Å pakke sekk for langtur er som å mekke tacolefsa på en hvilken som helst fredagskveld. Det er så mange saker og ting som frister og bringe med, men lefsa er bare ikke stor nok. Man kan prøve å pakke på forskjellige måter, men ender alltid opp med at det tyter ut i en ende eller en annen. Når man i tillegg er skrubbsulten på nye turopplevelser er det vanskelig og ta tiden til hjelp. Ingen planlegger vel hvordan fredagskosen skal pakkes inn? Lefsa skal fylles og etes, sekken skal pakkes og bæres. Det som er sikkert er at begge skal nytes. På forholdsvis magen og ryggen, eller rundt hofta om vi skal finne en felles betegnelse.
Lomsdal-Visten Nasjonalpark står for tur. Helt siden jeg leste boken ‘Det Gjemte Landet’ av Arvid Sveli har dette vært et lite drømmeland for min del. Fantasien har løpt løpsk og jeg har dannet mine egne bilder fra dette utrolige området vi har her på Sør-Helgeland. Siden min første omgang med Sveli’s forrykende fortellerevner har jeg pløyd igjennom det meste jeg har greid å oppdrive om området rundt. Jeg vil forøvrig anbefale alt ellers han har skrevet. I tillegg vil jeg nevne boken ‘Det Gjemte Landets Villmark’ av Marius Nergård Pettersen, som også har en utrolig evne til å formidle gleden og slitet med en skikkelig tur i skauen. Leser du disse bøkene uten at det kribler i sjumilsstøvlene får du bare holde deg innendørs. Mange av Sveli’s bøker finner du forøvrig på Nasjonalbibliotekets nettsider.
På tur opp fra Tosbotn.
Det er fjerde juli. Amerikanere verden over feirer nasjonaldagen sin med parader, fyrverkeri og heftige grillfester. Jeg og Topp, min turkompis for uka, er derimot på tur opp fra fjordbunnen i Tosbotn i Brønnøy. Vår egen lille parade består av oss og to greit opplastede sekker. Været er grått med skimt av blå himmel mellom regnbygene. Vegetasjonen opp den bratte skråningen er tett og blir nesten kvelende i det lomre klimaet vi serverer oss selv ved god hjelp fra melkesyra som pumper gjennom bena. Delvis gjennom kratt og lyng og delvis via diverse dyretråkk kommer vi oss over den grønne floraen. Det grå berget kjennes fast og sikkert under sålene på de nypussede fjellstøvlene. Tørr på føttene enn så lenge.
Vel oppe over det tykkeste barskogbeltet siger det en kjølig bris over heia. Sekkene blir slengt på hver sin mosetue og ullgenseren blir introdusert for det ville landskapet innover dalføret. Vi er snart forbi alt av vannverkets hærverk og nyter snart den naturlige buldringen fra vassdraget. Første sjokoladebit inntas og siste blikk til sivilisasjonen kastes over skuldra før det bærer inn i ingenmannsland.
Vi følger en delvis vardet sti gjennom lia til vi kommer til Bjørnstokkvatnene. Været har slått om til den mer sure siden av skalaen. Vind og regn pisker slag om slag i fjeset og jeg takker erfaringer fra tidligere våte turer at regnjakken lå klar øverst i sekken. Plutselig skinner solen i noen minutter før det høljer ned igjen. I bunn og grunn helt normalt her i området. Veldig varierende vær. Men man vet i alle fall hva man går til.
Over en knaus og forbi ett par fosser tar fjellbjørka over. Nærmest som krattskog i mose og lyng slynger den seg rundt som tatt ut fra hvilken som helst scene i Flåklypa. Vi finner alltid en vei forbi gjennom en og annen myr og noen bare bergflekker. Det er vår i denne dalen. Bjørka har akkurat slått knopper og det lukter friskt og rent. Etterhvert som ettermiddagen røyner på begynner det å utvikle seg et eget fuktig regnskogklima i skoene. Angrepet av vann fra alle kanter var nok til å ta knekken på den tydeligvis for dårlige smørejobben jeg gjorde før avreise. Elva vi vader over ved Øvre Bjørnstokkvatn har ingenting å si til og fra.
