime før bussen har avgang hjemover. Jeg rekker en pose bamsemoms og en feit bacon-cheese burger på Esso før jeg må ta farvel med turkompis Topp og hive meg på bussen hjem. Bussen bruker 50 minutter fra Trofors til Tosbotn. Tenk på det du.

Flere bilder under:

 


Augustturen

Børiøyra til Lomsdal


Instagram

 

 

 

 

Galdhøpiggen

Når man er så heldig og bo i en annen ende av landet enn der man er oppvokst må man  selvsagt ta nytte av det. Hver gang man skal reise hjemover på besøk passerer man mange severdigheter alt etter som hvilken vei man tar! Denne gangen tok jeg Sognefjellet og snarveien gjennom Jotunheimen.

IMG_3794

Gaute speider etter neste varde i tåka.

Jeg skal kjøre nordover etter helgen og er lite gira på selve kjøreturen. Den er lang, den tar tid, man irriterer seg over andre trafikanter og livet er i grunn ganske surt hver gang man havner bak en bobil. Hvordan kan jeg piffe opp en slik tur da? Tenkes det høyt. Et par telefonsamtaler senere er det avtalt. To stykk sitter på fra Stavanger og oppover, mens en annen kommer kjørende nordfra. Ruten vår går gjennom blant annet Hardanger, Lærdal, Årdal og Tindevegen inn i Jotunheimen og videre. Tar mann denne veien fra Sørvestlandet og nordover passerer man tilfeldigvis Galdhøpiggen. Perfekt! En topptur er alltid ett greit avbrekk i en ellers så monoton øvelse som å kjøre bil i 18 timer.

Etter ni timer med fjord- og fjellsightseeing parkeres bilen ved Spiterstulen fjellstue i Lom. Her kan vi gå opp uten brefører og på eget ansvar. Slik vi liker det. Rolf har kommet oss i forveien fra E6en i nord og er allerede i gang med teltet sitt. Vi får gang på det og slår leir i en fei vi andre også. Det føles godt å kave med litt teltduk etter en dag bak frontruten.

IMG_3763.jpg

Spiterstulen i bakgrunnen.

Morgenen etter er vi tidlig på’n. Halv syv rister jeg i samtlige teltduker for å kunngjøre at kaffen står på trekk. Det gryntes og rulles litt før lyden av glidelås annonserer noen trøtte morgentryner for den friske fjelluften som ligger stille i dalen.

IMG_3761.jpg

Elven Visa renner gjennom dalen.

En time etter er campen pakket ned og frokosten inntatt. Hvor langt opp Galdhøpiggen kommer jeg på to polarbrød og en sterk kopp kaffe?

Skjermbilde 2017-06-14 kl. 17.14.55.png

GPS sporet opp.

Turen opp fra Spiterstulen til toppunktet er bratt. Vi snakker i underkant av 1500 høydemeter på drøye fem kilometer. Alt unødvendig havner i bilen, uten unntak. Det er lenge siden jeg har gått med så lett sekk på fjellet! Vi geiter oss opp meter for meter. Fort går det også! Ingen skritt kastes vekk på flate partier her. Alle går oppover.

IMG_0033

Rolf setter standarden.

Det tar ikke lang tid før vi når igjen det lave skydekket som går i ett med snøfonnene der det er tettest. Vi har nok ikke valgt ut den beste dagen med tanke på været funderes og konkluderes det i. Uansett er vi fornøyde til sinns og guffer på. Meter for meter og etterhvert halvmeter for halvmeter. Jeg finner ut at jeg trenger to bananer og noen ruter melkesjokolade i tillegg til frokosten for å komme meg til toppen. Heldigvis ble dette prioritert til sekken og ikke til bilen.

IMG_0047

Utsikten nytes av brødrene Estensen.

Stemningen blir ganske trolsk etterhvert som vi blir pakket inn av skodda. Kartet tas frem i blant for å dobbeltsjekke retningssansen. I blant letter tåka akkurat nok til at vi får små inntrykk av fallhøyden om vi skulle gå utfor den ene eller den andre siden av ryggen vi kravler oss opp. 3-400 meter fra toppen er det bom stopp. Alt er hvitt. Luften står helt stille. Varmt er det også. Det minner nesten mer om en steamdusj i et tyrkisk bad enn 2400 m.o.h like ved toppen av Galdhøpiggen. Et lag av ull tas av og vi er tilbake i fjellheimen. Det kjøpslås om det er forsvarlig og fortsette. Alt vi ser er omrissene av hverandre. Vi blir enige og GPS punkt tas på klokka så vi vet hvor vi er på kartet. Du deilige teknologi! Kompasskursen blir satt og vi traver videre. Sakte og forsiktig.

IMG_0051

I ensom majestet.

