Ryfylkeheiane

Årets første ‘lengre’ sekketur var så spontan at jeg enda ikke er sikker på om den ble gjennomført. Da en jobbreise ble kansellert og jeg satt igjen med ei ekstra langhelg var det ikke stort annet å gjøre en å synke ned i sjumilsstøvlene å beinfly til fjells.

Ståvatn ved Haukeliseter.

Etter en runde kart-rulett falt Haukeli kartet ned i kartmappa. Sekken ble pakket som en middagspølse i lompe og jeg satt plutselig på ferja over Boknafjorden. Det er egentlig ikke lange kjøreturen opp til Haukeliseter fra Siddis-byen nede i sør-vest. Jeg bemerker meg burger på menyen allerede når jeg er inne å slår av en fjellprat i fjellstua. Det er alltid greit å sjekke menyen i tilfelle man klarer å fullføre rundturen man skal sette ut på. Tips av lokalkjente er også alltid en bonus når man først er kommet inn i varmen.

Ståvatn på langs i motvind.

Turens første hinder er Ståvatn. Jeg observerer straks jeg stikker hodet ut av bildøren at her oppe blåser det fælt. Men solen skinner uansett og litt vind er alltid positivt nå midt i mygg sesongen.

Innbydende dalføre.

Vinden øker og øker ettersom jeg finner terreng med mer stigning. Jeg tar av meg jetfly-øredoblene bak en stein oppi lia å tar en slurk vann og en stor bit sjokolade. Skal det være så tungt å drive med friluftsliv spør jeg meg selv?

Leirplass i Ståvassdalen.

Det er alltid den første mila som er tyngst sier jeg med meg selv å presser på videre til jeg når toppen av fjellpasset og vinden begynner å falle andre veien. Timene går raskt og plutselig har forskjellen i lufttrykket dyttet meg ned til en fantastisk leirplass.

Sekk ned, telt opp -> Slapp av!

Sekken tømmes inn i teltet som allerede er satt opp i det jeg snur meg vekk fra utsikten. Jeg faller pladask ned i skyggen av teltduken med bærende lem strakt ut i den svale trekken på utsiden. Hvis det har seg sånn at den første mila er tyngst, så er i alle fall den første teltleiren deiligst. I dette store paradiset jeg snublet over her oppe nyter jeg godt av livet. Jeg har en klukkende bekk med rent og friskt vann i bakgården og panorama-utsikt innover fjellet på framsiden. Kaffekoppen er plassert i høyre hånd og Bamsemums går vekselvis mellom venstre hånd og munnen. Jeg ligger så godt i bakkens kurver at jeg føler meg litt som en Formel 1 bil i full fart gjennom svingene.

Det var dette friluftslivet handlet om…

Med øyene lukket hører jeg på elven som aldri sover. I tusen år og mer har den rast forbi. Tenk på all den energien! Jeg får lyst på et bad, men kraft tilsvarer dessverre ikke varme i dette tilfellet. Hva om stryket kunne rent litt saktere å gjort om litt av energien til varme istedenfor? Det får være nok sitteunderlag-filosofering for nå. Plutselig er det pose-tid.

Morgenkaffe i avvente av solretur.

Når jeg våkner neste morgen er det en frisk atmosfære i teltet. Det er akkurat kaldt nok på nesa til at jeg forstår hvorfor Rudolf er rød på den. Jeg må faktisk dobbeltsjekke i kompass-speilet om jeg er rød på min. Den ser fin ut, til tross for nattekulde og den sterke solen dagen før. Natten har inneholdt mye god søvn, heldigvis hadde jeg en tissepause der jeg fikk se en måne så stor og klar at jeg måtte ta to skritt tilbake for å betrakte den i all sin prakt. Jeg tar morgenkaffen på utsiden av teltet mens jeg venter på at solen skal komme rundt fjellet og tvinge av meg ullgenseren.

Videre ned Ståvassdalen åpenbarer dette seg.

Skolissene knytes og hoftereima strammes og turen videre ned dalen gjenopptas. I dag er det varmt. Ikke mye vind, men heldigvis greit terreng å ferdes i.

…og dette.

Det virker som det er et nytt, legendarisk, utsiktspunkt for hver kneik jeg forserer. Herlig, urørt, kulturlandskap (om det kan sies) som inviterer deg til å gi seg videre for ikke å gå glipp av flere grandiose rundskuer.

Rolig del av starten på Kvanndalsåna.