Etter å ha lett forgjeves etter den berømte steinheller-kirka ved Bjørnstokkvatnet måtte vi gi opp å komme oss videre å finne en plass å slå leir. Det var mer enn på tide å få tørt tøy på kroppen. Valget av teltplass falt noen hundre meter nord for vatnet rett ved elva som renner ned igjennom dalen. Etter en grundig saumfaring av område fant vi nok tørrkvist til å få fyr på den våte fjellbjørka. Telt, tarp og presenning ble slått opp for å holde vannet unna oss og utstyret vårt. Det ble en formidabel camp etterhvert. Det hustrige været fristet ikke til fiske, så første måltid på turen ble grillpølser fra Topps rasjoner. Det hadde nok vært tungt å bære opp, men det smakte fortreffelig etter den første dagens marsj. Til og med ketchup hadde karen med seg! Utrolig. Søvnen kom krypende på alle fire den kvelden. Til lyden av regn som slo mot teltduken.
Neste dag våknet vi til sol og fine forhold. Primusen sto klar i forteltet med vann på kjelen. Det er viktig å ta seg god tid og gjerne tre kopper kaffe i posen før man drar seg opp. Dagens mål er ei kåte ved Nedre Breiavatn. Det er langt, men vi har heldigvis all tid i verden på å komme oss dit.
Vandringen fortsetter oppover dalføret. Det er ingen stier eller varder lenger. Nå er det kun kart og kompass som gjelder. Selvfølgelig litt imaginær retningssans også i blant. Her oppe mellom fjellsidene er det ikke store problemet og orientere. Store og mektige fjell som Breivasstind og Lauvasstind ruver innover på den ene siden. Og hver dal har sine egne vann og tjønn.
Når vi kommer opp steinura i toppen av dalen og skuer utover Breiavatnene er det vanskelig og ikke bli bergtatt. Øvre- og Midtre Breiavatn ligger hånd i hånd nede mellom butte fjelltopper. Himmelen er grå. Dette gjenspeiler seg i vannene og hele fjellet virker nærmest dystert der vi marsjerer nedover de glatte svabergene mellom flekker av snø som ligger igjen fra sist vinter, eller kanskje vinteren før.
Fiskestangen monteres optimistisk da vi når bredden av vannet. Det hives i hist og pist, men ikke mye annet enn agnet kommer opp i retur. Vi fisker oss videre mellom vannene, men den sure nordavinden har nok skremt fisken ned til bunns. I det vi passerer nordenden av det ene vannet titter solen frem og vinden spakner. Nå biter det tenkes det høyt, noe som forøvrig tenkes ved flere anledninger uten hell, men denne gangen biter det på. Sekken slenges i gresset og bremsen går. Endelig jubler jeg stille for meg selv. På tredje kastet dras det opp en skive i skostørrelse 52. Den er sikkert 600 gram og vel så det. I kveld blir det ikke noen nødrasjoner til middag… Ørreten slås ihjel og vi prøver litt til. Solen har blitt erstattet av vinden igjen og ingenting biter. Vi tar for oss resten av dagsetappen og går videre.
For å komme til kåta ved Nedre Breiavatnet må vi rundt en fjellknaus og ned en fjellskrent. Ikke optimalt fotturist terreng, men så er vi ikke inni her for å loffe rundt på landevei heller. Betalingen får vi da vi kommer nedenfor Breivasstind og skuer opp mot toppen og fossen som kommer brasende nedover. Som regel spinner hodet mitt vilt rundt når jeg ser pene ting i naturen med alskens beskrivelser og erindringer, men akkurat da vi satt å så på dette skuet ble det stille. Jeg satt rett og slett bare å nøt utsikten. Dette forble udokumentert, så du får ta turen selv hvis du vil se.
Vi karret oss videre ned gjennom lia og kom til slutt til bunns. Vi møtte vannet i ei vik med hvit grusstrand. Her var det rester etter noe som jeg vil tippe hadde vært et naust en gang i tiden. Over på den andre siden oppunder Middagsfjellet og Lauvasstind en plass ligger kåta som var målet for dagen. Vi kollapset i lyngen ved vannkanten og ble liggende rolig og slitne i noen minutter før vi stablet oss på bena og fortsatte langs vannet.
Etter mye opp og ned, på langs og på tvers ser vi endelig byggverket. Ute på en odde, innkranset i tørr og fin barskog, med en sildrende bekk ved siden. For en plass. For en dag.