Og der ser vi noe merkelig. Vi må noen titalls meter nærmere før vi får tolket det korrekt. Ei hytte. Ei hytte på toppen av Galdhøpiggen. Greit nok tenker vi og løper i ekstase mot toppunktet. Vi greide det! Til tross for den tykke tåka… Så kommer sjokket! Det er en mann der oppe. Han selger pølser og kaffe i en kiosk i hytta. Hva i all verden.

IMG_0059.jpg

Her selges det pølser, kaffe og kvikk lunsj på 2469 moh.

Da vi har kommet over sjokket forteller mannen med Norges høyeste stilling at hytta drives privat og har stått her i 100 år. Jaja tenker vi, så mye for den villmarksfølelsen. Selvfølgelig mens vi gomler i oss pølse og heller nedpå med kaffe fra kiosken.

IMG_0061

På toppen!

Det tas en high-five på toppen før vi starter på landets største nedtur. Dette har vi drømt om hele veien opp. Å endelig få ake ned igjen! Hadde de solgt romperesere i kiosken hadde vi nok betalt det vi hadde for ett par slike, men bukserompa fungerer fint den også. Vi er under skylaget på under halve tiden vi brukte opp. Det glises fra øre til øre for hver turist som passeres på tur motsatt vei.

IMG_0073

Sikten på tur ned var ganske lik sikten på tur opp.

Vel nede avsluttes turen med en low-five som vi valgte og kalle det. Burgerstoppen på Dombås var på sin plass på turen videre nordover. Hvilket fjell skal bestiges på returen til Stavanger mon tro?

Takk for turen!

 

Flere bilder under.

 

Junituren

Etter en lang kald vinter. En vår med evige meter fortapt sene og fravær av napp. Time på time med dagdrøm rund leirbål og hyttepeiser. Jeg har sett Monsen og gjengen dratt opp en etter en etter en etter en i Finnmark og i Canada… En etterlengtet sommer har gjort innmarsj i fjord og fjell. Endelig. Nok en tur kan vel ikke falle i fisk?

IMG_3637.jpg

Denne karen trives som fisken i vannet. Men får han fisk? Foto: Birk Arnesen.

Fire karer står klare ved foten av Frafjordheiane. Det er ikke lenge siden jeg sto her sist, men mye har skjedd. Alt er plutselig grønt og frodig. Den svale duften av nysprungede bjørkeblad blandes fort inn med lukten av de fire karene som for litt siden sto ved foten av stigningen, da uten en svetteperle i panna. Det er like bratt som sist gang konstateres det. Månafossen faller elegant som vanlig med sine vel over 90 fall-meter før vannmassene dundrer i bakken langt nedenfor utsiktspunktet. Jeg blir like bergtatt hver gang jeg passerer. Men det er ikke disse lovordene som har fristet våre to nye turkompanjonger til å bli med på dette blodslitet. Vi skal på fisketur med sitronpepper og gastromat i krydderhylla.

IMG_3609.jpg

Erlend og Steigen’s store sønn tar føringen fra start.

Utsikten innover dalen er ikke noe annet en spektakulær nå når all løvskogen har blomstret. De tidligere grå og nakne fjellsidene er nå grønnere enn MDG og vel så det. Og bjørka den biter seg fast der ikke en gang fugler kan komme til. Vi tar en drikkepause i bekken som renner rett sør for Friluftsgården Mån og slår av en prat med to danske herremenn som sitter å spiser norsk melkesjokolade på trappa til utedoen.

Frafjordheiane.jpg

Steigen, Erlend og meg i god flyt innover. Foto: Birk Arnesen.

Til tross for fuktig underlag i siste etappe før leirbålet kommer vi alle fram relativt tørrskodd. Det gledes da vi finner den svære presenningen vi mente vi hadde sett liggende gjemt bak en stein her sist vi var oppe. Været ser grått ut og da er det innafor å sikre leirplassen med ett midlertidig tak for anledningen. Steinhelleren får stå ubrukt denne gangen. Uansett produserer nok fire mannfolk alt for mye rot til at det skal være mulig å gjennomføre en helg under en stein på noen praktisk god måte.

IMG_3619

Leirplass under konstruksjon.

Sekkene tømmes utover plassen og det lages system i kaoset. Jeg foreslår at våre to nye turgjester snører stengene å løper ned til vannet og ordner noe kveldsmat, mens jeg og fyrbøter Birk får gang på varmeelementet i helgens ungkarsbule. Det hogges, det kløyves, det stables og tennes. Turen er i gang.

IMG_3678

Det er viktig med litt takhøyde på turer som dette.

Diskusjonene rundt leirbålet på en guttetur som dette trenger ikke nødvendigvis gjengis i referatform. Kveldens viktigste tema handler om hjemplassene våre, som kanskje er normalt når man samler en gjeng med karer fra forskjellige steder i landet. Det utvikler seg til en pissekonkurranse om hvem sin hjembygd som er best merittert. Jeg føler meg som en sikker vinner når jeg drar trumf-kortet om at vi har Norges største ostehøvel hjemme (selv om jeg har hørt rykter om at dette ikke er tilfelle lenger, noe jeg ikke nevner). Hvem som går av med seieren er uklart i det jeg slokner til vreden av vassdraget som snor seg gjennom steinura noen hundre meter lengre bort i lia.

