Marsturen

Hardangervidda 1 – 0

Jeg står å slår lens i mellom kopp seks og syv med kaffe en mandags formiddag.

Dagene blir bare lengre og lengre mellom asfalten og brosteinen i Stavanger. Oppe går diskusjonen lett vekslende mellom bleieskift og gamle opplevelser. Det slår meg plutselig at jeg vil gjøre noe, noe kult. Det er allerede en realitet. Hardangervidda skal krysses, på ski. Fra nord til sør med sola midt i fleisen! Hvem kan jeg lure med meg på noe slikt da mon tro?

Tre uker senere skal vi stå der. Jeg, Vegard, Henrik og Kristoffer. Tre bajaser og en fjellvant luring vi har lurt med oss for å berge livet. Jeg har vært mye på fjellet og i skauen på sommertid, men dette blir gjort på tynt grunnlagt. Dette er helt idiotisk og uansvarlig slår det meg, å starte med vår aller første lange vintertur over det største høyfjells-platået i Nord-Europa. Selvsagt holder jeg det for meg selv. Vi har jo Kristoffer med oss. Det eneste som kan stoppe oss nå; er været.

Skogen er fylt av farger og liv, vidda er hvit. Og da mener jeg hvit, virkelig hvit. Du kan stille meg spørsmålet om hvorfor jeg gidder å utsette meg for turer som dette. Vel, hvorfor drikke tequila selv om du vet kvelden gjerne går mot en hastig avslutning etterpå? – Det er gøy og du får en god historie i etterkant. Gjør man bare vanlige og kjedelige ting har man ikke noe morsomt og kult å fortelle om ved senere anledninger. For det er jo det livet handler om. Opplevelser og det å dele dem. Men før jeg kommer for dypt inn i det menneskelige sinn, her har du turen:

Bajasene.

Vi tre bajasene tok turen til Oslo helgen før avreise for å overvære festlighetene i Holmenkollen i anledning Skifest 2017. Man kan ikke få noen bedre oppladning til uendelige timer på ski enn å slå camp mitt i den festligste svingen i Kollen. Hvorfor ikke ta afterski opplevelsen før selve skigåingen. Stemningen var uansett upåklagelig med norske seirer hver dag. Spesielt krummingen Bjørgen hadde i ryggen opp bakkene på tre-mila var med til å inspirere oss gjennom de tyngste partiene på vidda.

Gjengen i kollen.

Søndag ettermiddag dro ferden videre med tog til Finse. Overskudd er ikke et ord som kan forbindes med denne togturen, men fram kom vi og der sto Kristoffer på perrongen for å ta oss vel i mot. Vi slo vår første camp ett stykke ute på vannet nedenfor stasjonen. Siden Finse hotellet hadde satt av et par skåler suppe til oss sovnet vi gode og mette alle mann. Da vi våknet morgenen etter var vi alle friske og klare til sinns. Vinden hadde dyttet greit i teltdukene i løpet av natten, men vi hadde ikke blåst bort. Dette så vi som et godt tegn.

Camp Finse.

Med en siste titt på værmeldingen satte vi avgårde med en liten tvil i bakhode. Det skulle bli opp til storm styrke i vinden i løpet av uken. Dagen i dag skulle nok gå bra, men hvordan vi skulle gjøre det videre i uken måtte vi bare ta da den tid kom.

God gli de første kilometerne.

Føret var upåklagelig over Finsevatnet og den første haugen bortenfor. De blå flekkene på himmelen forsvant fort og til slutt hadde vi tatt igjen alle som hadde gått før oss og måtte tråkke egne spor i den dype snøen, som nå hadde endret struktur til det noe mer fuktige og tunge slaget. Perfekt sa vi til oss selv. Det er akkurat dette vi er ute etter, nå får vi testet oss selv. De to som dro pulk tenkte nok ikke dette. For det var ganske langt fra pulk-føre. Mildt vær og tung å seig snø. Opp og litt ned, så opp og opp også videre. Vi hadde jo pakket og utstyrt oss for – 15 ºC, men gikk nå på noe nærmere 0 ºC. Da vi kom fram til første camp på Kjeldebu en halv time før mørkets frambrudd var idéen om telt forlengs glemt. Vi datt inn dørene på hytta og vrengte av oss tunge, kalde og våte ull-trøyer i bytte mot tørre og friske. Med fyr i peisen og lapskaus i magen sov vi enda bedre en vi gjorde natten før.