Vi får raskt fyr på kaffebålet og sekkene vrenges åpne slik at det blir skikkelig hjemmekoselig innenfor torva. Fisken vi fikk tidligere gjøres til og nytes med en stor porsjon potetmos. Den må deles i to for å få plass i panna. Kjøttet er så rødt at det er på grensen til å være selvlysende. Nå er vi virkelig inne i turmodus.
Ikke den største ørreten. Men god smakstilsettelse til potetmosen var den virkelig. Foto: Topp Hestmark.
Når kvelden senker seg på utsiden av kåta er ikke godt å si. Inne er det mørkt der hvor lyset fra flammene ikke når fram. Røyken ligger tykt oppunder toppen hvor den sakte men sikkert åler seg ut.
Kaffen nytes til lyden av knitrende bål.
Jeg våkner tidlig neste morgen og skal egentlig bare en rask tur ut å vanne potetene. Men BOOM! Det jeg møter når jeg svinger meg ut i den kalde morgenluften kan vanskelig beskrives med ord. Planen om å returnere til soveposen blir fort byttet ut med å nyte den fantastiske utsikten. Vannet er blank stille og fjellene rundt speiler seg perfekt i overflaten. Morrabålet får vente. Ikke før jeg innser at jeg sitter ute i underbuksa omkranset av mygg får jeg fart på kroppen og nærmest løper, kløende, inn og fyrer opp.
Kaffen blir derfor sjenket alt for tidlig, uten filter, men det er greit. Da trekker den fortsatt i koppen. Kaffen blir sterkere for hver supp. Det er fint å våkne litt gradvis.
Da vi går videre etter en lengre formiddag med fiske og bålbrenning kjennes kroppen bra. Solen er på tur å skinne gjennom og alt er bare velstand. Vi går tvers over heia i retning Strompdal. Her er mye kratt og småstein i ulendt terreng. Tankene går løst å fast og jeg tenker på blant annet hva meningen med livet er og hvor mange gule kort terrenget hadde fått om det ble spilt en fotball kamp her.
Sola skinner virkelig fra sin beste side når vi tråkler oss ned geitestien ned mot Breivassfossen. Suset fra denne kolossen av en foss dundrer ned i vassdraget. Vi hadde ikke hørt det om et helikopter hadde landet bak ryggene våre. Jeg blir akutt tissetrengt av vannmassene, så vi tar en pause nede i dalen.
Nå er vi inne i delen av nasjonalparken hvor folk oftest ferdes om de først tar turen. Her er både sti, bru og skilt. Rene storbyfølelsen for oss som har følt oss fram over berg og lyng gjennom skog og myr. Vi tar en svipptur innom Strompdal koia bare for å ta en titt. Hytta ser bra ut og er godt holdt vedlike. En rask lunsj slukes før vi går tilbake samme vei vi kom og fortsetter innover mot Lomsdal.
I det vi kommer inn i skogen på nordsiden av Breivassfossen har været snudd igjen. Nå høljer det virkelig ned. Men ikke før regnjakken er tatt på har det gitt seg og solen skinner igjen. Det er ikke til og bli klok på dette været på Helgeland. I godt driv klatrer vi gjennom steinura og kommer fort opp i høyden. Utsikten blir bare flottere og flottere etterhvert som vi smyger oss oppover.
Vel oppe av ura åpner landskapet seg og vi står plutselig inne i en åpen dal med furu, fjellbjørk og mange små fisketjønn. Det er noe eget her inne med at hver dal har sitt eget særpreg, sin egen fauna av vekster og former. Her i Lomsdal er det virkelig sommer. Det føles greit å følge vardene inn til Lomsdalskoia og la kartet henge ubrukt rundt halsen i noen timer.
Området rundt Lomsdal er virkelig en perle. Koia ligger nede ved et rolig parti av elva inne i granskauen. Det er ei flott lita tømmerhytte med utedo og naust. Utenfor er det laget til bålplass med bord og stoler av tømmer og stein. Vi finner fort roen her.