IMG_3643.jpg

Erlend og fyrbøteren har funnet seg til rette.

Jeg våkner på natt-morgenen til fuglekvitter og syvsovende turvenner. Da jeg skal til å snu meg for å sove videre kjenner jeg at soveposen er fuktig utenpå og lurer på om det har lagt seg et dugglag i løpet av natten. Videre undersøkelser avslører at det er en svartsnegl som har ålet seg til åpningen av posen. De trives vist i slike fuktige og grønne omgivelser som vi har slått leir i. Jeg grynter på nesen og knipser den i retning fyrbøteren, snur meg og sover videre.

IMG_3652.jpg

Dette må kan påstås å være en grei start på dagen.

Potetene vannes på utsiden av presenning-fortet mens kaffen står å trekker ved morgenbålet. At det gjespes er kun av vanesak, for i natt har alle sovet som om vi aldri har sovet før. Uthvilte som vi kan bli går turen ned til vannet for å ordne noe småfisk til lunsj. Jeg er den første som gir opp og returnerer til leiren etter et par timer uten sysselsetting av typen å faktisk dra en fisk opp på land. Jeg står i å hogger noe ved for å få tankene vekk fra alt og ingenting en stund og slutter ikke før ulltrøya henger gjennomvåt til tørk i solsteiken.

IMG_3675.jpg

Erlend har fått fisk, en skikkelig sværing om du ser dårlig etter.

Heldigvis ordnet de andre gutta noe småfisk slik at vi fikk et lite lunsjmåltid likevel. Vi blir enige om å ta turen videre nord i dalen til Fidjavatnet etter at maten har seget. Det må da være bedre beite opp gjennom vassdraget. Den store og sterke fisken holder seg vel i form der det er litt strøm tenker vi høyt og fyller termosene og setter av sted.

IMG_3682

Gutta nyter utsikten nedover dalen.

Månavatnet passeres et par hundre meter oppe i terrenget, de som har anlagt denne stien var nok entusiaster av utsikt og samlere av høydemeter på tur. Etter ett par drikkepauser kommer vi uansett fram til elveleia mellom vannene. Erlend tar en liten rakker på tredje kast med spinner over de strie vannmassene. Vi tar første avbrekk for fiske på vår vei her. Halvtimen vi setter av har kun ført til lettere termoser da vi stabler oss på stien å kommer oss videre.

IMG_3687.jpg

Fantastisk skue opp gjennom den frodige dalen.

Så åpenbarer den seg. Fiskeplassen er som tatt ut av ett fiskeprogram på TV. En kulp fylt med gjennomstrømmende krystallklart fjellvann. Store kampesteiner ligger spred rundt om i vannet. Over rolige seksjoner av stryket står det trær, som tatt ut av den villeste eventyrskog, hengende over den blanke overflaten hvor de kaster skygger over hva nå enn som måtte oppholde seg under overflaten. Her biter han tenker jeg. Et kast, jeg sveiver inn. Ingenting. Kast nummer to, halvveis inn. Hva er det jeg ser? Blodet starter å bruse. Jeg holder snella stille i et sekund og myser. Kan det være? Sveiver videre. Nap! NAP!! Han beit på!

Du har hørt om diverse måleenheter for lengde, som en fot, en tomme eller en favn. Hvis en fisk hadde vært en måleenhet hadde det vært denne som var malen. Pulsen slo som om jeg hadde drukket ti kopper ren kaffegrut på under halvtimen. Jeg så for meg ørreten i frysedisken på butikken. Ørreten fra læreboka i naturfag. Dette var eksempelet på den greske gudefisken. Haisommer passerte i revy gjennom hodet mitt.

Jeg sloss med fisken i det som føltes som en evighet. I frykt for at den skulle lure med seg agnet ned i steinura da den atter en gang stuper mot bunn, eventuelt av ren dumskap, blir jeg for ivrig å fører den opp mot land. Det er alt for tidlig. Høvdingen har enda for mye energi igjen og bykser seg fri fra spinneren da jeg skal til å hogge tak i den med nevene.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Pulsen slår enda. Det eneste som mangler er blodsmaken i kjeften. Jeg er utkjørt. Jeg sitter på kne og roper inn i steinura ufine ting om fiskeferdighetene mine og fiskekroken som ikke greide å kleppe godt nok tak i kjeften på den største ørreten i mitt liv. Knust, apatisk, som en annen mann, med en annen personlighet ser jeg meg rundt for å se om noen har vært vitne til det som akkurat har utspilt seg. De andre er fortsatt en liten hundremeter bak i ura og prøver lykken der. Kommer noen til å tro meg? I forargelse prøver jeg et kast til selv om jeg vet det er for sent, den karen der kommer ikke til å få tilbake matlysten på en stund. Spinneren fyker til værs og lander øverst i ei gigantisk bjørk. Jeg strammer bremsen og rykker til og vender tilbake til gutta med ekstra plass i slukskrinet og en tragedie for dramatisk for teater. Fra lykkerus til øresus.