Da de fleste utsiktspunkt er passert og jeg meg selv har rotet meg ned i maleriet slår det meg at kunstneren som har malt denne dalen har vært nøye med detaljene. Elva renner i sikksakk mellom sandbanker og vierkratt. Sildrende vann renner fra snøfonnene øverst i fjellet og lengre ned hører jeg at vannet tar heftigere tak på sin vei gjennom dalføret. I det jeg skal til å vasse over en liten bekk nede ved Jensafita-stølen holder jeg på å tråkke på en stakkar liten ørret som har forsvømt seg. Forvirret svinser den rundt støvelen min før den endelig finner en åpning ut til elven igjen.

Førsteprioritet er kaffe.

Før jeg vet ordet av det ligger jeg henslengt i solveggen på Kvanndalen turistforeningshytte. Hvilket liv det er jeg lever tenker jeg. Mer enn meget! Dalen får jeg ha for meg selv, sammen med et titalls paranoide sauer vel og merke.

Morgenen etter sitter jeg på trappa å hører stryket dure nedover en oktav høyere en fossen over. Det gjør godt å nyte suset fra elva i det fjerne, vinden som rasler i gresset og tretoppene. En ensom fugl kvitrer ivei fra toppen av ei krokete bjørk, kanskje i håp om at en artsfrende skal høre sangen å komme flyvende. Ei og annen flue krasjer sin vei gjennom luften og svimer klønete inn i alt som står i veien. Idet andre kaffekopp er halvveis inntatt jogger ei lita spissmus forbi på steinhellene, det hurtige ganglaget går fort over i en heftig spurt når jeg kremter min tilstedeværelse.

Godt voksen fjellbjørkeskog!

Her er det bare å komme seg videre. Dagens etappe blir seig. Høydekurvene i kartet lyver neppe og jeg skal opp, opp og opp i dag.

‘Flybilde’ av Kvanndalen.

Etter turens desidert varmeste time er jeg halvveis opp dagens første kneik. Jeg kjenner hvordan et halvår med bare søndagsturer betaler seg i lysten på å legge meg ned å dø. Problemet er bare at jeg har alt for mye mat og vann. Det hadde tatt for lang tid. Det er bare å titte videre opp det endeløse fjellet. En fot foran den andre.

Jeg poserer i denne posituren i fem minutter, minst.

Etter å ha kommet opp en bakke så bratt at den kunne slått lufta ut av en luftballong er det sjokoladetid. Mer er det ikke å si om den saken.

Teltet får henge denne natten, jeg tar inn på hytta.

Videre langs Sandvatnet og Holmavatnet er det ikke så mye annet som foregår enn hardt psykisk og fysisk slit. Utsikten er så som så ettersom begge vannene er regulerte og breddene består av høyspentmaster og anleggsveier om hverandre. Framme på hytta blir jeg møtt av hundre sauer så sjefsbeslutningen blir at natten blir tilbragt på hytta.

En siste morgen i fjellet.

Til tross for at jeg nok engang sovner i skyggen av fjellet våkner jeg til blå himmel og skinnene sol. Holmavatnet er blankere enn Keith Richards øyne og turens siste morgen blir tilbragt som de andre morgenene. Med kaffe på trappa.

Fra Holmavatnet går veien opp Turistskaret før Vassdalen fører deg ned til Haukeliseter.

Med friskt mot og frisk kropp tar jeg fatt på siste etappe. De første kilometerene går i fint flatt terreng med godt gammelt sauebeite som kulisser. Det lukter sau og er fylt med fluer, kanskje derav turens høyeste tempo. Galoppen svinner ikke hen før jeg sitter på toppen av Turistskaret og lurer på hva som nettopp skjedde. Hvor kom all den energien fra, og tok den nettopp slutt?

Med utsikt til Haukeliseter.

Noe som forsåvidt gjelder like mye på fjell som på fest er at når vannet (i fjellets eksempel) begynner å renne motsatt vei har du som regel passert toppen. Det er all motivasjon man trenger for å trø den siste halve mila til burgeren nede på Haukeliseter fjellstue. Gjennom den myggfylte Vassdalen, navngitt etter Rogalands høyeste fjell Vassdalseggi, nærmest løper jeg for å komme unna de flyvende barbarene. Beitende på melkesjokolade spaserer jeg som en egenerklært helt inn på parkeringsplassen på Haukeliseter. Sekken slenger jeg i bilen, den løse huden under føttene erstatter jeg med et par slippers. Så spiser jeg burger. Så drar jeg hjem.