Utpå kvelden kommer det spaserende to fruer som viser seg å være ætlinger til de som drev den gamle gården i Lomsdal sist. Vi forærer de koia uten ettertanke og sover godt i teltet på den myke skogbunnen. Morgenen etter våkner vi til ferdig fyrt morgenbål med kaffe og godsaker flyvende under nesene våre. For en luksus her inn i ødelandet.
Turen går videre opp til de gamle gårdstuftene som står igjen og som om noen år vil være helt vekke. Det må ha vært en fin gård i sin tid. Men naturen tar raskt tilbake når den ikke blir temmet av menneske og dyr. Det føles som om en egen del av turen er over når vi krysser brua over fossen nord i dalen som kommer fra Grunnvatnet over. Skoene trår nå mot Henriksdalen og videre opp mot Vistfjellene.
Da vi begynte å gå fra Tosbotn hadde vi ikke noen fast plan på hvor vi skulle ende reisen vår. Men studier av kart og bamsemomsrasjoner i Lomsdal hjalp oss å beslutte at endestasjonen blir Trofors. Hadde fisket vært bedre kunne vi kommet oss til Mosjøen, men vi bestemmer oss for å kose oss heller enn å jage kilometer.
Alle fosser, elver, bekker og regndråper som kommer fra fjellsidene spiller virkelig på lag for å få mest mulig guffe ut av vassdraget nedover Henriksdalen. Vi går dalen oppe i høyden hvor vi virkelig får nytt utsikten.
Steinhelleren i Henriksdalen er et perfekt lite krypinn for en vandrer, men turen går dessverre bare forbi denne gangen. Men det er uansett artig å gå seg på den aldri så lite kjente kuriositeten her inne. Hit skal jeg tilbake og tilbringe en natt eller to. Uten tvil.
Det er noe eget i å se et fjell stige i horisonten foran deg, det samme er det å se det synke bak deg. Breivasstind, Lauvasstind og Middagsfjellet er nå langt borte, mens Litlskardtind og Vistkjærringa gjør sin ankomst i front etterhvert som vi klyver oss gjennom terrenget.
Målet for dagens etappe var Henriksvatnet på oversiden av Henriksdalen. Elva som renner ut fra vannet måtte vades, men vi var lite interessert i det på grunn av dårlig tilgang på brensel så høyt oppe i fjellet. Så tørking av våte bukseben og sokker var et tvilsomt alternativ. Derfor bestemte vi oss for å prøve lykken å gå rundt. Det angret vi ikke på! For plutselig gikk vi oss på ei sandstrand som tatt ut fra et Instagram bilde med emneknagg Lofoten. Finkornet hvit sand som speilet seg i det blanke fjellvannet. Jeg var splitter naken og på tur ut i vannet allerede før Topp hadde rukket å hive av seg sekken. At vannet var iskald rakk jeg ikke oppfatte før det var for seint, men etter en dag i solsteiken i et middels-krevende terreng var det rett og slett bare på plass med ett bad.
Vi fisket som bare pokker, men ingen ville bite på. Jeg så det var fisk uten å ha noe hell med skjeisluken eller spinneren. Den var nok mett og fornøyd av all myggen som surret rundt. For det var nok av mygg og andre flygere. Enkelte steder ved vannkanten kunne det ikke pustes engang uten å inhalere nok proteiner til å bli like rød i kjøttet som ørreten i vannet antageligvis var. Problemet er at når man først starter å fiske er det vanskelig å stoppe. Det er akkurat som om man åpner en pose potetgull, man peiser på helt til det er tomt. Så sitter man bare å skuler på posen etterpå. Eller vannet i dette tilfellet, som virket helt tomt for bitevillig fisk.
Noen øyeblikk er helt greie. Foto: Topp Hestmark.
Nervesystemet er fantastisk, det kan gi hjernen beskjed om minst 20 forskjellige myggstikk som klør rundt på kroppen, synkront. Pluss noen fantomstikk. Et myggstikk klør heldigvis ikke like mye i fjellet som på terrassen hjemme, men det går bra. De 100 000 jafsene jeg ble frarøvet gjorde nok opp for det. Grådige insekter. For en dag… Og så mange inntrykk. Bamsemoms til kveldsmat nok en gang.