IMG_3690.jpg

Et lite paradis i mellom steinur-klyvingen. Like før plassen hvor mine største drømmer ble knust.

Etter denne hendelsen er det uklart for meg hvordan turen gikk videre inn over dalen. Det har rett og slett ikke blitt registrert. Jeg husker bare skoene mine som forflyttet seg skritt for skritt. Men vi kom fram til Fidjavatnet til slutt. Lengde- og tidsanslaget vi foretok oss før avreise var ganske skralt i forhold til virkeligheten. Makan til kronglete fjelldal å trø igjennom er meg enda forunt. Men det er det som er så fint med Frafjordheiane. Det er litt vilt, det er slik det skal være.

IMG_3694.jpg

Fidjavatnet strekker seg langt innover dalen.

Fidjavatnet og bredden langs østsiden var som tatt fra ett maleri. Dette er virkelig en fantastisk plass. Jeg vil ikke anbefale å trø gjennom steinura vi nettopp hadde forsert med 20 kg på ryggen, men om du skal ha en leirplass med virkelig mening, er dette plassen. Den frodige bredden strekker seg flere kilometer innover det store fjellvannet før vannet går over i ett meandrerende elveformat til du treffer ett fossefall enda høyere opp i retning Blåfjellenden. Det veksler mellom grov småstein til fine sandstrender innover. Her er nok rikelig med fisk også. Men det hadde allerede blitt så sent på dagen at vi tok oss ikke tid til noe grundig fiske her denne gangen. Den siste slurken kaffe fikk gjennomgå sammen med nøttemiksen som gikk på rundgang før vi satte kursen ned dalen igjen. Det hadde samlet seg mørke saker på himmelen den siste timen og det var i seneste laget vi gjorde retrett. Det ble en heller bløt affære å traske seg hjem. Men alle mann tok det med et smil. Desto bedre å komme fram til leiren og vrenge på seg tørre klær…

IMG_3713

Man kan gå for evig og alltid innover denne dalen uten å kjede seg et sekund.

Gjensynsgleden med tilfluktsstedet var tilstedeværende. Det bar rett ned til vannkanten og ut i vannet med alle mann. Selv om det enda er smeltevann fra sneen lengre opp som renner gjennom dalen er det jo tross alt juni. Utslitt etter dagens strabaser sloknet alle i god tid før skumringen tok over himmelhvelvingen.

IMG_3719

Sokker tørkes og fyrbøteren lager seg Fjordlands(!) til kvelds.

Det påstås at gjengen under presenningen sov enda bedre denne natten. Lyden av regnbyger som slår på duken har visst en beroligende effekt på det menneskelige sinn.

Når vi heller i oss den første kaffekoppen er klokken allerede passert ni og en kjapp hoderegning tilsier at vi har sovet i vel over ti timer. Klærne som henger til tørk på utsiden er enda våtere enn da vi hengte de opp kvelden i forveien, men det ordner vi med litt ekstra ved på bålet før vi bryter leir. Da tiden er inne for å pakke sammen har alle fått på seg tørt tøy. Buksa mi er enda i våteste laget. Men det går fint, jeg har stilongs og regnjakke. Det får bare være ekstra underholdning for turistene nede ved Månafossen når vi passerer dem.

Det er ikke ofte man går ned med tyngre sekk enn når man kom opp, men ved dette tilfelle er det så mye vått i sekken at det er ganske jevntungt med turen opp. Ikke noe problem det. Opp og ned turen fra i går sitter merkelig nok ikke igjen i bena og turen ned går lekende lett. Det må ha vært det kalde badet som gjorde susen.

Alle er enige om at dette var innafor bruk av pinsehelgen og at det ikke må bli lenge før neste tur. Det satses på mindre trafikk på hjemveien enn på turen opp og vi skiller lag for denne gang. Takk for turen!

Flere bilder under.

 

Julituren

Maituren

Mai er måneden da sekken blir lettere på tur. Soveposen tar mindre plass, pelskåpa kan få henge hjemme i skapet og skjerf og votter kan pakkes bort om du er påpasselig og drikker tran til vanlig. Til tross for en forkjølelse pådratt i tigerstaden helgen før kjører jeg ullgenseren over hodet å trør til fjells.

IMG_3433

Utsikt overalt fra toppen.