Med slik lektyre tilgjengelig gikk hytteoppholdet som en lek (Svenska Turistföreningens Årsskrift 1928-1939).

Tidlig neste morgen sto vi opp og hev blikket ut vinduene. Hvitt, hvitt og atter hvitt. Vinden og sikten var alt for dårlig for den neste tre-mils etappen ned til Sandhaug. Vi ble enige om å vente. Frokost og kaffe ble fortært og kortspill ble tapt og vunnet. Rundt lunsj tider kom det en mann rennende inn dørene, gjennombløt og tydelig glad for å komme fram til hytta. Han hadde teltet en mil lenger nord i fjellet og hadde våknet til nedsnødd telt og hadde gått i flere timer i våt nedbør. Karen var fra Polen og hadde mye vintertur erfaring, både på Island og Svalbard hadde han vært flere ganger. Men likt som oss hadde han ikke forventet dette været og føret ute på vidda. Vår nye venn fikk servert varm tomatsuppe, kaffe og en teskje akevitt som velkomst gave.

Vi satt spente resten av dagen og lurte på om det kom noen flere i dette viltre været. Det gjorde det! To timer etter mørkets frambrudd så vi noen hodelykter blinke lett utenfor vinduet. Det som møtte oss i døra når vi gikk for å se hva som var på gang var fire vettskremte franskmenn som hadde sloss med været og føret hele dagen. Mørket også de siste to timene. De kunne ikke mye engelsk, som franskmenn flest, men det var lett å tolke at de var glad for å komme fram til en oppvarmet hytte. «Dieu merci pour les cabines de DNT!».

Det ble litt tid til overs for å leke i snøen på Kjeldebu.

Tre netter ble vi liggende på været i hytta. Det ble mye kortspill og enda mer kaffe. Ikke alle av oss hadde tid til å vente på dette uværet som hadde truffet oss denne uken, så vi bestemte oss for å gjøre retrett. Ingen skam og snu, ikke sant? Dag tre var det meldt sånn nogen lunde greit vær. Ikke godt gammelt påskevær, men mindre vind og ikke så mye nedbør. Etter å ha vasket ut av hytta la vi på vei. Vår polske kompanjong fortsatte sørover mot Sandhaug, mens franskmennene som hadde mindre tidspress på seg hadde bestemt seg for å bli på hytten en natt til.

Retrett til Finse.

Det vi gjorde forskjellig fra turen nedover var å pakke om slik at vi hadde tunge sekker og lette pulker. Jeg hadde en god del kilo over komfort-grensen på skuldrene, men da igjen ble det litt lettere for pulk-guttene og traske seg gjennom den dype, tunge og våte snøen. Det var til tider en kamp med seg selv å gå de tre milene tilbake til Finse. Null gli og sterk vind ned fra Jøkulen jobbet hardt i mot oss, men vi knekker ikke lett. Jeg tror nok vi alle krummet nakken litt ekstra, som Bjørgen, og gikk på. På et tidspunkt blåste det så sterkt at Henrik veltet over ende. Sidevind og 25 kilos sekk er nok ikke alltid en like god kombinasjon. Den siste mila var snøen så våt at den sugde stavene fast for hvert stavtak og det kjentes som om vi brukte jern-spett som skistaver. Da vi endelig nådde Finse var gleden til å ta og føle på. Vi kom nok alle til å gå med en fantom-ryggsekk på skuldrene resten av kvelden, bare en mye lettere en enn den vi hadde bært gjennom dagen. Etter to pils, en treretters middag og en kaffe lå vi alle og snorket og sov på det siste ledige rommet på turistforeningshytta i Finse.

Utsøkt mat på turistforeningshytten på Finse! Foto: Henrik L. Jensen.

På stasjonen dagen etterpå sto vi der, Kristoffer og tre bajaser med rikelig skitur på fjellet erfaring.

Selv om vi ikke nådde det originale målet har vi alle hatt en fin tur. Det å kjenne på naturen fra en annen side en når solen slår deg i fjeset mens du griller pølser på terrassen hjemme en sommerdag i Juli er fantastisk. Det er klart at en slik tur ikke passer for alle og en hver, men spør deg selv det samme som meg. «Hvorfor ikke?» Og hvis du konkluderer med å ikke dra, still spørsmålet til en halvgal venn slik at du bare må hive deg ut i det. Vi skal tilbake, og vi skal over vidda. Men fjellvettreglene er til for å følges, og da går det ikke alltid på første forsøk.

Takk for turen! Flere bilder under.