Lofoten. Hvor skal jeg begynne? Lofoten, klisjéen. Magneten. På bristepunktet. I våre forfedres tid var dette plassen som tok imot så mange mennesker. Nå i vår tid er det enda slik. Det er bare det at sesongen og klientellet har endret seg litt. Eller muligens totalt. Fulle fiskevær med fembøringer, jekter og andre tjæreluktende fartøy er byttet ut med bobiler, busser og eventyrlystne fotturister. Rorbuene som engang var sesongbolig for de barske fiskerne er nå fiffet opp og leies ut til kravstore veifarere fra alle verdens kriker og kroker. Ved bryggene ligger det seilbåter på visitt fra den franske riviera og en og annen fiskeskøyte som frakter med seg betalingsvillige asiatere ut på hvalsafari. Lofoten. Hvorfor vet jeg at jeg absolutt må tilbake?
Dette er en av grunnene jeg vet jeg må tilbake! Bare se det lyset. Fra Helvetestind i Moskenes. Foto: Topp Hestmark.
Jeg og turkamerat Topp er på ferde igjen. Denne gangen blir det en litt annerledes tur. For min del i alle fall. Lofoten skal utforskes på godt og vondt. Bilen er lastet med to tursekker som sikkert kunne livnært oss tre uker i villmarka, men dette er ikke en slik tur. Vi skal bruke bilen som bindeledd mellom alle forskjellige utflukter vi ser det likt å sette i gang med. Når vi kjører nordover den berømte E6en har vi ingen bestemte planer. Ingen utsikter. Agendaen er kun å nyte uken i fantastiske omgivelser. Mellom ville fjell, gamle fiskevær og heftige strender. Hvor skal vi dra da? Vi sjekker Instagram-feeden og ser hva som er trendy og drar dit.
På vei inn i topptur-paradis.
Lofoten angripes fra nord. Den flotte ferga forlates på Lødingen og Europavei 10 følges i et flott lys skapt av den berømte midnattsolens skinn gjennom skyene i horisonten. Fjellene som møter oss mens vi cruiser innover er noe for seg selv. Det som slår meg er hvor vilt det ser ut. Også så grønt.
Rørvikstranda ved full flo. Fin badestrand ved lavvann.
Når man kommer fra en plass der fjellene stort sett blir referert til som hatter er man nesten nødt til å bli litt sjokkert her oppe. Fjellene her kan selvsagt også omtales som hodeplagg, men ikke av den bowlerhatt typen vi har hjemme på Sør-Helgeland. Dette er mer som heksehatter, eller slike luer blånissene bruker. Fantasien kan løpe løpsk her. Alt etter hvilke personlige preferanser man har kan man skimte kirkespir eller djevelhorn i alle himmelretninger.
Fiskeværene Reine og Hamnøya nedenfor og Bunes- og Kjerkfjorden som strekker seg inn mellom tinde-rekkene.
Jeg kommer ikke til å greie ut om alle uviktige turdetaljer og alt det normale våset i dette innlegget. Jeg lar bildene tale og slenger ved noen kommentarer der jeg ikke greier holde meg unna.
Topp på tur opp Vågakallen. Skydekket blir bare lavere og lavere.
Vi prøvde oss på Vågakallen den første dagen, men var uheldige med tåka som la seg tykt rundt toppen på vell over 900 m.o.h. Dette var uansett en grei dagstur med cirka tre timer opp og tre timer ned. Mye klyving i bratt terreng så denne turen anbefales ikke under våte forhold! Jeg har forsåvidt ikke klyvd så mye som på denne turen siden bestemor fikk seg vedklyver en gang på 2000-tallet.
Vi ser nesten Svolvær fra Vågakallen under disse forholdene.
Kvalvika.
Kvalvika sett fra utsiktspunktet på fjellet Ryten.
Solnedgang fra Kvalvika.
Da vi først fant Kvalvika ble vi like godt der to netter. Det angret vi ikke på da været plutselig slo om fra den noe gråe typen til blå himmel med silkemyke skydotter. For å komme til Kvalvika må man gå over fjellet. Det går ingen bilveier til stranden. Ikke tro at du får stranda for deg selv fordi om! Hvis du er ute etter å gå på telt-seightseeing er Kvalvika uten tvil et godt alternativ. Her var det mange som hadde funnet veien. Men man kan ikke klage på dette når man følger et turspor fra Instagram. Dag to gikk vi over fjellet og kjøpte oss en sekk med ved. Det ble riktig koselig med bål til solnedgangen.
Bunesstranden.
Synet som møtte oss da vi kom over knausen mellom Bunesfjorden og stranden var noe for seg selv som kan ses av bildet over. For en magisk og spesiell plass! For å komme oss ut hit måtte vi ta båt i tillegg til en liten traske-etappe. Her var det ikke fullt så mange andre som inne langs landeveien, men det var fortsatt en god del turglade sjeler som hadde funnet passasjen inn hit også.
Teltplassen på Bunesstranden.
Bunesstranden sett fra Helvetestind.
Teltplass like ved Henningsvær.
Solnedgang fra Festvågtinden.
Henningsvær sett fra Festvågtinden. Foto: Topp Hestmark.
Svolvær sett fra Fløya.
Djevelporten! En av flere poseringsposter i Lofoten. Foto: Topp Hestmark.
Lofoten leverte i stor grad for min del. Nå hadde jeg ikke noen spesielle forhåpninger siden jeg ikke visste så mye om området før jeg plutselig var på tur nordover. Jeg har det mer klart for meg nå. Dette er ikke en plass man drar til for å få det unnagjort og krysset av listen for ting som må oppleves. Hit vil man tilbake. Hit må man tilbake. Fjellene hjemme blir aldri de samme igjen etter en tur hit. Greit nok at det er et kick å stå oppe på fjellene å se ned, men her er en stor del av opplevelsen å stå nede å se opp på alle de ruvende spisse tindene som sloss om de fineste plassene i himmelranden. Ting blir satt i perspektiv når øynene får hvile på disse formasjonene. Eventuelt ut av perspektiv.
Mange lovord er blitt gitt for dette turparadiset vi har oppe i fjellhøye nord. Og det stemmer det. Lofoten har en veldig flott fasade, men følger du Instagram-sporet og går der ‘alle’ andre går kan det fort minne mer om festivalsommer på innsiden. Dopapir langs gjørmete stier og turister i uteskoletempo. Men slik er det blitt ved de mest populære attraksjonene landet vårt har å by på. Men husk, det er mange fine sanger som aldri har blitt noen hitlåt. På samme måte er det mange fine turer rundt om i Lofoten som folk ikke raser til for å få de perfekte bildene som gir likes og anerkjennelse på det store internettet. Dette er stedene jeg kommer til å sikte etter ved neste anledning der oppe. Det er uansett uendelig med usannsynlige topper og bestige i området. Heldigvis er som regel de spisseste fjellene butt på toppen.
fjelldorado 