Denne gangen er jeg hjemme på Helgeland i anledning konfirmasjon og kan ikke la sjansen unnslippe når været er slikt som dette. Det skal teltes på fjellet i mitt liv. Den lokale toppen. Toppen hvor du aldri kommer opp. Toppen som alltid har enda en stigning når du føler du er over siste kneik. Til tross for at den kun er i underkant av 600 moh. Dette er stigningen jeg tenker på over alt ellers i landet når det blir tungt å gå. ‘Det er i alle fall ikke like j**** som Trælneshatten’.

IMG_3344

Utsikt mot hjembygda.

Jeg pakker sekken med tørrfisk, sjokolade og en nordlandspils. Akkurat det som trengs for å bli kvitt denne pesten av en forkjølelse som har sneket seg innpå i storbyen. Det er vanskelig å kle seg lurt i byen, man skal jo se så stilig ut. Da blir det gjerne kjølig etterhvert som kvelden røyner på… Men her på fjellet derimot gjør man hva man vil. ‘Ull fra topp til tå – og i sekken og’ pleier jeg å si. Nei jeg gjør egentlig ikke det, men jeg praktiserer det!

IMG_3343

Utsikten bakover på tur opp fjellryggen.

Jeg velger en alternativ rute opp mitt ungdoms fjell. I stede for å dra med meg ryggsekk og telt opp den aldri-endene fjelltrimstien lurer jeg systemet ved å gå opp fra andre siden. Opp langs ryggen. Det er litt lengre, men sååå mye mer komfortabelt. Det er ikke juks det. På toppen hvor jeg planlegger å slå leir er det dårlig med drikkevann, så kaffen er ferdig traktet på termosen og vannflaskene er fulle. God mosjon.

IMG_3352

Utsikt ned til Brønnøysund. Dønna og Lovund i det fjerne.

På veg opp passerer jeg flere fine utsiktspunkt i alle himmelretninger. Både innover i landet såvel som utover havet. På toppen vet jeg at jeg ser fra langt ned i Trønderlag til langt nord i Nordland, men ingen ser meg. Perfekt. Like før toppen møter jeg to reinsdyr som har forvillet seg vekk fra flokken sin. Mon tro om de finner vegen tilbake til resten av gjengen? De følte ikke for en prat og ruslet av gårde som om jeg ikke eksisterte. Jeg følger sporene deres opp til toppvarden hvor jeg slenger fra meg sekken og tar en pust i bakken. Jeg skriver meg inn i boken og slår av en prat med to karer som har kommet opp  fjelltrimstien for å sjekke utsikten. De går ned igjen og jeg går på leting etter egnet plass å slå opp teltet. Og gjett om jeg finner det.

IMG_3376

Teltplass med mening. Nesten i lyvd for den beryktede østavinden også.

Himmelen er ikke bare blå på kveldstid her, den balanserer mellom rød-oransj-gul-rosa-hvit og blå. Blant annet. Om man legger et filter på et bilde tatt her, blir bilde ødelagt. Det er akkurat slik det skal være fra naturens side. Har du sjansen til å besøke denne plassen så ikke nøl. Sjansen for at det er drittvær du møter på fergekaia eller flyplassen er temmelig stor, men er du heldig får du en turopplevelse for livet.

IMG_3410

Utsikt mot fjellene i Lomsdal-Visten nasjonalpark.

Kvelden nytes og sjokoladen prioriteres over tørrfisken. Sånn er verden blitt og jeg har lært meg å leve med det. Jeg sparer tørrfisken til frokost. Hvis jeg ikke blir mett nok av polarbrødene med Nugatti.

IMG_3428.jpg

Soloppgang.

Jeg våkner til en strålende soloppgang i fire tiden på morgenen. Jeg stikker hode ut av teltduken, smiler, og snur meg i posen og sover videre. Utpå formiddagen takker jeg værgudene for turen og vender hjemover.

Flere bilder under.

 

 Junituren

Aprilturen

Nå skal det fiskes! Våren har gjort sin innmarsj i lavlandet og det kribler i fingrer og ben. ‘Har du mark i ræva?’ ville gamlingene spurt. ‘Nei, men jeg er på mark-kjøret’ ville jeg svart. Når ørreten våkner fra vinterdvale er den våryr og sulten. Kanskje litt lettlurt også?

Slik starter en god fiskehistorie. Dette er ikke en av de. Målet for turen er Månavatnet og Fidjavatnet i Frafjordheiane. Her har jeg gått forbi uten fiskestang før, og da vaket det som om det regnet fra klar himmel. Greit nok, dette var mye senere på året. Men man kan jo alltid håpe. Man må alltid håpe! Sekken blir pakket for to netter i fjellet. Nødrasjoner er med, men markene ligger hjemme. Man kan ikke huske alt. Sluk og spinner settet er da med i alle fall. Så finnes det tross alt meitemark i naturlige forekomster i marka.

IMG_2893

Sekkene blir bare større og større for hver tur.