Morgenkaffen inntas ved standard prosedyre på dag fem. Solen gliser mot meg når teltduken dras til siden og jeg klyver ut. Nok en strålende dag i vente… Vi fisker oss rundt Henriksvannet i vår vandring videre. En drøy time etterpå står vi ved veis ende og ser oss nødt til å vade ei elv likevel. Vi får det unnagjort og trasker opp ett nytt dalføre med ferskfuktige skosåler.
Lyden av sildrende vann til fossene stryk møter oss og forlater oss mens vi tråler oss opp i høyden. Her inne kommer mann seg ikke forbi uten å klatre i steinur. Alt fra store blokker store som høyhus til mindre steiner man kan bruke til å måle lengde med. I enkelte juv ligger det enda tett med snø som vi lett sklir over med mysende øyne i solsteiken. Visttindene kommer nærmere og nærmere mens vi setter snuten mot toppen av Dåeriesåårke. I utgangspunktet ville nok dette vært en seig motbakke å møte med sekkene våre, men etter noen dager er det som de hører til oss og det er nesten glemt at de henger på. Likevel lager jeg en sekkepulk av liggeunderlaget mitt når vi kommer på toppen. For herfra må vi ned noen hundre meter før stigningen over Visttindene kan starte. Og her er det mye snø! En velfortjent hvil for skuldrene når jeg kan dra sekken med meg fra bakkenivå.
Det deilige været diskuteres mens vi nyter utsikten så langt øyet kan se. På tur opp ryggen på Litlskardtind får vi øye på kysten og havet. De syv søstre står og danser i horisonten langt, langt vekke. Et feilsteg nedenfor, noen hundre fallmeter under oss ligger Søre Vistvatnet og nyter solen. Det ser ut som det enda er noen små flak av is som dupper rundt der nede. En sen lunsj tilberedes rett under nesa på Vistkjærringa (1239moh). Fra vi finner fram primusen til vi er ferdig forsynt har været slått om fra sommer og 20 grader til 9 grader og regn. Fra vi begynner å pakke sekkene til vi står klare til å gå har skodda sløret til alle gjenkjennelige formasjoner. Jeg står å ser såvidt kompassnåla foran meg. Været i fjellet snur fort får man alltid høre fra erfarne vandrere.
Heldigvis har vi god kontroll over hvor vi er slik at vi kan sette kompasskursen og gå etter den. Det gjelder bare å unngå det halvveis islagte vannet på nordsiden og det bratte stupet på sørsiden. Tempoet settes til to kilometer i timen og om ikke tåka har lettet etter en time slår vi leir. Enkelt og greit.
Heldigvis letter været igjen og vi kan orientere normalt. Berggrunnen er endret og vi ser den massive granskogen i Eiterådalen et godt stykke foran oss. Det er mange juv mellom oss og målet. Men snøen ligger tykt og godt i de fleste så det blir aldri noe problem og forsere de. Målet vi har satt oss litt etter litt gjennom dagen er ei hytte i enden av Eiterådalen. Det blir litt av en dagsetappe. Sikkert dobbelt lengde av den korteste vi har hatt hittil, men ei hytte passer fint så våte og slitne som vi er nå.
Eiterådalen nærmer seg.
Utkjørte og håpefulle står vi plutselig ved øst-enden av nasjonalparken. Vi er enda en god marsj fra målet på Trofors, men den fredede delen av område slutter her. Dalen er bratt som bare fy og kartet studeres for å finne en mulig fluktrute nedover. Det skal gå en sti ned, men den er ikke lett å få øye på i kratt- og granskogen som dekker området. Etter litt traversering frem og tilbake finner vi den og den følges krampaktig ned til bunnen av dalen.
Etter noen drøye kilometer langs en skogsvei i dalen ankommer vi destinasjonen vår. Neversletta. Kartet, forøvrig kjøpt i år, har tydelig merket av at her står det ei åpen koie for slitne og våte vandrere. Alt som står igjen er restene av ei pipe og noen rester fra brent laftet tømmer. Og utedoen. Denne hytten har brent ned for flere år siden fastslås det. Ikke noe mer å gjøre med den saken. Bålet fyres av tørr grankvist og teltet slås opp. Vi får det riktig koselig inne i skauen her. Det blir en egen atmosfære inne i granskogen når det småregner og bålet knitrer og varmer slik at man må trekke seg en meter eller to lenger bak innimellom. Det er sent så jeg rekker bare å brenne de våte sokkene halvveis opp før soveposen letes fram og jeg knøvler meg som en brennende plastpose ned i den. Det soves uavbrutt i ti timer etter dagens fjorten i aktivitet.