Bilen parkeres på en tom parkeringsplass en virkelig strålende mandag i slutten av påskeferien. Hvordan kan det ha seg at det ikke er noen andre som skal på tur hit på en fridag som dette? Dem om det tenker vi og beinpresser på oss sekkene. Starten er mannevond fra parkeringen og opp til dalen hvor friluftsgården Mån ligger. Det går rett opp, i motsatt retning av tyngdekraften og overskuddet. Heldigvis passeres den spektakulære Månafossen på tur opp. Noen bedre grunn for en vannskvett og pust i bakken trengs ikke.

IMG_2894

Månafossen.

Vel oppe i dalen får vi fort pusten tilbake. Solen skinner og glitrer i fossene som renner ned langs de bratte fjellstupene på hver sin side av dalen. Her er mye løvtrær konstateres det, men lite løv. Våren har ikke kommet opp hit riktig enda. Uansett nærmest spaserer vi innover dalen og nyter den varme solen i det rim-fuktige gresset som står å tørker i den kjølige luften. Friluftsgården Mån inspiseres og ligger riktig fint til, her nede i dalen får den nok maksimalt utbytte av solen på dager som dette. Etter en medbrakt kaffekopp marsjerer vi videre innover til turens første mål, Månavatnet.

IMG_2903

Månavatnet.

Is. Det er is på vannet. Riktig nok kun litt på sørsiden, men det blir fort fastslått at det ikke har vært samme temperaturene her oppe som nede i byen den siste tiden. Vi tenker ikke mer på det og starter en god gammeldags dugnad med ved-sanking. Det tårner seg opp med diverse fallved. Til tross for store mengder skog, er det kun løvskog. Og det som er lettest tilgjengelig er pil-råttent. Birk blir satt i sage tjeneste og jeg stikker på streif etter noe tørt for å få fyr med. Ett stykke oppe i lia snubler jeg over en diger steinblokk som ligger alene inni skauen. Nysgjerrigheten er på høyde med tyngdekraften så jeg faller avsted i retning steinen. Kan det være et krypinn her? Kanskje en aldri så liten steinheller? Perfekt! En første klasses steinheller med jærsk-stablede steinvegger og steinovn. I natt skal ikke teltet opp.

IMG_2921

Leirplassen ved vannet blir byttet ut med denne.

Budskapet deles og utstyr forflyttes. Foran helleren ligger det ei stor hylle av en stein hvor bål trygt kan gjøres opp med utsikt ned mot gården på Mån. Fristelsen er uansett for stor, steinovnen i helleren må jo testes. Birk tar fyringsvakt, mens jeg hiver fiskestanga over skuldra og småløper ned til vannet.

IMG_2942

Lite napp, men utsikten kan man ikke si noe på.

Når vannet er så kaldt som dette ligger fisken på bunnen å tar livet med ro. Sparer på kreftene og biter kun på det som kommer til seg… I en steinur av et vann er ikke dette ideelt for sluksettet. I løpet av en time hadde jeg mistet fem gode kompanjonger til det klare vannets bunn. Jeg trår varsomt gjennom steinura tilbake til bålrøyken og melkesjokoladen.

IMG_2929

Velkommen!

Det er full fyr i ovnen! Herlig. Så lenge vinden blåser i riktig retning er ikke røyknivået innensteins faretruende høyt heller. Dette kan jo bli bra sier jeg til meg selv. Så snur vinden. Primusen monteres utendørs og kaffen kommer på kok. Det fiskes mer, skjønt man må nesten finne på noe annet å kalle det siden selve fisken er fraværende. Sluker hukes fast. Noen kommer fri, noen blir gjenlagt. Det blir trålet fra side til side med spinnere, men det oppnås ikke noe annet enn knekt tupp på stanga som en konsekvens av den massive steinura langs vannet. Den som venter på noe godt… Får nøye seg med pølser og koteletter. Det funker det også! Det er alltid viktig å ha med seg kulinariske nødprovianter. Det er alltid en trøst. Kvelden trenger seg på og stjernene byttes ut med innsiden av soveposen.

IMG_2971

Nødproviant. Foto: Vegard Leithe.

Dagen derpå. Å for en dag! Det er deilig å våkne under en 100 tonn tung stein og myse ut over en fjelldal med blå himmel i enden. Det deles i diverse sosiale medier og to til er plutselig på tur opp. Fristelser er til for å gi etter. Fidjavatnet er skrinlagt for denne turen og blir forbeholdt neste. Det ligger høyere i terrenget så vi venter på varmere tider når fisken er lettere og terge på seg.

IMG_2938

Været er sånn passe vestlandsk med snø, sol og blå himmel samtidig.

Dagen går i turtempo og etter dagens første fiskeøkt sitter Henrik og Vegard også å nyter utsikten utover dalen. Det fyres mer bål og det forsøkes på mer fiske, men vi ender opp med nødrasjonene i dag også. Ettersom dagen går må Vegard gjøre retrett, noen må jo holde landet i gang. Vi andre nyter dagen fullt ut helt til kvelden tar over og helleren inntas nok en gang.

IMG_2932

Komfort er stikkordet her, i alle fall om du har et godt liggeunderlag.

Neste morgen starter som forrige. Kan vi være like heldig med været hver gang vi er på disse turene? Også på vestlandet av alle plasser. Perfekt. Det skåles i kaffegrut og leiren ryddes. Teltet er fortsatt spent på sekken så mye av pakkejobben er allerede gjort. Og vipps er turen over og vi setter skotuppene mot hverdagen igjen.

Takk for turen! Flere bilder under.

Maituren

Marsturen

Hardangervidda 1 – 0

Jeg står å slår lens i mellom kopp seks og syv med kaffe en mandags formiddag.

Dagene blir bare lengre og lengre mellom asfalten og brosteinen i Stavanger. Oppe går diskusjonen lett vekslende mellom bleieskift og gamle opplevelser. Det slår meg plutselig at jeg vil gjøre noe, noe kult. Det er allerede en realitet. Hardangervidda skal krysses, på ski. Fra nord til sør med sola midt i fleisen! Hvem kan jeg lure med meg på noe slikt da mon tro?

Tre uker senere skal vi stå der. Jeg, Vegard, Henrik og Kristoffer. Tre bajaser og en fjellvant luring vi har lurt med oss for å berge livet. Jeg har vært mye på fjellet og i skauen på sommertid, men dette blir gjort på tynt grunnlagt. Dette er helt idiotisk og uansvarlig slår det meg, å starte med vår aller første lange vintertur over det største høyfjells-platået i Nord-Europa. Selvsagt holder jeg det for meg selv. Vi har jo Kristoffer med oss. Det eneste som kan stoppe oss nå; er været.

Skogen er fylt av farger og liv, vidda er hvit. Og da mener jeg hvit, virkelig hvit. Du kan stille meg spørsmålet om hvorfor jeg gidder å utsette meg for turer som dette. Vel, hvorfor drikke tequila selv om du vet kvelden gjerne går mot en hastig avslutning etterpå? – Det er gøy og du får en god historie i etterkant. Gjør man bare vanlige og kjedelige ting har man ikke noe morsomt og kult å fortelle om ved senere anledninger. For det er jo det livet handler om. Opplevelser og det å dele dem. Men før jeg kommer for dypt inn i det menneskelige sinn, her har du turen:

IMG_2738

Bajasene.

Vi tre bajasene tok turen til Oslo helgen før avreise for å overvære festlighetene i Holmenkollen i anledning Skifest 2017. Man kan ikke få noen bedre oppladning til uendelige timer på ski enn å slå camp mitt i den festligste svingen i Kollen. Hvorfor ikke ta afterski opplevelsen før selve skigåingen. Stemningen var uansett upåklagelig med norske seirer hver dag. Spesielt krummingen Bjørgen hadde i ryggen opp bakkene på tre-mila var med til å inspirere oss gjennom de tyngste partiene på vidda.

IMG_2739.jpg

Gjengen i kollen.

Søndag ettermiddag dro ferden videre med tog til Finse. Overskudd er ikke et ord som kan forbindes med denne togturen, men fram kom vi og der sto Kristoffer på perrongen for å ta oss vel i mot. Vi slo vår første camp ett stykke ute på vannet nedenfor stasjonen. Siden Finse hotellet hadde satt av et par skåler suppe til oss sovnet vi gode og mette alle mann. Da vi våknet morgenen etter var vi alle friske og klare til sinns. Vinden hadde dyttet greit i teltdukene i løpet av natten, men vi hadde ikke blåst bort. Dette så vi som et godt tegn.

 

Videobilde-17.03.2017 23.29.33.jpg

Camp Finse.

Med en siste titt på værmeldingen satte vi avgårde med en liten tvil i bakhode. Det skulle bli  opp til storm styrke i vinden i løpet av uken. Dagen i dag skulle nok gå bra, men hvordan vi skulle gjøre det videre i uken måtte vi bare ta da den tid kom.

Videobilde-17.03.2017 23.27.49.jpg

God gli de første kilometerne.

Føret var upåklagelig over Finsevatnet og den første haugen bortenfor. De blå flekkene på himmelen forsvant fort og til slutt hadde vi tatt igjen alle som hadde gått før oss og måtte tråkke egne spor i den dype snøen, som nå hadde endret struktur til det noe mer fuktige og tunge slaget. Perfekt sa vi til oss selv. Det er akkurat dette vi er ute etter, nå får vi testet oss selv. De to som dro pulk tenkte nok ikke dette. For det var ganske langt fra pulk-føre. Mildt vær og tung å seig snø. Opp og litt ned, så opp og opp også videre. Vi hadde jo pakket og utstyrt oss for – 15 ºC, men gikk nå på noe nærmere 0 ºC. Da vi kom fram til første camp på Kjeldebu en halv time før mørkets frambrudd var idéen om telt forlengs glemt. Vi datt inn dørene på hytta og vrengte av oss tunge, kalde og våte ull-trøyer i bytte mot tørre og friske. Med fyr i peisen og lapskaus i magen sov vi enda bedre en vi gjorde natten før.