Den siste dagen er her og det føles litt vemodig og tenke på at ved enden av dagen er denne fantastiske turen over. Men hva kan man gjøre? Den siste mila får vi prøve og nyte selv om kroppen er litt tafatt. Ting har begynt og gå på autopilot. Kjelen står på primusen nesten før man våkner og teltet er pakket på to minutter. Rutinen er inne. Evnen til å blokkere den virkelige verden ute har vært deilig og kjærkommen.
For å sprite opp de gelé-aktige beina for den siste etappen fyrer vi i gang noe musikk på vedklyve-musikkboksen som Topp har med seg. Spillelista er som tatt ut av en kassetthylle på bruktbutikken. Men med få alternativer er det rart hvor raskt man blir fornøyd. Det moonwalkes til Michael Jackson gjennom Stavassdalen. Det er nok ikke mange som har gjort det tidligere. Romklangen fra gitarriff minner meg om klangen av vann og fugleskrik mellom dalene vi har passert i vår vandring og stemningen blir litt melankolsk inne i hodet mitt der jeg trasker av gårde. Elgbæsjen som man unngikk i starten av turen går det nesten sport i å maltraktere mest mulig når den passeres. Livet føles enkelt og herlig. Noe det i bunn og grunn også er.
Stavassetra forsvinner like fort i skogholtet som den åpenbarte seg og vi er nå nærmere sivilisasjonen enn vi har vært siden vi forlot Tosbotn for ei lita uke siden. Her treffer vi folk på søndagstur og noen lurer på om vi er riktig kloke og om at det virkelig er mulig å gå fra der vi kom fra til der vi er kommet. Vi nikker og sier at det er bare å fortsette innover så kommer dere dit dere også.
Ved Stavassgården treffer vi en gjeng besteforeldre og barnebarn som spanderer pølser, vafler og muffins på sultne vandrere. Det er kjekt og møte folk på tur. De tilbyr seg å gi oss skyss inn til Trofors slik at vi slipper de siste timene med vandring langs landeveien og vi takker ja til det. Det beste er at jeg kommer til Trofors en halvtime før bussen har avgang hjemover. Jeg rekker en pose bamsemoms og en feit bacon-cheese burger på Esso før jeg må ta farvel med turkompis Topp og hive meg på bussen hjem. Bussen bruker 50 minutter fra Trofors til Tosbotn. Tenk på det du.
Flere bilder under:
Lomsdalen.
Lomsdalen.
Steinhelleren i Henriksdalen. Foto: Topp Hestmark.
Topp inspiserer elva som skal krysses.
Elva ned fra Breivassfossen.
Fin plass. Foto: Topp Hestmark.
Godt myggvær utover kvelden.
Bålkos i Lomsdal. Foto: Topp Hestmark.
Vassdraget som kommer fra Grunnvatnet på tur ned i Lomsdal. Foto: Topp Hestmark.
Stavassgården.
Breivassfossen. Foto: Topp Hestmark.
En potetkjeller ved gårdstuftene i Lomsdalen har blitt utstyrt med Jøtulovn og sengeplass.
Søre Vistvatn under. Kysten i det fjerne!
Magiske farger ved Henriksvatnet på kveldstid. Foto: Topp Hestmark.
Herlig vær.
En liten kvil i solsteiken. Foto: Topp Hestmark.
I disse tider. Det er troll i Tosen også. Foto: Topp Hestmark.
På tur inn Henriksdalen.
Fiske ved Breiavatna. Foto: Topp Hestmark.
Drømmeforhold i fjellet. Foto: Topp Hestmark.
På et punkt var dette utsikten i alle retninger.
JADA. Foto: Topp Hestmark.
Jeg vet. Hvem vil ikke vært her sammen med oss? Foto: Topp Hestmark.
Sokketørking ved lunsjtider.
Vi var heldige nok til å få oppleve Lomsdal i dette været.
Idyll. Foto: Topp Hestmark.
Lomsdalen i bakgrunnen.
Øvre Breiavatnet. Foto: Topp Hestmark
fjelldorado 