IMG_2709.jpg

Med slik lektyre tilgjengelig gikk hytteoppholdet som en lek (Svenska Turistföreningens Årsskrift 1928-1939).

Tidlig neste morgen sto vi opp og hev blikket ut vinduene. Hvitt, hvitt og atter hvitt. Vinden og sikten var alt for dårlig for den neste tre-mils etappen ned til Sandhaug. Vi ble enige om å vente. Frokost og kaffe ble fortært og kortspill ble tapt og vunnet. Rundt lunsj tider kom det en mann rennende inn dørene, gjennombløt og tydelig glad for å komme fram til hytta. Han hadde teltet en mil lenger nord i fjellet og hadde våknet til nedsnødd telt og hadde gått i flere timer i våt nedbør. Karen var fra Polen og hadde mye vintertur erfaring, både på Island og Svalbard hadde han vært flere ganger. Men likt som oss hadde han ikke forventet dette været og føret ute på vidda. Vår nye venn fikk servert varm tomatsuppe, kaffe og en teskje akevitt som velkomst gave.

Vi satt spente resten av dagen og lurte på om det kom noen flere i dette viltre været. Det gjorde det! To timer etter mørkets frambrudd så vi noen hodelykter blinke lett utenfor vinduet. Det som møtte oss i døra når vi gikk for å se hva som var på gang var fire vettskremte franskmenn som hadde sloss med været og føret hele dagen. Mørket også de siste to timene. De kunne ikke mye engelsk, som franskmenn flest, men det var lett å tolke at de var glad for å komme fram til en oppvarmet hytte. «Dieu merci pour les cabines de DNT!».

Videobilde-17.03.2017 23.25.32.jpg

Det ble litt tid til overs for å leke i snøen på Kjeldebu.

Tre netter ble vi liggende på været i hytta. Det ble mye kortspill og enda mer kaffe. Ikke alle av oss hadde tid til å vente på dette uværet som hadde truffet oss denne uken, så vi bestemte oss for å gjøre retrett. Ingen skam og snu, ikke sant? Dag tre var det meldt sånn nogen lunde greit vær. Ikke godt gammelt påskevær, men mindre vind og ikke så mye nedbør. Etter å ha vasket ut av hytta la vi på vei. Vår polske kompanjong fortsatte sørover mot Sandhaug, mens franskmennene som hadde mindre tidspress på seg hadde bestemt seg for å bli på hytten en natt til.

Videobilde-17.03.2017 23.26.44.jpg

Retrett til Finse.

Det vi gjorde forskjellig fra turen nedover var å pakke om slik at vi hadde tunge sekker og lette pulker. Jeg hadde en god del kilo over komfort-grensen på skuldrene, men da igjen ble det litt lettere for pulk-guttene og traske seg gjennom den dype, tunge og våte snøen. Det var til tider en kamp med seg selv å gå de tre milene tilbake til Finse. Null gli og sterk vind ned fra Jøkulen jobbet hardt i mot oss, men vi knekker ikke lett. Jeg tror nok vi alle krummet nakken litt ekstra, som Bjørgen, og gikk på. På et tidspunkt blåste det så sterkt at Henrik veltet over ende. Sidevind og 25 kilos sekk er nok ikke alltid en like god kombinasjon. Den siste mila var snøen så våt at den sugde stavene fast for hvert stavtak og det kjentes som om vi brukte jern-spett som skistaver. Da vi endelig nådde Finse var gleden til å ta og føle på. Vi kom nok alle til å gå med en fantom-ryggsekk på skuldrene resten av kvelden, bare en mye lettere en enn den vi hadde bært gjennom dagen. Etter to pils, en treretters middag og en kaffe lå vi alle og snorket og sov på det siste ledige rommet på turistforeningshytta i Finse.

IMG_2741

Utsøkt mat på turistforeningshytten på Finse! Foto: Henrik L. Jensen.

På stasjonen dagen etterpå sto vi der, Kristoffer og tre bajaser med rikelig skitur på fjellet erfaring.

Selv om vi ikke nådde det originale målet har vi alle hatt en fin tur. Det å kjenne på naturen fra en annen side en når solen slår deg i fjeset mens du griller pølser på terrassen hjemme en sommerdag i Juli er fantastisk. Det er klart at en slik tur ikke passer for alle og en hver, men spør deg selv det samme som meg. «Hvorfor ikke?» Og hvis du konkluderer med å ikke dra, still spørsmålet til en halvgal venn slik at du bare må hive deg ut i det. Vi skal tilbake, og vi skal over vidda. Men fjellvettreglene er til for å følges, og da går det ikke alltid på første forsøk.

Takk for turen! Flere bilder under.

 

 

Aprilturen